I den første handlingen møter vi Peer og hans mor i skogen. Hun anklager ham for å ha vært borte natten før, og han ljuger til henne. Det hele ender med at han setter henne på kverntaket. I dialogen mellom mor og sønn, får vi vite at faren, Jon, forlot moren, Åse, og at familien engang har vært rik.

 

På vei ned til Hæstad gård, der kjæresten hans bor, går han forbi noen tjenestefolk. De baksnakker han og familien hans, og det er tydelig at folk morer seg over familiens ulykke. Her får vi vite at Peers far var en alkoholiker som la kone og barn igjen i stikken. Samtidig gjør ikke Peer sin sosiale situasjon bedre med oppførselen sin:

Midt i bryllupsfesten ankommer han gården, selv om han er ikke bedt, ettersom gårdseieren har lovt bort datteren, Peers kjæreste, bort til en annen.

 

Det virker som om verken bruden eller brudgommen er glade for giftemålet, og i en samtale med brudgommen finner han ut at bruden er i stabburet. Peer og Ingrid (bruden) stikker fra bryllupet. Han er nå blitt fredløs. Bryllupsfølget sporer de opp, i håp om å finne igjen bruden og ta Peer.

 

Sceneanvisningene i den første handlingen viser til store skoger, gårder og bondefolk. Jeg tror handlingen finner sted i et bondesamfunn, ettersom det er spillemenn og dans i låven. Dette forbinder jeg med folkeviser og sagn. Folkevisene ble laget på 1200-tallet, og ble nedtegnet av Asbjørnsen og Moe på 1800-tallet. Jeg tror derfor at denne handlingen foregår i perioden 1300-1500 tallet, da alle folkeviser, sagn og eventyr levde på folkemunne.

 

I den andre handlingen møter vi Peer og Ingrid på en lang, trang fjellsti. Han vil nå bli kvitt henne, og de krangler. På Hæstad Gård, møtte Peer en ung kvinne, Solveig. I motsetning til andre kvinner han har møtt, er hun prektig, og hun avviser han. Solveig representerer motstykket til andre kvinner han har møtt: hun er ren. Denne uoppnåeligheten appellerer til Peers personlighet.

 

Han sammenligner nå Ingrid med Solveig, og ber henne gå, de skiller lag. Etter dette møter han tre seterjenter. De forteller om sine menn og skjebner.

-        Den førstes kjæreste ble giftet bort til en eldre enke.

-        Den andres kjæreste møtte en ”tatertøs”, og er nå borte.

-        Den tredjes kjæreste drepte ungen de hadde sammen, og er nå henrettet.

 

Her er det også tydelig at det er et voldelig og bondsk samfunn, hvor den sterkeste (i dette tilfellet, rikeste) overlever. Han løper etter seterjentene, men faller om. Da han kommer seg opp igjen får han øye på en grønnkledd kvinne. Han overbeviser henne om at han er kongssønn, og det viser seg at hun er Dovre-gubbens datter. Etter å ha møt faren og nektet å bli troll, avslører han at han ikke er kongesønn, for å slippe unna:

”- Gubbe vær nu ikke stri som en okse; vær rimelig jomfru! Ta imot forlik. Du skal vite at jeg er verken prins eller rik; - og enten du så vil måle eller veie meg, kan du tro du vinner ikke stort ved å eie meg.”

Sceneanvisningene viser til et fjell, fjellvann, myr da han er med Ingrid. Etter at de skiller lag og han møter seterjentene, viser anvisningene til Rondene, mer fjell og snø. Videre viser også anvisningene til Åse (Peers mor) seterstue.

 

I Dovre-gubbens hall er det hoff, og dovregubben selv sitter på en trone, dette minner meg også om et klassisk gammeldags bondesamfunn, hvor de rikeste har all makt. Vi får også vite at Dovre-gubbens hall er i Ronde-fjellet.

 

I tredje handling står Peer å feller tømmer i skogen, som blir beskrevet som svær og dyp. Peers familie virker fattig, og blir beskrevet som fillete i klessveien. Han er fredløs, og drømmer seg fortsatt bort, men nå forbanner han løgnen og virkelighetsflukten. Da Solveig kommer, forteller hun at hun har løst seg fra alt og alle for å være med han. Han viser sin entusiasme for henne:

” – Min kongsdatter! Nu er hun funnen og vunnen! Hei! Nu skal kongsgården tømres fra grunnen!”

Hennes kjærlighet er uforbeholden og ren, og Peer har her gode muligheter for å bli godtatt i samfunnet igjen, og vise at han har forandret seg. Men han stikker av nok en gang, og etter å ha besøkt moren på dødsleiet drar han ut i verden.

 

Sceneanvisningene viser til en nybyggerhytte i skogen. Den har reinsdyrhorn over døra, og det er mørkt og mye snø. Det virker som om vi befinner oss i en av dalene ved fjellet på vinteren. Befolkningen går på ski fra sted til sted.

 

Fjerde handling utspiller seg på sydvestkysten av Marokko. Peer er nå blitt en middelaldrede mann, og blir beskrevet som velstående og velkledd. Vi får vite at han har skaffet seg penger på diverse handel. Han har tydeligvis også fått seg venner, men disse ”vennene” svikter han og stikker av med alt han eier. Det virker ikke som om han tar lærdom av dette, og drømmen om å bli keiser er fortsatt der.

 

Etter en lang reise gjennom ørkenen ender han på galehuset i Kairo. Her får han keiserdrømmen sin oppfylt, samtidig som han møter bunnen, da han blir kronet som ”keiser av dårekisten”.

 

Sceneanvisningene viser til palmeskog, solnedgang, varme og strand. Mennene Peer er vert for drikker, skåler og ler høyt. Peers sosiale rang virker høyere enn i hjemlandet, og han har venner.

 

Han reiser også gjennom Egypt, og er på besøk hos en araberhøvding. De reisende slapper av i teltet hans, og mens han sitter der i sin østerlandske drakt og røyker pipe, synger og danser pikene for han.

Kulturen her er betydelig annerledes enn i hjemlandet. Her virker miljøet ”mykere” enn i Norge, hvor alt beskrives som strevsomt og kaldt.

 

Femte handling utspiller seg på et skip i Nordsjøen. Han skal hjem til Norge. Skipet går på grunn, og synker. Igjen klamrer Peer seg til båthvelvet, skipets kokk kommer også til syne, og klamrer seg fast til hvelvet med Peer. Denne begynner å synke, og en av de må slippe taket. Peers egoisme tar overhånd, og han nekter å ofre seg selv for å redde en med kone og barn. Kokken slipper tilslutt, og Peer er eneste overlevende.

 

Etter at kokken har sunket under, møter han ”den fremmede passasjer”. I dialogen virker det som om Peer snakker med seg selv, men det kan også fortelleren, ettersom passasjeren svarer:

”- For den saks skyld vær uforsagt; -

man dør ei midt i femte akt.”

 

Tilbake i Norge og bygda, møter han folk som forteller han om dikteren og løgneren – Peer Gynt. De ler og skrøner av denne skikkelsen ingen har sett på lenge, og de sier han har reist til fremmed land og senere blitt hengt. Det virker som om de fortsatt har det moro med andres ulykke, og Peers familie er ikke savnet i lokalsamfunnet.

 

På pinseaften går han ut i skogen, til den hytten med reinsdyrhornene på, inne hører han Solveig synge, og han løper. Utpå natten løper han over en åker der en skogsbrann har herjet. Her møter han knappestøperen. De prater lenge om hans valg i livet, og korsveier. Knappestøperen sier de skal møtes ved neste korssvei, da skal Peer ha vitneprov på at han har forandret seg, for å slippe unna støpeskjeen. Han må da finne noen som kan bevitne at han på en eller annen måte har gjort gode nok gjerninger til å slippe inn i himmelen, eller ondt nok til å slippe inn i helvete.

 

Peer løper videre, og treffer Dovre-gubben. Han er nå en fattig mann, frarøvet alt. Hans datter, den grønnkledde, har giftet seg med Trond (som Peer stjal seterjentene fra) og fått mange barn i hele landet. De virker fortsatt som gode venner, på tross for at Peer løy til ham i første handling, men Peer kaller han svigerfar.

 

Sceneanvisningene forteller om stormfullt vær ute på havet, men kapteinen beskrives som en kraftig, gammel sjøhulk, som tror han vet hva han skal gjøre. I Norge vises det bilder av en kirkegård i en høytliggende fjellbygd, et uttørret elveleie og en sammenstyrtet kvern. Bygda virker fattig.