Handlingen finner sted på den norske landsbygda, antakelig på 1950-tallet. Vi møter Mattis, som er 37 år gammel og litt ”annereledes”. Han bor sammen med søsteren Hege, som er et par år eldre. De er fattige, og livnærer seg ved at Hege strikker kofter som hun selger videre. De bor et stykke fra nærmeste tettsted, uten å ha noe særlig kontakt med folk rundt seg. Slik er de vant til å ha det, og Mattis trives med det dette når han klarer å glemme at han ikke er som alle andre, fordi de i følge ham selv er så skarpe, og både smartere og sterkere enn ham selv. Han er klar over at han bare kalles ”tusten” på folkemunne, og derfor trives han best i eget selskap eller sammen med Hege, ettersom  hun som regel forstår han.

En dag oppdager Mattis at det går et rugdetrekk over huset. Han vet at dette betyr hell og lykke, og blir derfor svært skuffet når Hege ikke blir like opprømt som han selv over funnet. Hege er på sin side inne i en periode hvor hun føler at hun har brukt hele livet sitt på å ta seg av Mattis uten å noen gang kunne sette seg selv først. Hun prøver å overtale Mattis til å finne seg jobb på en av de store gårdene i nærheten. Mattis hater tanken, fordi han vet at det ikke kommer til å gå bra. Han får allikevel prøve seg hos en bonde, som lar han være med og luke i turnipsåkeren. Han arbeider sammen med et  kjærestepar, og han blir svært fascinert av den unge jenta. Han har nemlig en hemmelig drøm om å finne seg en jente, men dette er tanker han vet at han må holde for seg selv. Han har aldri vært i nærheten av andre jenter enn Hege i hele sitt liv, og tviler selv på at han noen gang skal finne en å være glad i. Det går imidlertid ikke særlig bra på jobben, tankene går i stå og han klarer ikke å jobbe like raskt som de andre. Etter middagshvilen lar de være å vekke ham, og resten av dagen tilbringer han på kjøkkenet hos kona på gården. Han får utbetalt en liten lønning, men får beskjed om at det ikke er noen vits i at han kommer tilbake.

De neste dagene bruker han på å vandre rundt i skogen rundt huset. Han oppdager at spor etter rugda i noe gjørme, og innleder en kommunikasjon ved å lage tilsvarende merker på det samme stedet. Skuffelsen er derfor stor den dagen han møter en mann som til Mattis store glede er interessert i snakke om rugdetrekket, i motsetning til Hege og til andre han har prøvd å fortelle det til. Det viser seg nemlig å være en jeger, og senere på dagen er rugda død. Mattis begraver den med sorg i hjertet, fordi han nå er sikker på at noe vondt skal skje. En dag bestemmer han seg for å dra ut med den gamle båten sin for å fiske. Han er nemlig god til å ro, ett eller annet gjør at han klarer å skyve tankene til side og konsentrere seg om å holde en rett linje ute på vannet. Han sovner i båten, men klarer å redde seg i land på en holme når båten holder på å synke. Han blir sittende på holmen en god stund og vente på hjelp, for han kan ikke svømme. Her får han selskap av to unge jenter, som han føler at han får god kontakt med. De er på ferie i nærheten og vet ingenting om ”tusten”, og har derfor ikke gjort seg opp noen tanker om han fra før av. De tauer båten hans inn til brygga i det lille tettstedet, og Mattis, som sitter bak årene, er kry som en hane over at folket i bygda ser han sammen med to jenter.

Ikke lenge etter kommer et fryktelig tordenvær. Dette er det Mattis frykter mest av alt i livet, og han gjemmer seg på utedoen. Da uværet glir over, oppdager han at lynet har slått ned i en av de to tørre ospetoppene som står like ved huset og som folk kaller Mattis-og-Hege. Han blir fryktelig redd og er sikker på at dette varsler noe vondt, akkurat slik som rugda som ligger begravd under en stein. Hege avviser imidlertid dette på det sterkeste, og for å  få han til å tenke på noe annet foreslår hun at han kan reparere båten og ta seg jobb som ferjemann. Mattis tenner på tanken, for endelig har han funnet sin plass i livet! Hege blir litt bekymret da hun ser hvor entusiastisk han blir og prøver å få han til å huske på at det sjelden farer folk langs den andre siden av vannet, men Mattis lar seg ikke stoppe.  De første dagene skjer det svært lite ute på vannet, men Mattis gir ikke opp. Plutselig en kveld kommer en ukjent mann og tar imot tilbudet om skyss over vannet. Mannen heter Jørgen og er omreisende tømmerhogger på jakt etter jobb. Mattis tilbyr ham husly, og Jørgen blir boende i det lille huset. Etter hvert blir han og Hege gode venner, noe som utvikler seg til et kjærlighetsforhold. Ettersom Mattis befinner seg ute på vannet om dagene, får han ikke med seg hva som skjer før Hege begynner å være på rommet til Jørgen om kveldene. Mattis blir svært sjalu, for selv om ha liker Jørgen er han livredd for at de skal reise fra ham. Og når han får inntrykk av at de prøver å venne han til å gjøre nye ting, som f. eks å hogge ved i skogen, er han sikker på at det er det som er i ferd med å skje.

Mattis kommer frem til at det vonde som den døde rugda og lynnedslaget spådde er i ferd med å skje. Han forstår at det ikke er plass til både ham og Jørgen i Heges liv, og bestemmer seg derfor for å utfordre skjebnen for å finne ut om det er meningen at han skal leve i det hele tatt. Han lager en plan som går ut på at han skal lage to tunge årer av noen gamle stokker. Disse ville han ta med ut i båten, og midt ute i vannet skal han lage hull i bunnen av den gamle, morkne båten. Hvis årene bærer ham, er det meningen at han skal leve. Hvis ikke, skal han forsvinne i det mørke, skremmende vannet for alltid. Mattis er egentlig svært redd for å dø, og bestemmer seg derfor for at dette ikke skal skje før det er blikkstille ute på vannet. Hege og Jørgen skjønner selvfølgelig ikke hvorfor Mattis ikke vil være ferjemann de neste dagene. Han skylder på at båten er i for dårlig stand til å brukes når det blåser. En morgen hører han Hege si med glede i stemmen at det er vindstille og at han kan dra ut, og han føler at Hege faktisk vil bli kvitt han. Dette gjør ham sikker i sin sak, og han tar båten ut på vannet. Det blåser opp, og det siste vi får vite er at oppgjørets time er kommet…

Slik slutter historien, og Vesaas lar det være opp til oss å tenke oss hvordan det ender med Mattis. Det er lett å tenke seg at det ikke går særlig bra. Vi ser på slutten som tragisk, men jeg lurer på hvordan samfunnet i den tiden Mattis levde så på bortgangen til ”tusten”. Selvfølgelig er et uventet dødsfall alltid like trist, men jeg tror at Mattis sitt største problem var at han levde i en tid der det ikke var rom for å være annerledes. Selv om alle som er født ”annerledes” enn normalen antakelig alltid vil føle et stort behov for å være normal, er det stor forskjell på samfunnet i dag og slik det var den gangen. Mattis levde i et lite bygdemiljø, og fattigdom preget hverdagen hans. Da vi diskuterte i klassen kom vi frem til at handlingen antakelig finner sted på 1950-tallet. Norge var ikke lenger et fattig land på denne tiden, men det fantes nok en del mennesker rundt om i landet som levde slik som Mattis og Hege. Den lille bygda har ikke opplevd den store utviklingen som har skjedd i byene, og hele atmosfæren virker nesten litt gammeldags, med mange som livnærer seg av jordbruk, få biler og en enkelt kjøpmann inne på det lille tettstedet.

Vesaas har valgt å la Mattis være hovedperson, og dette tror jeg er med god grunn. Det er nemlig slik at man følger handlingen på en helt annen måte når man vet at den som forteller historien tenker annerledes enn det vi er vant med. Mattis er svært opptatt av ting du eller jeg kanskje ikke ville lagt noe særlig merke til, og han tolker svært ofte hendelsene rundt ham i stedet for å bare glemme det. Det er for eksempel ikke så mange som ville satt den døde rugda i forbindelse med at det skulle komme til å skje noe vondt, selv om det faktisk finnes en smule overtro i de fleste av oss. På den andre siden ser vi at Mattis går glipp av ting som vi antakelig ville skjønt med en gang, som for eksempel hvorfor den fremmede mannen var så interessert i rugdetrekket. Men det går som regel opp for ham etter hvert, selv om han bruker lengre tid enn andre på å forstå. Han skjønner jo tross alt det aller meste som skjer, og det er derfor grunn til å lure på om Vesaas prøver å fortelle oss ”vanlige” mennesker noe. Kanskje han prøver å få oss til å forstå at Mattis er like fornuftig som alle oss andre? Kanskje det ikke ligger på Mattis, men at det er alle oss som har problemer med å godta at noen tenker i andre baner enn oss selv at det er noe galt med? Vesaas sa en gang: ”Mattis, det er meg”. 

Jeg har allerede fortalt litt om Mattis, som er forteller og hovedperson i Fuglane. Vi får aldri vite nøyaktig hva som er galt med Mattis, men de fleste gjør seg nok opp en mening om at han er tilbakestående. Jeg synes det er galt å si dette basert på antakelser, men vi får i hvert fall en oppfatning av at Mattis er annerledes enn vanlige mennesker. Han bruker ofte lengre tid på å oppfatte ting enn det som er normalt, og innimellom forstår han ikke hva som skjer rundt ham.  Han oppfatter ting på en annen måte enn normalt, og har en evne til å henge seg opp i detaljer, som for eksempel de tørre ospetoppene. Han har et problem med å fungere blant fremmede mennesker, og da særlig i arbeidslivet. Han skjønner ikke helt hva som skjer med ham i slike situasjoner, men han begynner vanligvis å tenke på andre ting enn det han holder på med, og ettersom tankene da stokker seg klarer han ikke å konsentrere seg om det han skal. Mattis er svært glad i naturen, fordi han føler at den godtar ham som han er. Han liker også å holde på med ting som han mestrer, som for eksempler roingen. Men når det kommer til å prøve ut nye ting er han svært tilbakeholden. Tømmerhoggingen med Jørgen går ikke særlig bra, og han reagerer også med skrekk når han etter hvert får følelsen av at Hege og Jørgen prøver å forberede ham på et liv uten dem. Noe som står sentralt hos Mattis er lengslene hans: det å være normal, nemlig skarp og sterk, og det å ha en jente å være glad i. Det første har han innsett at han aldri kommer til å bli, og i stedet for å jobbe med å oppnå dette målet beundrer han i stedet andre mennesker for deres skarphet, dette gjelder særlig Hege. Han legger merke til ting de sier som han oppfatter som skarpe, og ergrer seg over at han ikke har den samme evnen til å tenke raskt. Videre er han som tidligere nevnt svært opptatt av jenter. Dette er noe han hele livet har strevet med å ikke tenke på, han tror at tanken om jenter er forbudt for ham siden han ikke er normal. Han begynner imidlertid å bli ganske desperat, han er 37 år gammel og den eneste jenta han har vært i kontakt med i løpet av alle disse årene er Hege. Derfor er episoden med Anna og Inger svært viktig for ham og noe han dveler ved svært lenge.

Den andre personen vi blir ordentlig kjent med i historien, er Hege, søsteren til Mattis. Hun er 40 år gammel og ettersom begge foreldrene er døde har hele hennes liv gått med til å ta seg av broren. Selv om Hege er glad i Mattis, og vi merker at det er en slags gjensidig avhengighet mellom dem, ser vi allikevel at Hege endrer seg gjennom historien. Det virker som hun har kommet til et punkt hvor hun ikke klarer å være alene om å ta seg av Mattis uten noen andre å snakke med. Hun har ikke andre venner, og all tiden hennes går med til å arbeide for å skaffe penger til mat, og til å ta seg av Mattis. Vi merker at hun nesten sprekker av irritasjon og fortvilelse et par ganger, men at hun allikevel holder igjen fordi hun vet at der så mye hun ikke kan fortelle Mattis. Han ville nemlig ikke klart å glemme et vondt ord fra hennes side. Hege er en hardt arbeidende kvinne som er vant til å ikke prioritere seg selv, men jeg tror at forandringen som skjer i livet hennes etter at Jørgen kommer inn i bildet er høyst nødvendig og at hun ikke kunne fortsatt på den samme måten noe særlig lenger.

I tillegg til Jørgen møter vi noen få andre personer i fortellingen. Dette er ikke mennesker vi får vite noe særlig om, bortsett fra hva Mattis mener om dem. Jørgen er i begynnelsen en han liker og ser opp til, men som etter hvert utgjør en trussel for den fredelige harmonien (som Mattis opplever) mellom ham og Hege. Inger og Anna er også to lyspunkt i fortellingen, men vi får ikke vite noe om det utover at de har vett nok til å behandle Mattis som en de respekterer og har tid til å lytte til. Andre personer er bonden, kona hans, jegeren, kjæresteparet og kjøpmannen; men ingen av disse er personer man klarer å gjøre seg opp noen ordentlig mening om bortsett fra at de er med å påvirke Mattis’ hverdag på godt og ondt.

Vesaas har brukt symbolikk i denne historien på en litt annen måte enn det jeg er vant til.  Mye av symbolikken er nemlig lagt opp slik at hovedpersonen tolker den selv. De to tydeligste eksemplene på dette er nevnt tidligere, nemlig rugdetrekket og de to tørre ospetoppene. Dette varsler ifølge Mattis at noe vondt skal skje, og det er jo akkurat slik det blir etter at Jørgen kommer inn i bildet.

Det finnes også symbolikk hvor leseren selv må tenke etter for å kunne plassere denne i forbindelse med hendelsene i historien. Vi får vite at Mattis er veldig redd for lyn og torden, at ha gjemmer seg når det er uvær for å slippe å oppleve det. Samtidig tenker han om andre mennesker at de er skarpe som lyn. Og han frykter enkelte av disse menneskene fordi han ikke har særlig god erfaring med fremmede fra tidligere og fordi han er redd for at harmonien mellom han og Hege skal bli truet. Både strikkepinnene til Hege og øksa til Jørgen betyr noe av det samme som lynet for Mattis, nemlig skarphet og dertil intelligens.

Min vurdering av boka er at den er en og underholdende bok. Jeg synes at det var vanskelig å komme inn i den, fordi jeg hadde problemer med å følge tankegangen til Mattis. Men etter hvert som jeg ble kjent med ham og hvordan han tenkte, klarte jeg også å følge resonnementene hans og det gjorde det hele mer interessant. Boka er fylt med humor og varme, og den skildrer en vanskelig livssituasjonen på en annerledes måte enn det vi er vant til. Den tar opp et viktig tema som i hvert fall på den tiden var tabubelagt, og jeg tror nok at samfunnet også i dag har tendenser til å overse mennesker som ser ting på en annerledes måte. Det er i hvert fall altfor mange som ikke har evnen til å sette seg inn i andres situasjoner. Jeg mener at dette er en bok alle burde lese, og at den bør leses grundig slik at man ser hva som ligger under den forholdsvis ”enkle” tankegangen til Mattis!