Nå skjedde det igjen. Uro. Hun kjente det i magen. Det kokte og boblet. Så kom det. Sakte, men sikkert krypende oppover. Det stakk i brystet. Angsten kom og tok kvelertak rundt halsen hennes. Det hadde ligget og ulmet helt siden i dag morges. Ofte var det sånn. Helt siden den dagen.

Det hadde regnet hele natten. Det hadde alltid virket beroligende på henne. Bare å ligge i senga, med dyna godt pakket rundt seg. Bare falle i en slags transe. Med små lette steg, danset regnet fortsatt på blikktaket. Hun hørte tunge skritt utenfor, men hun orket bare ikke å reise seg for å undersøke det nærmere. Hun ble bare liggende i senga å stirre rundt seg. Det var vegg-til-vegg teppe på gulvet. Farget i dystert grått. Hun likte det det teppet uansett. For da ble det ikke så kaldt på føttene når hun skulle stå opp. Lyset fra vinduet, trengte seg igjennom de tynne gardinene, og lagde spøkelsesaktige skygger på de hvite og kalde veggene. På veggen over den store dobbeltsenga, hang det et bilde av Nattverden. En ekte kopi av Da Vinci's tolkning av Jesus og de tolv disiplenes siste måltid sammen. Hun var ikke religiøs, hun bare likte det bildet.

Klokken slo ni. Hun hørte klokkene spille fra det gamle bestefaruret i stua. "Dingdong!", slo det bestemt ni ganger. Hun telte slagene inni seg. Det fikk tankene vekk en liten stund. Uret hadde moren hennes arvet etter besteforeldrene sine. Hun savnet dem. Det virket som det var i går de hadde gått bort. Det var fortsatt veldig sårt. Med den tanken kom redselen igjen. En velkjent redsel for noe, men hun kunne ikke helt sette fingeren på hva. Alle musklene spente seg i hele kroppen. Hun følte seg kvalm og svimmel. Hun lukket øynene. Hun var alene. Alene med tankene sine. De dumme tankene. Uansett hvor hardt hun prøvde, så fant alltid de tankene veien tilbake til henne. Veien tilbake til den dagen. To lys. Så ble det mørkt.

Hun kunne høre at regnet avtok. Det var stille ute. Vinden hadde lagt seg. Raslingen fra de store bjørketrærne utenfor hadde stilnet. Uroen hun hadde hengt opp ute på verandaen hadde stoppet helt opp å spille. Hun likte lyden av uroen. Det var som musikk i hennes ører. Så behaglige toner. Nesten som lyden av xylofons muntre toner. Men nå var det stille. Dødsstille. Hvis en knappenål hadde falt nå, så hadde hun hørt det. Hun likte ikke å ha det så stille rundt seg. Det var urovekkende. Hun begynte å kaldsvette, og den samme gamle kvalmen og angsten kom på nytt. Den satte seg i halsen hennes, som en klump som ikke ville bort. Hun svelget, og trakk pusten dypt inn, men til ingen nytte.

Hun syns hun hørte en lyd. Ute fra kjøkkenet. Som om en stol skulle ha blitt dratt bortover kjøkkengulvet. Lyden ble brått borte: Hun ble nysgjerrig, men hun orket ikke reise seg for å undersøke. "Er det noen der", spurte hun forsiktig med en litt skjelven stemme. Hun kjente ikke igjen den stemmen. Den hørtes forvrengt ut. Ingen svarte. Så hun tenkte ikke mer på det. Plutselig kom en følelse av total ensomhet over henne. Som om hun skulle ha blitt nedkjørt av en stor trailer. Hun var helt alene i hele verden. Ja, universet til og med. Hun likte ikke den tanken. Hun måtte samle krefter nå. Krefter til å komme seg opp av senga.

"Dingdong!", låt det fra uret. Et slag denne gangen. "Halv ti", tenkte hun. Så sakte tiden går. Hun hadde klart å bikke seg over nå. Bare hun klarte å få beina ned på gulvet. Bare kjenne det myke teppe mot fotsålene sine. Hun klarte det. Hun reiste seg langsomt, og beveget seg med små skritt mot speilet som hang litt skeivt på den ene veggen. Når hun lå i senga kunne hun se Nattverden i speilet. Hun tittet inn i speilet. Hun hadde på seg en rød nattkjole i sateng, med noen blonder helt nederst i ytterkant. Hun likte den kjole veldig godt. Stoffet nærmest kjærtegnet huden hennes. Hun så på seg selv, men kjente ikke igjen den personen hun så. Huden hennes var en gang kastanjebrun og myk. Nå var den bare blek. Det svarte håret hennes hang ned langs ansiktet, og falt naturlig ned på skuldrene. Leppene var smale og fargeløse, og hun hadde mørke ringer rundt øynene. Kinnbeina var høye. Hun hadde et pent ansikt egentlig. Nå likte hun ikke det hun så. Hun lignet et gjenferd.

Tunge skritt hørtes igjen. Hun ble redd, men nysgjerrigheten tok overhånd. Hun snudde seg 90 grader mot høyre. Mot døren som førte inn til kjøkkenet. Hun stilte seg foran døren, og løftet armen for å ta tak i dørhåndtaket. Akkurat da gikk døren opp, og en kvinneskikkelse viste seg.

Det var moren hennes som hadde laget den lyden hun hadde hørt tidligere. Hun satt ved kjøkkenbordet, på stolen som hun hadde dratt ut. Hun satt i sine egne tanker. Ansiktet hennes bar preg av at hun hadde vært gjennom mye vind og dårlig vær. Håret hennes var langt. Rakk omtrent ned til midten av ryggen hennes. Det hadde blitt grått med årene. Øynene var grønne. Som smaragder hadde mannen hennes en gang sagt. Men det hørte fortiden til. Alt var bedre da. Ingen uro. Bare glede. Livsglede. Sukk! "Skal jeg orke det i dag kanskje?", tenkte hun for seg selv, og kikket bort på døren. Hun skjøv tanken bort for en stund. Hun hadde ikke vært inne der. Ikke siden den dagen. Hun klarte det bare ikke."Dingdong!", låt det fra uret. Et slag! "Halv ti", tenkte hun, og sukket.

Hun så seg rundt. På de flisebelagte veggene ved kjøkkenbenken og oppvaskkummen, med roser på annenhver flis. Skjønt det var ikke så lett å få øye på dem. Oppvasken var i veien. Den hadde bare hopet seg opp. Stod der og ruvet, som det skeive tårnet i Pisa. Gulvene var heller ikke vasket på en stund. Hybelkaninene hadde formert seg i rekordfart. Hun maktet det bare ikke. Orket ikke tanken en gang. Hun orket ingenting lenger. Hun tenkte bare på døren. Skulle hun?? Hun tok motet til seg, og pustet dypt inn og ut. Så reiste hun seg. Med tunge, korte skritt gikk hun mot døren. Hun løftet armen, og la en tynn hånd på dørhåndtaket. Døren åpnet seg, og gled sakte opp. Hun fikk klump i halsen. Hun kjente det svei i øya. En tåre kom frem i den ene øyekroken. Hun kikket inn. Rommet var som det hadde vært. Helt siden den dagen. Uberørt og tomt.