Marerittet er å våkne om natten kald av svette og frykt, og blunke med øynene så hardt at tårene renner nedover øyekroken. Nisser og troll, ravn og hauk, latter og skrik er der ennå. Kroppen slukner igjen, men denne gangen skjelvende som et aspeløv og med uttørka munn.

Marerittet er å oppleve det jeg er mest redd for, møte det som nesten skremmer meg til døde. Plutselig sier det stopp. Blålys og munn-mot-munn. Folk priser seg lykkelige nok en gang, men hendelsen blir spikra fast i hodet. Hva skjer neste gang? Kanskje virker konturene av lyset i enden av tunnelen enda sterkere. Det kimer så vakkert: ”Ikke vær redd. Kom hit. Kom, kom, kom...”

Marerittet er å ligge våken om natten å lytte. Helt alene… Det går i baderomsdøra. Det er oldemor som vandrer i mørket som en ånd, og nyter å gi meg hjertebank og svett kropp. Ingen fare tenker jeg, døra er låst. ”Dunk, dunk”… Pulsen herjer vilt og inn kommer - marerittet.

Marerittet er å stå opp. Opp å stå med trøtte ben. Rote rundt i mørket etter klokka. Halv åtte... ”Au”, der var den igjen, den skarpe kommodekanten mot foten min. Sure sokker ligger foran meg. Tiden er kommet igjen, for marerittet.

Marerittet er å innse at jeg er et uavhengig individ på egne ben. Selvstendigheten seirer. Game Over, og jeg er knekt som en kjepp. Det gjelder å komme seg hjem, og gjemme seg vekk. Bort fra livet å det daglige jag. Rømme som en skremt unge på epleslang hos naboen. Ingen finner meg nå. Jeg er helt alene, selvstendig, og uten behov for nærkontakt av tredje grad.

Marerittet er skuffelse. Å bli såret av en jeg bryr meg om. En bagatell her og en bagatell der. Ingenting kan bli som før.. Unnskyldninger til ingen nytte. Sjelen er merket for evig. Tillit må bygges, således broer, men med skjøre steiner etter mange gangers bruk.

Marerittet er nye bekjentskaper. Å ikke vite hva eller hvordan jeg skal få sagt ting på en anstendig måte. Nye individer, og mange faktorer å ta hensyn til. Sosialt samvær på høyt plan er nødvendig for ikke å bli diskutert i hjel om asosialisme og tilbaketrukkenhet etter ei ukes ”mingling”. Å virke interessert er nøkkelen. Holde seg oppdatert på motefronten og jatte med, som en saueflokk ville ha gjort. 

Marerittet er å oppleve noe som ikke varer evig. Blendet av løfter om troskap og kjærlighet, lever jeg kanskje i et fellesskap som skulle ha vært brutt for lenge siden. Etter 40 år innser jeg at vi ikke hører sammen lenger. Jeg er alene, stadig på jakt etter noe nytt og spennende. I min søken oppdager jeg at jeg synker dypere og dypere. Og til slutt, når jeg treffer den harde bunnen, gir ingenting i livet mening mer.

Marerittet er å miste kontrollen å bli syk. En falmende psyke som til slutt ender i katastrofe. På overflaten virker alt fint, men inni meg er alt et eneste stort rot. Ting blir uklare, og virkeligheten er til slutt bare en fiksjon. Drømmeverdenen overtar, og jeg går inni et rom der alt blir styrt av ”det”. ”Det” er det som driver meg til vanvidd, og gjør at hverdagen flyter bort i ingenting.    

Marerittene har nok en gang innhentet meg med sine påfunn. Å våkne opp om natten av frykt, og oppleve skuffelse så vel som sykdom, eller kvielse for å få ræva i gir om morgenen, ja, lista går slik fra ende til annen.

De er slett ikke tilfeldige. Livet er ikke tilfeldig. Ingenting er det. Alt er bestemt og sortert i et system for å frike oss ut litt etter litt. De puster meg i nakken som en konstant påminnelse om at jeg blir jaget og husket for alltid. Som en skremt hund sklir jeg opp fra grøftekanten igjen etter å ha fått nok et puff i ryggen. På tide å gå videre...