Jeg har valgt å skrive om filmen Pulp Fiction fra 1993 rett og slett på grunn av at det er favorittfilmen min, som jeg har sett et uendelig antall ganger. Filmen går trolig under sjangeren action, men jeg synes den har vel så mye komedie i seg. Den er regissert av Quentin Tarantino, som selv har en liten rolle i filmen. Tarantino ble genierklært og skrytt opp i skyene etter denne filmen, og det som gikk igjen i nesten alle anmeldelsene var hvor utrolig dyktig han er til å variere språket i dialogene. Han veksler mellom funky gatespråk og litterært korrekte høydepunkter, og gjør det med stil. Flere av diskusjonene er helt absurde og den bisarre humoren lyser tydelig gjennom, når alt fra hasjbarer til fotmassasje blir diskutert. Flere av kommentarene fra Pulp Fiction har nærmest blitt klisjèer, og det sies at den har rekorden i å bruke ordet “Fuck”. Jeg velger å tro på dette utsagnet, for F-ordet går igjen opptil flere ganger i hver setning. Språket i filmen er grovt, men allikevel intelligent, og dialogene er, som tidligere nevnt, geniale.

Tre ulike historier utspiller seg i Los Angeles’ underverden og veves fiffig sammen av tilfeldige hendelser, og forflyttinger i tid og rom.
I den ene historien møter vi Vince og Jules, som er to dresskledde gangster-leiemordere. De har et oppdrag å utføre og en koffert å returnere til sin “rettmessige” eier, nemlig gangsterboss nummer 1; Marcellus Wallace. De klarer å forkludre alt når de, ved et uhell, skyter en kis i bilen sin. De må rense bilen og klærne, og etter at det er gjort, selvfølgelig ikke uten forviklinger, stikker de innom en kafé og tar en sen frokost.
Filmen både begynner og slutter med at et kjærestepar avtaler og gjennomfører et ran av en kafé. Og ikke uventet er det den samme kaféen som Vince og Jules spiser frokost i. Dette fører til ytterlige komplikasjoner!
Den siste historien begynner ved at vi møter Butch, en aldrende bokser, som fristes av samme Mr. Wallace til å “legge seg” i 5. runde i en boksekamp. Han aksepterer, men når kampen kommer, gjør han det motsatte; han dreper motstanderen i ringen. Dermed blir han et mål, både for politiet og for gangsterne. Han planlegger å reise til utlandet sammen med kjæresten, men før han kommer så langt treffer han på Marcellus Wallace i en heller prekær situasjon. De snakker sammen og finner ut at hvis Butch forlater byen og aldri returnerer skal han ikke straffes for å ha brutt avtalen om boksekampen.
Handlingen er altså ikke i kronologisk rekkefølge. Men krysningene av historiene er mange og man får en slik AHA-følelse etterpå. For når alle scenene er utspilt, kan man tenke tilbake på når og hvordan de forskjellige historiene gikk inn i hverandre og bli fascinert av hvor supert de glir sammen.
I og med at det er flere historier, må det jo også nødvendigvis være flere hovedpersoner. Det finnes altså mange hovedpersoner og her er et par av dem; John Travolta, i Vincent Vegas skikkelse. En litt sliten, middelaldrende smågangster, som jobber for den største mafiabossen i by’n. John Travolta hadde før denne filmen et tiår der han “slet litt med populariteten”. Denne filmen ble hans “oppreisning” og han leverer virkelig varene. Når han må opp på dansegulvet og twiste til Chuck Berry’s fengende toner, når det klimax. John Travolta har tidligere bevist at han er en “rev” til å danse, og han skuffer heller ikke her - de vinner twist-konkurransen.


Samuel L. Jackson spiller Vincent Vegas partner og venn, Jules Winnfield - en semireligiøs, bibelsiterende leiemorder som sammen med Vega utgjør et radarpar innen drap, utpressing og elendighet. For disse gutta har sett alt ondt. De dreper før frokost og bader i blod, men vennskapet dem imellom, som domineres av små og store krangler om fotmassasje og “le Big Mac” i Paris, gir dem det menneskelige touch’et som gjør at vi bare må like dem.
En rekke kjente skuespillere er med, og utenom de to tidligere nevnte møter vi blant andre Bruce Willis, Harvey Keitel og Uma Thurman. Skuespillerprestasjonene er glimrende, og spesielt John Travolta og Samuel L. Jackson’s innsats liker jeg godt.
Filmens budskap er vanskelig å få tak i. Det måtte jo eventuelt blitt noe slikt som at; Ikke herje med gangstere. Eller; Vennskap overvinner alt. Forslagene er mange, men kvaliteten på dem variabel. Men en ting er sikkert: Pulp Fiction er definitivt verdt å se, minst èn gang. Jeg som har sett den mange ganger, synes den er like god hver gang, og storkoser meg med å sette scenene sammen i rett rekkefølge oppi hodet mitt. Nye detaljer avsløres for meg hver gang. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste til alle som liker en, la oss kalle det, actionkomedie. For jeg føler ikke at action alene er et dekkende uttrykk. Tro ikke av den grunn at det ikke finnes volds-scener, for det gjør det. Voldsomme pistol- og slåsskamper. Infernoer av kuler, never og hovedingrediensen, BLOD.

Nyt denne kult-filmen og legg merke til dialogene.
De er forrykende!