Hvorfor løy jeg? En liten bagatell som har blitt til et stort og komplisert problem. Hva skulle jeg gjøre? Ensom og forlatt bak murbygningen. Absolutt ingen å snakke med, ingen ville se på meg engang. De varme tårene traff det livløse ansiktet. Tårene traff sakte men sikkert nedover kinnet, og falt ned i fanget. Saltet gjorde øynene mine hovene og røde, nå ville alle se at jeg har grått.

 

Klokken ringte som et kall. Det var tid for å gå inn til timen igjen. Igjennom de lange korridorene så jeg døren til klasse 10C. Skrittene nærmet seg og hånden gjorde seg klar til å trekke ned håndtaket. I det jeg satt det første skrittet innenfor rommet følte jeg blikk fra alle kanter. Det var en ubehagelig atmosfære som gjorde meg usikker. Det var helt stille i mens jeg passerte radene. Helt bakerst til venstre var min plass, ved vinduet. Øynene mine hadde et blikkfang langt vekk fra realiteten. Jeg var i min egen drøm, som om alt annet rundt meg var luft. I sidesynet kunne jeg både se Maren og Petra snu seg mot meg, de ga meg et bittert blikk. De måtte vite det, tenkte jeg. Alle vet det, det er ingen hemmelighet lengre.

 

De fargerike bladene hadde falt ned fra trærne og lå som pynt i kanten av veien. Jeg gikk med hyppige skritt langs oppoverbakken. Luften var kjølig og gjorde meg kald på hendene. De raske stegene gjorde meg varmere og varmere. Etter å ha passert nabohuset, skimtet jeg den store rødmalte porten vår. I det jeg slang fra meg sekken i gangen kom min elskede hund med logrende hale. Molly var den eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Hun var bare så uskyldig, yndig og så herlig. De brune øynene lyste opp i rommet, og den gyldenblonde pelsen var så god. Hun var alltid der for meg når jeg ikke hadde noen andre. De svake bjeffene var akkurat som om hun sa meg noe viktig.

 

Hodet mitt var godt planta under puta. Det var helt stille rundt meg, og den dystre følelsen fikk meg til å tenke på hendelsen som knakk meg i to. det var en lang historie, men den lange tiden jeg hadde, gjorde den kort. Det var så fint. Bare for to uker siden, var livet mitt perfekt. Bare på en dag så har livet mitt forandret seg. Noe så ufattelig. Jeg la et teppe rundt meg, for å beholde varmen. Jeg krøp sammen som en ball. Tårene presset på i øyekroken, og en samvittighets følelse bredte seg ut i kroppen.

 

Det hele hendte tre måneder tilbake i tid. En kar begynte å snakke vennlig til meg over nettsamfunnet facebook. Han var så koselig og snill. Han fikk meg til å føle meg spesiell. Vi snakket om alt mellom himmel og jord. Vi hadde dagligdagse samtaler. Han kunne bli den perfekte kjæreste for meg. Han var høy, mørkt hår, blå øyne og veldig omtenksom. Alt passet!

 

Etter hvert begynte han å spørre meg ut. “hvor gammel er du egentlig? “ skrev han. Hva skulle jeg skrive? Jeg visste han var tre år eldre enn meg. Om han fikk høre at jeg var tre år yngre ville han kanskje slutte å holde kontakt. Dette var et stort dilemma for meg. Ville en attenåring som er voksen og moden bli sammen med en femten år gammel fjortis jente? Jeg hoppet ut i det, og sa jeg var sytten år. Fingrene skalv i det jeg tastet en og syv. I det jeg trykket på “send” knappen, hoppet hjertet kraftig.

 

Etter over to måneder med samtaler, møttes vi. Alt klaffet. Livet var virkelig perfekt! etter et stabilt forhold med oppturer måtte det komme en nedtur.

 

Jeg stod og ventet på ham på bussholdeplassen. Det var kraftig vind som flagret igjennom håret mitt. Jeg holdt armene i kors og beina sammentrukket imens jeg ventet. I det bussen stoppet, kom Jonas ut. Han stilte seg foran meg og ansiktet så likegyldig ut. Hva kunne dette bety? En stor klump dannet seg i magesekken. Halsen var som sandpapir. “vi må snakke” sa han. Med langsomme skritt satt vi oss på benken på holdeplassen. Brått sa han “ du løy du “. “du løy for meg” sa han igjen. Jeg var stum. Hva skulle jeg si? Hvordan kunne jeg ro meg unna? Det var jo sant, jeg hadde løyet. Jeg støttet hånden på hode. Jeg ga han et uskyldig blikk i håp om at han skulle tilgi meg uten at jeg trenge å si et ord.

 

Hvordan skulle jeg løse dette? I det jeg var i ferd med å si noe avbrøt han meg. “Det er bedre å såre med sannheten enn å glede med løgnen”.  Det var sant. Det fikk meg til å tenke. Hvordan kunne jeg være så dum? jeg ble sint på meg selv. Jeg kløp meg i håndflaten. Jonas reiste seg brått opp, og stormet inn på bussen. Igjen satt jeg der alene med dryppende tårer nedover kinnene.

 

Denne historien knakk meg i to. Bare fordi jeg løy om at jeg var femten! Jeg løftet hode fra puten og satt meg opp langs veggen. Puten var våt etter tårer. “Bedre å såre med sannheten enn å glede med løgnen” setningen fløy rundt i hodet på meg.