Hjalmar Ekdal er fotograf og er gift med Gina, sammen har de Hedvig på 14 år. Hjalmar er sønn av gamle Ekdal, og hans tidligere ungdomsvenn heter Gregers Werle, sønn til Grosserer Werle.

I begynnelsen får man et bra inntrykk av Hjalmar, han virker både hyggelig og svært beskjeden. Sitat: ”Du skulle ikke sendt meg den innbydels Gregers…men jeg tror ikke din far liker det. Jeg kommer jo ellers aldri her i huset.” Gregers påpeker at Hjalmar ser godt ut, men selv om Hjalmar ser godt ut, må han ikke nødvendigvis ha det så godt med seg selv.

Hjalmar er en fattig kar, og han har sin far boende hos seg. At dette irriterer Hjalmar, er uforståelig. Det er jo kun hans kone, Gina, som har ansvar for denne stakkaren. Hjalmar virker noen ganger litt fjollete. Han er både forfengelig og vimsete. Han dagdrømmer om en oppfinnelse og er lat, og gjør ikke noe arbeid i huset. Han lar sin kone og sin datter fly omkring som tjenere. Jeg synes Hjalmar er nokså utspekulert og utnytter alt og alle rundt seg. Sitat: ”Nei; en skal ikke straks stå på pinne for alle og enhver. (spaserer om på gulvet) Jeg gjør det i alle fall ikke.” Dette sitatet viser tydelig hvor egoistisk og selvsentrert han er. Hjalmar virker som en kjedelig, utrolig kritisk, pessimistisk og en idiotisk ektemann. Det er synd på hans kone, Gina. Mannen er en ”latsabb”, som bare ligger på sofaen og synes synd på seg selv, men er det egentlig så synd på denne mannen som gir seg ut for å være en revolusjonerende oppfinner?

Hjalmar er forferdelig glad i datteren sin, men gjør ingenting for henne annet enn å være til stedet. Hjalmar er bekymret for datterens stadig dårligere syn og nekter henne å lese. Hjalmar er ganske sleip og gjør det som passer ham best. Han har en drømmende sjel, og han liker seg godt i sin lille loftsleilighet.

En dag kommer Gregers, en gammel vann av ham. Hjalmar lar seg lett manipulere, og Gregers overbeviser Hjalmar om hva som er virkelighet. Gregers bringer sannheten inn i det ellers så fredfulle hjemmet, og Hjalmar blir helt fra seg når han får vite om Ginas tidligere forhold til Grosserer Werle. Han kan ikke forstå at Gina har tidd i alle de årene de har vært gift. At hun ikke har fortalt Hjalmar om sitt tidligere forhold til Grosserer Werle er en ting, men at han antakeligvis er faren til hans kones barn, Hedvig, det er mer alvorlig. Hjalmar reagerer med et digert raseriutbrudd, og man aner både bitterhet og smerte i Hjalmars sted. Sitat: Hjalmar slår hendene sammen. ”Og det er mitt barns mor! Hvor kunne du fortie slikt noe for meg!…Straks skulle du ha sagt meg det; -så hadde jeg da visst hva du var for en…Å denne forføreriske Grosserer Werle.” Den mannen som levde så godt på sin livsløgn, oppfinnelsen, ble totalt knust, og man har vel egentlig litt sympati for Hjalmars voldsomme reaksjon.

Han skyver sin datter, Hedvig, lengre og lengre fra seg, noe som fører til at Hedvig skyter seg selv. Hjalmar virker mer takknemmelig og stolt av sin datter enn lei seg. Sitat: ”og jeg som jagde henne fra meg som et dyr! Og så krøp hun forskremt opp på loftet og døde i kjærlighet til meg.” Hjalmar er ikke ulykkelig over hendelsen. Det er med på å vise hvor følelseskald og hjerteløs Hjalmar i virkeligheten er. Jeg mener at Relling har mye rett i det han sier nesten helt på slutten av dramaet under en samtale med Gregers.

Sitat:

Relling: Innen trefjerdigår er lille Hedvig ikke annet for han enn et vakkert deklamasjonstema.

Gregers: Og det tør De si om Hjalmar Ekdal!

Relling: Vis skal snakkes ved det når det første gresset er visnet på hennes grav. Da kan De få høre ham gulpe opp om ”det faderhjertet for tidlig frarevne barn”; Da skal De få se ham sylte seg inn i rørelse og i selvbeundring og i selvmedlidenhet. Pass De på!