Dagens ungdom syter og klager over alt som er galt med hjembygda/byen deres og landet de bor i, men svært få gjør noe mer enn bare å klage. Det er et absolutt mindretall som tar tak i det som ikke er bra, og som prøver å gjøre noe med det. Hva er grunnen til dette? Hvorfor er det ikke flere som engasjerer seg?

 

Norge er et av verdens rikeste land, og et av verdens beste land å bo i. Likevel er vi ikke fornøyde; folk klager og syter, vil alltid ha mer enn de allerede har, og ingenting er bra nok. Dette gjelder spesielt blant ungdommen. Norges ungdom er meget flinke til å syte over alt de vil ha forbedret og alt som ikke passer dem. Men de er mye mindre flinke til å faktisk gjøre noe med det.

 

Hva er så grunnen til denne mangelen på engasjement og interesse for medvirkning? Noen ungdommer gidder ganske enkelt ikke, de bryr seg fint lite. Andre mener at de ikke har steder de kan henvende seg til, de har ikke reell makt, og de får ikke gjennom noe uansett hvor hardt de prøver. De hevder at de ikke blir tatt seriøst. Disse påstandene kan stemme enkelte steder, men ofte er de et resultat av byråkratiskrekk, mistillit til politikere og mangel på informasjon.

 

Er det slik vi vil dagens ungdom skal være; slappe og uengasjerte?

 

For nå er det nemlig slik at svært mange kommuner har en egen arena der ungdom kan engasjere seg; ungdomsråd. Gjennom et ungdomsråd får ungdom være med på å påvirke det som skjer i lokalsamfunnet deres, være med på å bestemme hvordan oppveksten deres skal være, og uttale seg om alt som har med ungdom og gjøre. Dette er en gyllen mulighet til medvirkning, men likevel er det så få som engasjerer seg og bruker den. Dette kan være fordi de ikke vet at muligheten er der.

 

De voksne har mye av ansvaret for å oppfordre til engasjement. Spesielt i skolen burde det bli lagt opp til mer samfunnsundervisning, de unge burde tidlig blitt fortalt hvor og hvordan de skal engasjere seg, og hvor viktig det er. Slik det er nå, blir ungdoms- og elevråd ofte sett på som et nødvendig onde blant den eldre generasjon, og mange voksne og eldre vil ikke at ungdommen skal engasjere seg. ”Ungdommen skal rette seg etter det vi voksne sier, og adlyde, ikke si imot og diskutere med oss” – Slik var det før, og mange eldre vil at slik skal det være fortsatt.

 

Ungdomspolitikk i ungdomsråd, eller i de ulike ungdomspartiene (AUF, FpU, Senterungdommen, osv) vil på sikt være en rekrutteringsarena for kommunestyre og bystyre. Ungdom som på et tidlig stadium får opplæring og innsikt i politikkens verden, og som fra ung alder får muligheten til å påvirke, vil ofte bli interesserte og engasjerte i politikken senere, noe som vil være en fordel når ungdommen en gang i fremtiden skal ta over samfunnet.

 

Som nevnt føler enkelte ungdommer at de ikke blir tatt seriøst. De føler seg forbigått og tråkket på av politikerne. Ungdomsrådene kan føle at de bare får sitte og leke råd, og at politikerne skryter av at de har ungdomsråd når de egentlig ikke bryr seg om ungdommen, og gjør alle vedtak uten å ta hensyn til dem. Dette kan naturligvis føre til motivasjonssvikt og gjøre at ungdommen føler det er nytteløst å engasjere seg, og det er på ingen måte bra! Politikerne må se verdien av et ungdomsråd og ungdomsengasjement, ellers kan det få en destruktiv virkning. Et ungdomsråd er ikke bare til for at politikere skal ha noe å skryte av, det må faktisk brukes.

 

At ungdom får engasjere seg, i for eksempel ungdomsråd, fører ofte til økt følelse av tilhørighet, noe som henger tett sammen med bolyst. Personer som får være med å påvirke hvordan oppveksten deres i lokalsamfunnet skal være, får et positivt inntrykk av kommunen/distriktet sitt, noe som gjør at de får mer lyst til å flytte tilbake dit etter at de har vært ute og studert og sett verden. Det er viktig at innbyggerne har et positivt inntrykk av sin kommune/distrikt, og det er et ungdomsråd med på å skape. Så manglende engasjement fører ikke bare til at avgjørelser blir tatt uten at ungdom er med på det og får si sin mening, det kan også på sikt føre til fraflytting. Og fraflytting er ingen tjente med, i alle fall ikke politikerne.

 

Nå har det blitt mye fokus på ungdomsråd, men det er flere andre arenaer ungdom kan engasjere seg på hvis de vil. For eksempel er alle skoler pålagt å ha et elevråd. Et velfungerende elevråd har stor makt og innflytelse over skolehverdagen, og i og med at ungdommen tilbringer en stor del av tiden sin på skolen, skulle man tro at det måtte være ypperlig å få være med på å gjøre skoledagen sin best mulig. Merkelig nok er det svært få som gidder. Det er så altfor mange som har den ”jeg er ikke fornøyd, men gidder ikke å gjøre noe med det, hvorfor skal jeg gjøre det når andre kan” - holdningen.

 

Dersom alle skal tenke slik og la skolen få styre alt uten innspill fra elevene, kan den økonomiske faktoren bli mye mer vektlagt enn hvor vidt elevene faktisk har det bra på skolen. Et eksempel: En skole har stoler fra 1950-tallet som elevene må sitte på. Mange syter over vonde rygger, blir sengeliggende og klarer ikke å lære når de er på skolen. Men ingen gjør noe mer enn bare å klage. Da kjøper ikke skolen inn nye stoler. Hvorfor skal de det, tenker de, det virker som elevene er fornøyde med dem siden ingen har engasjert seg og tatt opp med ledelsen at stolene må skiftes ut. Satt på spissen kan enden på visa være at halve skolen blir ute av stand til å lære skikkelig, fordi ingen elever engasjerer seg nok til å gjøre noe med det.

 

Uten engasjement, ingen medvirkning. I de aller fleste tilfeller er politikere og andre voksne interessert i å høre på ungdommen; de lytter og tar det de sier seriøst. For hvem vet vel mer om å være ungdom enn ungdommen selv? De unge har mye å si, de har makt for eksempel gjennom et ungdomsråd eller elevråd, men det hjelper så lite når den ikke blir brukt.

 

Konklusjonen er at ungdommen må engasjere seg, det nytter ikke å stå på sidelinjen og se på at avgjørelser blir tatt uten å blande seg inn, for så å komme i ettertid og klage på at de ikke fikk det slik som de ville. Det er ingen som vet hva ungdommen vil når de ikke engasjerer seg nok til å si fra. Men for at de skal engasjere seg må de vite hvordan de skal gjøre det, og det må de voksne og skolen ta ansvar for. Som Fridtjof Nansen sier:

 

” Det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i.”

 

Får ikke ungdom muligheten til medvirkning når de er unge, er det stor sjanse for at de ikke fatter interesse for det når de er eldre, og det er svært uheldig for samfunnet. Konsekvenser av mangel på engasjement kan være store, og ungdommen kan bli de skadelidende. Tenk dersom ungdomshuset ble revet ned fordi det skulle bygges en motorvei der, og ingen ungdom protesterte, fordi de ikke visste hvordan de skulle gjøre det. Ungdom; engasjer dere, bry dere, grip retten dere har til medvirkning, og bruk den for alt den er verdt. I dagens samfunn har ungdom mye de skulle ha sagt. Ikke vær ”stereotyp” ungdom slik som på bildet ovenfor, bry dere om det som skjer i samfunnet og i verden. Dere blir hørt hvis dere vil! Husk; ingen har mer peiling på hvordan det er å være ungdom enn ungdommen selv!

 

KILDER:

Bilde hentet fra http://home.online.no/~mtefre/tegninger/Slapp-ungdom.jpg

Sitat av Fridtjof Nansen hentet fra http://www.ordtak.no/index.php?emne=Ungdom