Mørket omfavnet henne da hun tok et skritt utenfor den nedslitte dørstokken. Ingrid var mørkredd, hun hadde alltid vært det, og etter de siste månedene hadde frykten for mørket blitt større. Men det kunne hun ikke tenkte på nå. Det eneste som stod i tankene hennes var ordet som moren hadde sagt til hun før hun gikk. ”Forsvinn!”, hadde moren brølt i fjeset hennes. Hun husket den gangen hun ikke adlød. Da hadde hun fått et helvete, ikke bare med moren, men med stefaren Paul; en alkoholisert drittsekk som resten av familien kalte han. Paul hadde vært en tørrlagt alkoholiker da moren, Karianne, hadde møtt han på et AA-møte. Ingrid husket de første månedene når Paul kom inn i livene til familien hennes. Alt hadde blitt mye bedre.. De hadde hver lørdag gjort noe i lag som en familie, og et par dager i uken leide de film og spiste popkorn, selv om det var midt i uken! Men den snille, gode Paul, forsvant den dagen han flyttet inn i huset deres på Brattholmen. Han hadde ikke taklet presset med å få en familie å ta seg av, for han hadde alltid vært på egenhånd, og ikke tenkt på at det var nå tid for å vise omsorg for andre enn seg selv.

Dagen etter han hadde fått sakene sine inn i huset, og kommet seg i orden, hadde helvete brutt ut.. Han hadde fått sparken fra jobben som vaktmester på Ikea, og de siste kronene han hadde igjen på kontoen fra sist lønning hadde han brukt på polet før han kom hjem, ganske så ødelagt av alkohol. Det første han gjorde var å slenge ytter-klærne sine på gulvet i gangen, og brøle ut: "Karianne! Kom her! Den jævla sønnen din har slengt sykkelen sin midt ute i veien igjen! Hva har jeg sagt om det?!" Karianne hadde løpt ned fra soverommet til sønnen, og hadde prøvd å roe Paul ned, men det gjorde bare ting verre. "Gå vekk fra meg, kjerring.

Du og de ungene dine ødelegger alt!", skrek han mens han løftet knyttneven sin for å slå. Ingrid husket den kvelden som om det var i går, tankene hennes spinnet rundt i hodet som en karusell. Det opphakkede svarte håret, og de svarte klærne blåste i vinden da hun ruslet bortover mot Straume. Sminken var så og si borte, så forsøket på å dekke blåveisene i fjeset, var mislykket. Hennes liv hadde falt til grunn. En tåre trillet nedover kinnet hennes. Hun savnet barndomstiden sin. Tiden der familien Andersen virkelig var en familie. Den tiden når faren hennes, Alexander, levde. Hun lengtet etter faren. Faren sin stemme, hans tullete smil og en forståelse hun aldri fått fra noen andre enn han. Han hadde vært den eneste i familien som hadde godtatt at hun likte jenter, og forstod hvorfor skolen ikke gikk så bra som den hadde gjort. Han løftet alltid på stemningen ved å si "Livet er som en berg og dal-bane. Du har dine gode tider, og dine dårlige tider, jenta mi. Det er bare sånn livet er". De ordene hadde hjulpet Ingrid flere ganger. Faren hadde vært utdannet som arkeolog, så han reiste mye, men hver eneste gang han kom hjem igjen, hadde Ingrid alltid fått noe. Noe med betydning. Den siste gangen han kom hjem, hadde han tatt med seg en liten eske med en bille av gull oppi. Den hadde han funnet i utgravinger i en av pyramidene i Egypt. Dagen etter hadde han tatt Ingrid med seg til en gullsmed, som fikk laget billen om til en nydelig medaljong som det gikk an å ha bilder inni.

Ingrid la seg ned på en benk ved legesenteret, og åpnet medaljongen. Hun så på bildene. Det ene bildet var av faren som lagde den rareste grimasen hun noen gang hadde sett. Hun lo litt, selv om det hun egentlig ville var å gråte som aldri før. Hun kikket på det andre bildet. Det var av faren og henne den dagen hun ble født. Nå begynte tårene å renne for fullt. Hun kunne ikke skjønne hvorfor Gud ville ta bort en så herlig mann fra verden, når mordere slippes fri, og går rundt i gatene og leter etter nye offer. Den dagen hun, Karianne og broren, Stian, fikk telefonen om at Alexander hadde omkommet i en ulykke under en utgraving, hadde livene deres blitt snudd på hodet. Karianne ble alkoholiker, Stian ble mobbet på skolen og Karianne begynte med selvkutting. Og det verste som hadde skjedd; Paul.

Ingrid hatet han. Hun virkelig hatet han. Hun hadde mange ganger fundert på å skade han så mye som han hadde skadet dem, men da ville hun vært like god som ham. Hun ville ikke synke ned på hans nivå. Hun hadde for mye stolthet til det.

"What if I wanted to break, laugh it all of at your face, what would you do", sang telefonen til Ingrid plutselig. Hun visste hvem som ringte. Det var Karianne. Linnea tok opp mobilen fra jakkelommen, og slengte den inn i en busk. Hun orket ikke å snakke med noen. Aldri mer snakking. Lærerne hadde prøvd å være psykolog for henne de to siste månedene. De prøvde virkelig å trykke hun så langt ned i dritten som de kunne. De traff de punktene inni henne som gjorde mest vondt. Alle snakket om bedre tider, at alt kom til å ordne seg med tiden, men det gjorde aldri det. Det hadde i alle fall ikke skjedd noen forandringer de siste seks månedene. Ingrid reiste seg opp fra benken, og begynte å vandre bortover mot broen.

Da hun kom til broen fyrte hun i en sigarett, og lente seg til rekkverket. Hun så bortover mot fjellene, der det lå snø så vidt på toppen. Hun hadde alltid likt snø, men ingen i familien hennes hadde noen gang vært noen skiguruer. "Kan jeg bomme en?" Ingrid snudde seg. Der stod det en litt lav jente, med brunt hår, brune øyne og det peneste smilet Ingrid noen gang hadde sett. Hun gav en røyk til henne, som fyrte på den og lente seg til rekkverket ved siden av Linnea. "Erm..", sa Ingrid forsiktig. "Christina". Christina rakte ut hånden og smilte. Ingrid tok tak i hånden hennes, og sa "Ingrid". Christina smilte, og så bortover mot fjellene. "Tenk å være der. Der det er rolig, bare slappe av og ha det moro i snøen. Tilbringe tid borte fra alt". Ingrid kunne se at Christina virkelig drømte seg bort. Ingrid snudde seg for å gå, da Christina tok fatt i den ene skulderen hennes og sa "Skal du gå? Kan du ikke bli her litt?" Ingrid nikket og smilte til Christina. "Har hatt en helt forferdelig dag. Pappa klikket fordi jeg gikk over kreditten på kortet mitt. Skjønner virkelig ikke hvorfor han skal bry seg hvis jeg bruker ett par tusen mer enn jeg får lov til.

Han eier jo halve Sotra den mannen!", sa hun hev sigaretten ned i havet, og så på blåveisene til Ingrid. "Hva har skjedd?", hun tok strøk Ingrid over øyet. Ingrid trakk seg unna. ”Åh.. Unnskyld. Jeg sier alltid de feile tingene”, sa Christina og ristet på hodet i frustrasjon. ”Nei.. Det er ikke deg. Det er stefaren min”. Ingrid fortalte Christina om alt som hadde skjedd den siste tiden mens de trasket rundt på Straume i flere timer.

Solen begynte så vidt å titte over horisonten, fuglene begynte å kvitre. Ingrid satt på bakken utenfor Mix’en oppå jakken sin, ved siden av satt Christina med den ene armen rundt henne. De snakket sammen som om de hadde kjent hverandre en evighet. Christina så på klokken, og sa ”Oi! Jeg skal på skolen om en time! Men drit i det..” Hun smilte til Ingrid. Ingrid følte seg lykkeligere enn hun hadde gjort på en evighet. Det føltes bra å ha få snakket ut om alt, uten å få dårlige råd om hva hun måtte gjøre. Christina hadde flere ganger sagt hun skulle drepe Paul, men Ingrid forsto at det kom hun aldri til å gjøre. Hun var ett for godt menneske til det. ”Mamma og pappa skal bo i Spania i ett halvt år. Avveksle litt. Hvis du vil kan du bo med meg, mens de er i Spania mener jeg”. Ingrid smilte til Christina og nikket.

En bil stoppet utenfor Mix’en, og en middelaldrende dame kom ut av bilen. Hun låste opp døren til Mix’en ”Har dere sittet her lenge? Jeg ble litt sen i dag. Greidde ikke få ungene til å stå opp”, sa hun oppgitt. De smilte til hun. ”Neida. Bare en liten stund”, sa Ingrid.

Med hver sin kaffe og hver sin baguette gikk de bortover mot Foldnes. ”Her er det. Det er ikke så mye å skryte av, men det funker”, sa Christina og låste opp ytterdøren. Huset var hvitt med svarte vinduskarmer, og to ytterdører ved siden av hverandre. Akkurat som Ingrid hadde sett i moteblader, og på tv når kjendiser viste frem husene sine på Mtv. Det lå skikkelig idyllisk til ned ved havet. Innsiden var nesten enda vakrere enn utsiden på huset. Alt av den nyeste teknologi, og den nyeste designen på alt. ”Ikke så mye å skryte av sa du?!”, gapte Ingrid. ”Det vi bodde i før var større, med svømmebasseng og utendørs boblebad”, sa Christina og lo. ”Nå skryter du bare”, smilte Ingrid tilbake. Christina slengte seg nedpå sofaen og slo på tv-en. ”Ikke stå der å glo, kom her”, fniste Christina. Ingrid la seg ved siden av Christina på den dyre design sofaen, og kjente hjertet til Christina banke. Hun følte seg lykkelig. Hun hadde funnet en person som fikk hjertet hennes til å banke fortere og saktere samtidig. En som fikk henne til å glemme fortiden.

Fire måneder senere bodde fremdeles Ingrid og Christina i foreldrene til Christinas hus. Ingrid hadde kommet inn på John Bauer skolen i byen, og Christina var ferdig med andre året på Bildøy videregående skole. De hadde fått en e-mail fra Christinas foreldre om at de kom til å bli boende i Spania til ubestemt tid, og at de bare kunne bli boende i huset med betalt strøm og andre avgifter. Uken etter mottok de flybilletter til Spania, hvor det fulgte med et brev om at de måtte komme og besøke de i juleferien. Moren til Ingrid hadde endelig tatt mot til seg og meldt Paul til politiet. Etter ett halvt år med rettssak, fikk han diagnosen mentalt ustabil, så de hadde plassert han på Sandviken sykehus, med 24 timers overvåkning, istedenfor i fengsel. Nå bodde moren og broren, Stian, i samme nabolag som Christina og Linnea. Livet hadde endelig ordnet seg for Ingrid.

”Jeg stikker ut med søppelet”, ropte Ingrid til Christina som var i andre etasje. Da Ingrid åpnet døren var det bekmørkt ute. Hun sto og tenkte seg om. Skyggene utenfor var formet som hender, de beveget seg. Vinden ulte og porten slo i vinden. Plutselig gikk hun bare bort mot skjulet hvor søppelspannene sto. Hun var ikke redd for mørket lengre…