Det var en gang en millionær som hadde en datter som ingen kunne få til å le. Millionæren lovet at den som kunne få datteren hans til å le, skulle få både oppholdstillatelse og halve hans formue. Muhammed, Radjif og Ali ville prøve lykken. Muhammed og Radjif, som til dagelig var stand-up komikere tenkte at dette ville bli en enkel oppgave.

 

Først la Muhammed i vei. Han gikk forbi et hus hvor det bodde en gammel mann som hadde fått forurenset drikkevannet sitt fra et atomutslipp i en reaktor like i nærheten. Mannen spurte om hjelp til å rense vannet, men Muhammed hadde sjøl rent vann hjemme, så hvordan kvaliteten på andres drikkevann var, brydde han seg lite om. Han gikk derfor bare videre.

 

Etter en stund kom han til en regnskog. Der var det en mann som hogde ned skogen fordi etterspørselen etter disse trærne var så stor. Materialene ble brukt til å bygge hus til rike oljesjeiker i fjerne Østen. Han spurte Muhammed om han hadde noen gode ideer til hvordan man kunne bygge hus uten å ødelegge regnskogen. Men Muhammed, som sjøl bodde langt unna regnskogen, sa at det ikke var hans problem, og gikk bare videre.

 

Da han hadde gått enda et stykke kom han til et hav. Tidligere på dagen hadde en diger oljetanker gått på grunn, og det fløt olje overalt. Den fortvila opprydningsarbeideren spurte Muhammed om noen ideer til hvordan han kunne få oljen under kontroll, men Muhammed bodde langt fra havet og brydde seg lite om hva skjedde der. Han gikk videre og var snart fremme på godset hos millionæren.

 

Der ble han sendt inn til dattera for å gjøre et forsøk på å få henne til å le. Han gikk i gang med et av stand-up showene sine, men dattera forstod ikke humoren og lo ikke av vitsene hans. Muhammed ble sendt hjem til sitt eget land, da politiet fikk høre at han ikke hadde oppholdstillatelse. Så var det Radjif sin tur til og prøve lykken. Det gikk med han slik som det gikk med Muhammed, og nå var det bare Ali igjen.

 

Han la i vei og kom snart til mannen med det forurensa vannet.

- Kan du hjelpe meg og rense vannet mitt? Spurte mannen.

- Ja, klart jeg kan, svarte Ali. Bare ta noen av disse korallsteinene jeg har her og legg de i vannet. Da skal du se at vannet blir reint og godt.

- Mange takk! Sa mannen. Som påskjønning skal du få en flaske med forurensa vann av meg. Ali takket, stakk flaska i ned i sekken og gikk i vei. Han hadde ikke gått lenge før han kom til regnskogen.

Tømmermannen spurte om råd, og Ali sa at de kunne lage hus av murstein istedenfor tre. Da ville de ikke trenge å ødelegge regnskogen.

- Mange takk! Sa mannen. Som påskjønning skal du få denne tørre tre biten. Ali takket for det, stakk biten ned i sekken og gikk i vei.

 

Ikke lenge etterpå kom han til havet hvor oljen fløt. Han som jobbet der, rakk ikke en gang å spørre, før Ali kom med et godt råd.

- Du kan helle sagmugg over oljen. Da vil den samle seg til en diger klump som er mye enklere å få kontroll over.

Det syntes mannen var en god ide, og som påskjønning fikk Ali et glass med olje. Han takket, stakk glasset ned i sekken og la i vei mot godset. Da Ali omsider var fremme, ble han sendt inn til dattera.

- Jeg håper ikke vitsene dine er like tørre som de andre jeg har hørt i dag, sa dattera.

- Nei, vitsene mine er ikke tørre, men denne trebiten er tørr, sa Ali og holdt fram trebiten han hadde i sekken.

- Du er sleip du, sa dattera.

- Nei, jeg er ikke sleip, men denne oljen her er ganske sleip, sa Ali og holdt frem glasset med olje.

Dattera trakk på smilebandet, men framdeles lo hun ikke.

- Triksene du bruker er skitne! Ropte dattera.

- Nei, triksa mine er ikke skitne, men dette vannet er skittent, sa Ali og holdt fram flaska med det skitne vannet.

 

Denne gangen klarte ikke dattera å holde igjen latteren.

- Nå er jeg norsk statsborger, ropte Ali, og fikk halve formuen i tillegg.

Om ingen har hørt fra ham, lever han vel sammen med familien på Grønnland i Oslo.