Han våknet i en fremmed seng.

Ved hans side lå en kvinne. En kvinne han ikke kunne huske å ha sett før. Men det var noe mer han ikke husket, sitt eget navn. - Hvem er jeg? Tenkte han. Han snudde seg rundt og så opp i det brune taket. Han gjentok spørsmålet. - -- Hvem er Jeg?

Han satte seg opp i senga og så seg rundt.

Rommet hadde en glødende glans av aktivitet over seg. Veggene var blå, taket var en merkelig blanding av farger. Rot lå overalt omkring ham. En pc summet i venstre hjørne av rommet. En liten katt satt i vinduskarmen og skrek etter mat. En haug med klær lå på den andre siden av sengen.

 

Kvinnen så ut til å føle seg hjemme. Hun var det kanskje også for alt han visste. Kvinnen var pen nok, så han trengte ikke ha dårlig samvittighet med det samme.

 

Langs veggen sto det to store klesskap. Han åpnet det ene. Innholdet var enkelt nok, om enn litt merkelig; en fotball, noen fotballsko og et speil. Det andre var stappet med klær. Ikke dyre klær etter hva han kunne se, men ikke fretex heller. En ting så derimot ikke ut til å stemme overens med hans teori om at dette var kvinnens rom; det var bare herreklær.

- En sjalu ektemann i anmarsj, tenkte han.

Han fikk øynene opp for pc´en igjen. Kunne jo være noe der. Han gikk bort og trykket enter på tastaturet. Bildet av et lite barn dukket opp og fylte skjermen. Det var ikke noe kjent med ansiktet til den lille jenta som smilte imot ham, men hun lignet jo forsåvidt på alle andre barn han kunne huske å ha sett. Som snøfnugg var de alle like for ham.

 

Han satte seg ned foran skrivebordet. En blåsvart dråpe lå mellom tastaturet og skjermen. Fingeren hans nærmet seg flekken prøvende; det var vått. Han førte en klissen finger opp mot neseboret. Det luktet ikke som noe annet blekk han hadde kjent. Litt søtt. Skulle han driste seg til å stikke tungespissen borti? Han gned tommel og pekefinger sammen, liksom for å kjenne på konsistensen. Var nok heller som han fryktet; blod. Neppe hans eget, da han ikke hadde blødd neseblod siden barneskolen. Kvinnens? Han gikk bort til sengen igjen. Uten å vekke henne studerte han ansiktet hennes. Ikke en dråpe blod var der det ikke skulle være. Det hvite lakenet som dekket resten av kroppen hennes, var like hvitt. Ingen store blødninger der ihvertfall.

 

Kunne ikke tenke mer på det nå. Han gikk bort til vinduet og kikket ut. Ikke umiddelbar gjenkjenning av gatene akkuratt. Det regnet der ute, men det var merkelig lyst. Bilene på veien der nede hadde noe øst-europeisk over seg, et drag av sytti-tallet. Han husket våren i Praha en gang for lenge siden. Det hadde vært en jente. Det var alltid en jente. Kunne hun blitt til kvinnen som nå lå i sengen? Det var ikke umulig. Hvis han bare kunne huske hva som hadde skjedd dagen før. Det måtte være en ledetråd et sted i rommet. Han kjente små stikk av panikk når det gikk opp for ham at han var uten klær. Han gikk bort til skapet og fant fram en boxer og en t-skjorte. Passet perfekt. Et lite kjøleskap under vinduet viste seg å inneholde en colalignende væske fordelt på fire småflasker. Han fisket en frem og slo korken av på vinduskarmen. Lunken. Kjøleskapet hadde tydeligvis sett sine bedre dager, ikke ulikt ham selv.

 

Han la seg forsiktig ned på sengen igjen, stakk hendene under hodeputen og kjente noe hardt og kaldt. Han dro det frem. Det var et lite digitalkamera. Ledetråd. Han fikk skrudd det på, og sjekket gjennom bildene som var lagret i minnet. Det var bare to. Det ene viste en kvinne stående utenfor en café som kunne vært hvor som helst i Europa. Det andre var tydeligvis tatt innendørs etter mørkets frembrudd. Bildet var kornete og mørkt. Blitzen hadde visst ikke gjort jobben sin her. Han skimtet en mann og en kvinne. Mannen var ham selv, men hennes ansikt var helt nytt for ham, det var han sikker på. Hun lignet ikke engang på hans sengepartner. Kvinnen på bildet var helt mørk. Hun var endel vakrere enn hun som lå ved siden av ham også. De to bildene var om mulig bare med på å forvirre ham enda mer.

 

Han gikk tilbake til pc´en for å se om han kunne finne noen bilder der, men den var passordbeskyttet, og han følte seg ikke i det kreative hjørnet nok til å begynne å gjette.

 

Det var merkelig nok ingen telefon i rommet. Han følte at det måtte være en god idé å ringe noen. Han gikk bort til kvinnens side av sengen for å finne vesken hennes. Det ville etter all sannsynlighet være en mobil oppi der som han kunne låne. Det slo ham at kvinnen hadde vært lovlig stille hele tiden mens han hadde romstert rundt på rommet, og han begynte faktisk å bli litt bekymret. Hun virket helt bevisstløs. Skulle han vekke henne? Han strøk henne forsiktig på kinnet. Ingen reaksjon. Han ristet henne litt hardere i skulderen. Ingenting. Han dyttet til henne mens han snakket til henne. Ingenting. Han tok pulsen på henne. Ingenting. Det banket på døren...