Christian hadde ringt på minst fire ganger allerede. Det var ulikt Sandra å ikke åpne døren, uansett om det var han som ringte på. Han visste jo at hun var sur, men kanskje ikke SÅ sur. Han burde kanskje også bli sur, men han kjente heller et lite snev av bekymring. Det var liksom så rart? Sandra kunne klikke, skrike og sparke. Men hun holdt aldri kjeft på denne måten. Hvorfor sto hun ikke på terrassen og kastet vaser på han eller noe? Til tross for at han ikke ville vise svakhet, begynte han sakte å bevege seg langs husveggene. Han så sikkert ut som en pervo for naboene, men han måtte bare se at det gikk fint liksom. Han la fra seg blomstene han hadde kjøpt til Sandra som sin tusende unnskyldning, på grusen ved trappa. 

Han så inn alle vinduene. Alle rommene han hadde vært i en gang. Han savnet virkelig det. Det var ikke tegn til Sandra i gangen, på datarommet eller på kjøkkenet. Han kommer seg opp på plattingen utenfor og ser inn stuevinduet. Sandra sin mobil ligger på stuebordet. Kanskje det er derfor hun ikke har svart? Det er uansett høyst usannsynlig at hun drar noe sted uten den. Men han rekker ikke å tenke lenge på mobilen, for plutselig får han øye på noe annet. I døra mellom stua og kjøkkenet er det en flekk. Det stemmer ikke. Sandra er en ryddefrik. Det som kanskje stemmer enda mindre er at flekken er rødbrun. Faen. Hva kan det bety engang? Går det bra med Sandra? Christian sender en stille bønn til alle høyere makter om at hun har det bra. «Hvis han nye fyren har skadet henne, så klikker det herfra til månen!» Sier hjernen hans. Noe kjennes også veldig feil. Såpass feil at han finner reservenøkkelen til verandadørene, og tar seg inn i huset til Sandra. Det er så stille.. 

Stefan Jørgensen beveger seg raskt gjennom korridorene på politistasjonen. Han er drapsetterforsker, og har blitt bedt om å ta ansvar for en sak. En drapssak. En ung jente. Ekskjæresten hennes hadde ikke fått tak i henne, og blitt bekymret. Han hadde funnet henne på badet, grovt mishandlet og kvelt med sin egen strømpebukse. Bak Stefan følger assistenten hans, Siri Michaelsen. 

Det er den første drapsetterforskningen hun er med på. Hun stiller dumme spørsmål, og Stefan blir irritert. 

«Hvem sin bil skal vi ta?!» «Hvem kjører?» «Jeg kan kjøre.» «Stakkars jente.»
Siri prater med seg selv. Også er hun vel heller ikke egentlig assistenten hans. Hun er bare i opplæring. Men hun henter kaffe når han spør. Og fotfølger ham. Så hun er vel egentlig det. Stefan liker å tro det i hvert fall. 

En ting Stefan ikke liker, er å snakke på vei til et åsted. Da må han samle tankene så han kan forberede seg på det han skal se. Spesielt når det er grotesk, som dette. Man blir aldri helt vant til det, naturlig nok. Men Siri snakker i vei. Helt munndiare. Stefan svarer kort og lite utfyllende på alt. «Ja.» «Nei.» «Jeg har ikke noe imot at du kjører, nei.»
Til slutt kjører de opp foran huset. Det er stort og svart, med hvite karmer. I hagen er det både epletrær og eiketrær, pluss et lekestativ for barn. Det ser morkent ut. 

«Avdøde hadde vel ikke barn,» sier Stefan undrende. Det er første gang Siri ikke svarer ham. På plattingen, med noen store glassdører bak seg sitter en gutt, kanskje i begynnelsen av 20-årene, med et grått teppe rundt seg. En kvinnelig politibetjent med blond hestehale sitter med hånden på ryggen hans. Mellom beina hans ligger det noe som ligner oppkast. Han ser sliten, blek og dratt ut. Det står politibiler overalt utenfor huset. Nede på gaten står det en klynge med naboer. De snakker høyt og er oppskakede. «Hva har skjedd her?!» Roper en eldre dame med en stokk. «Christiansen, gidder du å feste bånd nede ved oppkjørselen, eller?!» Spør Stefan kollegaen sin. «Jeg har deg, sjef,» sier han, og tar et politibånd ut av bilen. 

En åstedsgransker tar bilder i gangen da han kommer inn. «Hei sjef,» sier han. Han har på seg hvit drakt, og Stefan kan ikke se hvem det er. «Hvor er liket?» sier han bare. Den hvite drakta peker bortover gangen. Stefan snur seg, og går opp. 

Hun ligger på det første rommet etter gangen. Et lite bad, med en do, en stor vask av metall, vaskemaskin og tørketrommelen. Hun ligger mellom doen og vaskemaskinen i en forvridd stilling. Bak seg hører han Siri snu og brase ut av huset med en brekningslyd. Hun har rett til det, med tanke på hvordan åstedet ser ut. Flere hvite drakter beveger seg omhyggelig rundt. Det klikker i kameraer. 

Det er blod oppetter veggene. Kvinnen er naken fra livet og ned, med en strømpebukse tredd over hodet og ansiktet. Det er blod over hele kroppen hennes. Hun har blåmerker og stikk overalt. Hun har på seg en stor, hvit t-skjorte med sikkert femti hull i seg. Det ligger knust glass rundt henne, spredt utover. Hver gang et bilde blir tatt, gjør blitzen at glasskårene skinner til som diamanter, Det var trolig en vase en gang. Selv glasskårene ser dyre ut. 

Kvinnen mangler ringfingeren på høyre hånd, og ved siden av hodet hennes ligger det en ring. En ring med en liten diamant. Stefan registrerer at den ikke ser billig ut. «Avdøde er Sandra Christiansen-Havre.» Sier noen bak ham. Stefan skvetter.  

«Var hun forlovet?». «Det vet vi ikke enda, vi jobber fortsatt med å finne de pårørende.» Stefan kaster et blikk på jenta igjen. Hun ser ikke ut til å være noe over 20, selv med en strømpebukse over hodet. «Hun var vel ikke gammel nok til å kunne eie et såpass stort hus selv?» «Det tenkte vi også,» sier Erica. «Men hun står oppført som eier.» Stefan stusser. «Hva jobbet hun med?» «Hun var student.» 

Det var rett og slett umulig. Man kan ikke være student og samtidig være eier av et stort hus helt alene? Kanskje hun hadde kjøpt det med arvede penger? Kanskje hun hadde rik familie? Tusen spørsmål slåss om plassen i hodet til Stefan. 

«Har dere varslet pårørende?» Spør Stefan. 

«Som jeg sa, vi finner ingen!» sier Erica, litt fortvilet. 

Dette var i hvert fall spesielt, men det var ikke Stefan sin jobb. «Noen mistenkte?» 

«Så langt bare en. Christian Johannesen. Han sitter på terrassen. Det er ekskjæresten til avdøde.» 

Stefan skjønner raskt at denne gutten må fraktes til politistasjonen. Han går ut av glassdørene til terrassen. Den bleke gutten er alene nå. Politidamen har trukket seg tilbake. 

«Jeg tror du blir nødt til å bli med meg til stasjonen,» sier Stefan kort. Den unge mannen ser vantro opp på ham. «Kødder du nå? Jeg har ikke gjort en dritt!» Tårer fyller øynene til gutten. 

«Beklager, gutt. Det er prosedyre.»

Christan er stille hele bilturen. Han sitter med hodet i hendene, og Stefan er redd for at han skal være lite samarbeidsvillig. Sånn blir det ofte når unge mennesker føler seg anklaget. Mange er nærmest umulige å jobbe med i disse sakene. 

«Det kreves en del av deg i denne saken, Christian,» sier Stefan uten å forvente svar. «Du fant Sandra, og du er første mistenkt.»

«MISTENKT? Hva faen? Politiet er helt korrupt ass.» 

«Ja, riktig,» tenker Stefan. Det er ikke første gangen han har hørt noe sånt. 

Hendene til Christian skjelver. Han holder rundt en kopp te med begge, og ser anstrengt ned på bordplata foran seg. Han var vanskelig å jobbe med i starten, men til slutt sprakk han. Han har fortalt alt. 

Sandra og Christian hadde møttes for første gang på en fest i tiende klasse. Etter det ble de nesten ikke sett uten hverandre. De ble sammen et par måneder etter festen, og hadde holdt sammen gjennom hele videregående. Etter hvert som forholdet utviklet seg, ble det mer og mer usunt. 

«Vi ville ha forskjellige ting i livet, men fortsatt hverandre.» 

«Jeg orket ikke tanken på å dra engang.» 

Christian begynte å gråte nesten med en gang. Han skalv mens han la ut om krangler, mistanker om utroskap, og krangler de hadde hatt. Han la ut om at Sandra ofte kastet ting etter ham og dyttet til ham, men det var sjeldent han gjorde noe tilbake. Han hadde dyttet til henne et par ganger, og tenkt på å slå henne «en usunn mengde ganger,» men hadde aldri faktisk klart å gjøre det. 

«Jeg hadde så lyst til å skade henne noen ganger, men fikk aldri meg selv til å gjøre det. Jeg trengte virkelig Sandra.» 

Etter å ha fortalt om den tragiske kjærlighetshistorien deres i kanskje en time, kom han til det ordentlige poenget. 

Christian og Sandra hadde slått opp for endte gang, fordi hun var sikker på at han hadde vært utro. «Hun trodde ofte det,» sier Christian. «Hun var alltid så usikker på seg selv.» 

Men denne gangen hadde det vært annerledes. Sandra hadde funnet en ny, og gikk tusen ganger fortere fram enn hun hadde gjort med Christian. 

«Han ga henne en promise ring,» Fnyser gutten i stolen. Han har sølt te på pleddet han har fått. «En promise ring er et idiotisk amerikansk konsept. Det symboliserer lojalitet og senere ekteskap blant annet,» Stefan stusser igjen. Har han oversett noe?

«Var de altså forlovet?» spør han, mens han tenker seg om. 

«Nei, men på en måte at det var planen da,» forklarer Christian, og ser ut som han skal gråte igjen. 

Så skjønner Stefan det. Han har oversett en potensiell ny mistenkt. 

«Hvem er denne kjæresten?»

«Hva vil du se?» Spør Christian. «Jeg har facebooken hans, instagrammen, twitter…»

«Helst bare et navn.»

Før Stefan kan ta opphisselsen sin over den nye personen videre, braser sjefen hans inn i rommet. 

«Jørgensen, de har fått åpnet avdødes mobil.» 

Stefan får Erica til og ta over avhøret av Christian, og lar alle notater ligge igjen. Han løper inn til nettavdeling, for å se på bevis. 

«Vi har funnet hissige meldinger mellom Sandra, og overraskende mange andre,» får han beskjed om. Han får utprintede bilder av både det ene og det andre. 

Den første samtalen er med «baby <3» 

«Han jævla ekskjæresten din er her igjen!»

Lest 26.02.18 kl. 11:06

«Jeg har sagt at du skal drite i han tusen ganger.»

Lest 26.02.18 kl. 11.07

«Du elsker han fortsatt for helvete!»

Lest 26.02.18 kl. 11:11

«Du vet at det ikke er sant!» 

Lest 26.02.18 kl. 11:13

«Jeg skal faen meg drepe deg hvis du rører han engang!»

Lest 26.02.18 kl. 11:15

«Ikke skrem meg på den måten. Du vet jeg blir redd.» 

Lest 26.02.18 kl. 11.24

 

Stefan blir nesten helt stum. «Dette er jo helt klart noe vi må følge opp,» sier han. «Vet vi noe om eventuell vold i det nyeste forholdet hennes?» 

«Nei, men jeg har nettopp fått navnet til kjæresten. Han heter Odin Halstad,» kommer det fra en betjent. 

«Noen må finne ham.» 

To betjenter reiser seg samtidig. «Det er lett. Han jobber på bilverksted i følge facebooken hans. Han burde være på jobb akkurat nå.» 

De to betjentene beveger seg ut med raske skritt. Stefan er trøtt, og sender dem et takknemlig smil. 

De leser over hundrevis av meldinger de neste timene. Ingenting er interessant. De finner heller ingen foreldre eller familie. Ikke på de sosiale mediene til Sandra, ikke på kontaktlisten hennes, og ikke i noen meldinger eller anropshistorien hennes. Luften på kontoret kjennes tung av spørsmål. Hvor alene var Sandra? Hvor er familien hennes? 

De har gått igjennom en hel mobil uten å finne noen svar eller nye mistenkte. Det eneste av interesse de har funnet er flere aggressive meldinger fra Sandras kjæreste, Odin. 

Hvorfor kommer du ikke hjem?!

Lest 03.03.18 kl. 22.08

Slapp av baby. Jeg har sagt jeg jobber overtid. 

Lest 03.03.18 kl. 22.10

Jeg tror du er hos Chris.

Lest 03.03.18 kl. 22:10

Det er jeg i hvert fall ikke. Ikke hos deg heller.                                                                                      Kanskje det er en grunn til det. Ingen av dere klarer                                                                          å gi meg det jeg trenger. Et sunt forhold. 

Lest 03.03.18 kl. 22:13

Drit i å sammenligne meg med han hvis du vil puste i morra. 

Lest 03.03.18 kl. 22.18

Du skal være jævlig forsiktig du. Hvis noen finner disse meldingene,                                                         er du garantert i trøbbel. Føkk off og la meg jobbe. 

Lest 03.03.18 kl. 22:21

Dette driter du i å vise til noen. Kom hjem snart. Elsker deg. 

Lest 03.03.18 kl. 22:26

Elsker deg <3 (Når du ikke er skummel.)

Lest 03.03.18 kl. 22.35

 

Odin har vært i avhør lenge. Det eneste de har fått ut av han er lange gloser med skjellsord og et par fakta om han og Sandra. Han sa ikke mye da han fikk meldingene presentert for seg heller. 

«Det var liksom bare sånn det var,» begynner han. «Både jeg og Sandra hadde sinneproblemer. Jeg er bare hakket verre.» 

Han snakker løst om en vanskelig barndom i et par minutter, før han avslutter med; 

«Hvis det var jeg som var dau, hadde dere reagert på meldingene hennes også.» 

Odin viser ikke tegn til sorg på noen måte. Han nevner kort at han ga henne en ring ja, og at han synes det er spesielt at fingeren hennes var kuttet av.

«Spesielt?!» Siri reagerer spesielt sterkt på hvor lite følsom han er, og gir han en god omgang feministisk kjeft som Stefan må smile av. 

«Det er lov å vise følelser når kjæresten din har blitt drept, uansett hvor «mandig» du er. Mandige menn bryr seg om folk!» 

Til slutt må Stefan ta henne med til kaffeautomaten, så de kan skaffe seg bensin. Åstedsgranskingen holder fortsatt på, og de må være på stasjonen over natta. «De to mistenkte er ført til varetekt for kvelden,» opplyser en betjent som går forbi. 

«Kan vi diskutere motiver?» spør Siri. Det er favorittdelen hennes av enhver etterforskning, Hun ser ut til å ha kommet seg etter det groteske synet av Sandras lik på badet. Stefan kjenner at han blir litt stolt. Opplæringen funker. 

«I denne saken er motivene ganske klare. En sjalu ekskjæreste, og en potensiell voldelig ny kjæreste.» Siri nikker. «Da er det liksom bare to motiver da.»

«Christian sitt er litt sånn «ingen andre enn meg får ha deg, så jeg tar deg OG ringen han ga deg.» Tross alvoret i situasjonen fniser Siri litt. 

«Odin sitt da?» spør hun. «Odin sitt er også klart. Han trodde hun var utro eller lignende, og ble utrolig sint. Kanskje de kranglet skikkelig?» 

«Han virker som en forbanna type,» påpeker Siri. «Akkurat,» begynner Stefan igjen. «Det kan være et resultat av en glødende forbanna kjæreste, men det med fingeren skurrer litt. Han tok ikke ringen engang.» 

Før de kan si noe mer kommer Erica stormende bort til dem. 

«Vi har et nytt offer. Nylig drept. Hun er drept på akkurat samme måte som Sandra, men hun har ingen tilsynelatende connection til de to mistenkte.» 

Verden faller smått sammen for Stefan i et sekund. 

«Dette offeret ble drept mens begge mistenkte var på stasjonen. Det er mulig at det var noen som drepte vedkommende for en mistenkt for å skape forvirring, men det er liksom litt for identisk. Vanskelig for en som ikke har vært på åstedet selv.»

Stefan står over en kropp. Hvite drakter stormer rundt ham som sinte bier. Kvinnen ligger på akkurat samme måte som Sandra. Hun har langt, mørkt hår fullt av blod og en strømpebukse dratt over hodet. Hun har en stor, hvit, t-skjorte, og hundrevis av stikkskader. Hun mangler en ringfinger, og ligger på badet i underetasjen.

«Offeret heter Carmen Rossi,» opplyser Erica. 

«Hun ble funnet av vaskehjelpen sin. Vera Pricilla, heter hun.» Erica peker mot en liten, eldre dame i som sitter trappen. Hun ser rett framfor seg, tom i blikket. Hun har blod på bukseknærne og på venstre hånd. 

«Frakt henne til stasjonen,» sier Stefan. «Dette er litt for rart.» 

Å avhøre Vera er mye vanskeligere enn forventet. Hun er italiensk i likhet med offeret, og snakker ikke mye norsk. I tillegg er hun lite samarbeidsvillig og blir sint når hun får spørsmål. «Jeg ville aldri drept noen, punktum,» sier den lille damen med en avvisende håndbevegelse. 

«Kan du ikke hjelpe oss litt her da,» ber Erica. Hun sitter ved siden av Stefan. Begge er slitne og dratt, og sikkert på sin trettende kopp kaffe. Klokken nærmer seg 23:00. 

«Det holder ikke at du sier du ikke har drept noen. Det er bare å begynne å snakke. Vi kan uansett ikke la deg gå.» 

Damen blir sintere. Stefan blir trøttere. 

«Carmen var så søt jente. Hun gjorde ikke gale ting. Jeg likte henne godt.»

Døra bak dem går opp, og Siri kommer inn døren med et unnskyldende blikk. «Stefan, kan jeg snakke med deg?» 

Stefan sukker, reiser seg, og lukker døren bak Siri og ham. 

«Obduksjonsrapporten er tilbake. Sandra ble drept mellom kl. 12 og 13.00 samme dag som hun ble funnet. Hun ble funnet cirka klokken 16.» 

«Ja …?» 

«Vitner har bekreftet at Christian dukket opp rett før funnet. I tillegg har han sendt både meldinger og bilder som beviser at han var på helt andre steder i dette tidsrommet. En video fra treningssenteret, et bilde fra blomsterbutikken, og meldinger han har sendt til moren. Det siste han sendte var en melding til en venn av ham som heter William.»

«Hva står det der?» spør Stefan. 

Siri rekker ham et printet bilde av samtalen. 

«Stikker til Sandra nå. Håper hun forlater den                                                                                        idioten snart. Tar med roser. Wish me luck!»

Lest 07.05.18 kl. 15.29

Lykke til tjommi! Hun finner ikke bedre enn deg.

Lest 07.05.18 kl. 15:35

Det skjønner ikke hun … enda! 

Lest 07.05.18 kl. 15:39

 

«Jeg er også redd Odin ikke kan anses som mistenkt i saken lenger. Han var på jobb da det skjedde. Det er overvåkningsvideoer av det.» 

Noe faller sammen inni Stefan. 

«Nå har vi bare en mistenkt, og hun er 197 år gammel,» sukker han nedbrutt. 

«Det ville jeg ikke vært så sikker på,» sier en mann selvsikkert. Bak dem kommer en betjent Eirik fra nettavdelingen gående, viftende med to mobiler. 

«Carmen, jeg synes det er jævlig lite kult                                                                     av deg å være så mye med Thomas.» 

Lest 06.05.18 kl. 23:32

«Det er slutt mellom oss Kim. Det har du vel fått med deg?

Lest 06.05.18 kl. 23:32

 

Men Thomas var bestevennen min. Det vet du.                                                                   Vær så snill, ikke oppfør deg sånn. Hvordan                                                                       hadde du følt deg hvis jeg var på hun                                                                                        slutty venninna di hele tiden?

Lest 06.05.18 kl. 23:39

Jeg og Sandra er ikke venner.                                                                                         

Lest 06.05.18 kl. 23:42

Så da er det fritt fram da?

Lest 06.05.18 kl. 23:45

Gjør som du vil, Kim. Men kjæresten hennes                                                               er skummel – husk det 

Lest 06.05.18 kl. 23:47

Ferdig snakka. Stikker til henne i morgen. 

Lest 06.05.18 kl. 23:50

Du får bare kose deg du. 

Lest 06.05.18 kl. 23:53

Skal du ikke bry deg en dritt?

Lest 06.05.18 kl. 23:55

Jeg har ikke tid til deg Kim. Det er over sa jeg.                                                                            Bare ikke skyld på meg når han Odin knekker deg. 

Lest 06.05.18 kl. 23:57

Det er en grunn til at jeg blir så pissed på deg Carmen.                                                                Du later som du ikke bryr deg om meg.                                                                         Vi begge vet hvor mye jeg hater den hurpa Sandra.                                                     Når jeg først skal til henne, kan jeg likså godt drepe henne. 

Lest 06.05.18 kl. 23.59    

Ikke kødd med sånt, Kim. Det sa du om David også, og                                                                 nå er han lam. 

Lest 07.05.18 kl. 00:00

«Vi fant disse på mobilen til Carmen,» opplyser Eirik. «De er mellom henne og hennes av-og-på ekskjæreste Kim Danielsen. Han har en historie med politiet. Dette ser ikke særlig bra ut.» 

«Vet vi hva slags forhold Sandra og Carmen hadde? Sikter til den passiv-aggressive meldingen fra Carmen. Den «ikke venner» greia.» 

De har meldinger sammen de også. Først veldig vennlige greier om jentekvelder og hvor mye de elsker hverandre, byturer og shopping og hvor gøy det er at de har kjærester som er brødre. Sakte utvikler det seg til at Sandra tror Christian har vært utro med Carmen. De går helt bananas på hverandre før de bestemmer seg for å avslutte vennskapet. 

Det virker ikke som Carmen forstår hva Sandra mener halvparten av tiden. Det eneste ordentlige interessante vi fant var de siste meldingene de utvekslet. De er fra bare noen dager før de ble drept. 

«Odin kom ikke hjem i dag. Har du tatt ham også?»

Lest 04.05.18 kl. 01:56

«Drit i å kontakte meg. Jeg har ikke noen interesse                                                                i dine forhold Sandra.»

Lest 04.05.18 kl. 02:00 

«Jeg må jo bare spørre.»

Lest 04.05.18 kl. 02:03

«Du må ingenting. Hvis du har hevnlyst, kan                                                                                 du ligge med Kim. Det er slutt mellom oss.» 

Lest 04.05.18 kl. 02:05

«Jeg har allerede vært borti en mann fra den                                                                              slekta. Christian er ikke noe å spare på han,                                                                             så da trenger jeg ikke broren hans.» 

Lest 04.05.18 kl. 02:10 

 

«Ikke kontakt meg. Jeg snakker med Tore nå, og han                                                                      tar deg hvis det trengs. Ikke glem det.»     

Lest 04.05.18 kl. 02:15

«Ligger du med han også?»

Lest 04.05.18 kl. 02:17

«Nå holder du grundig kjeft.»

Lest 04.05.18 kl.02:20

«Og se her,» sier Eirik og blar til anropshistorikken på Carmens mobil. 

«Tore Glenndal (3)»

Stefan lyser opp, og tar en slurk besk kaffe. 

«Dere kan la Odin gå, men ikke Christian. Christian er veien vår direkte til disse fyrene Kim og Tore.» 

Et par minutter senere sitter Christian i et avhørsrom igjen. Han har ikke fått sovet enda, og virker stresset og knust. 

Etter en kopp kaffe og en smertestillende begynner han å snakke. 

«Carmen og Sandra ble bestevenner i løpet av det første året av forholdet vårt. En gang kom Sandra hjem til meg og tok med seg Carmen. Kim er storebroren min. To år eldre enn meg. Han holdt alltid på med masse kødd, så han bodde i kjelleren hos mamma og pappa da. De ville ikke ha han oppe i huset.»

Både Stefan og Erica noterer hyppig. 

«Men den ene kvelden Sandra tok med Carmen hjem til meg, var ikke foreldrene våre hjemme, så han var oppi hovedhuset. Sånn møttes de. Han var jo 17-18 år, og hun hadde ikke fylt 16 enda engang. Likevel var det noe der fra første sekund,» Christian legger ut om det som om det skulle vært i går. Hver gang Sandras navn kommer opp, går stemmen hans nesten opp i fistel. 

 

«Etter hvert som forholdet til meg og Sandra ble usunt, ble vennskapet mellom Carmen og Sandra usunt. Hun var sikker på at jeg var utro mot henne med Carmen. Jeg sa hundre ganger at jeg aldri ville gjort det mot min egen bror, men hun hørte ikke etter.» 

«Hva skjedde mellom Kim og Carmen da?» spør Erica. 

«De oppførte seg som om de var nyforelska i sånn 3 år. Og etter det gikk det brått nedover. Kim solgte dop og ble tatt av politiet cirka annenhver uke. Carmen hadde vært snill, men orket ikke mer. Da de slo opp sa Kim til meg at han hadde lyst til å drepe Sandra for alt hun lot meg gå igjennom. Jeg tok det så lite seriøst da, men broren min har gjort en mann lam i en slåsskamp. Jeg er så forferdelig redd for at han er en morder.» 

«Og hvem er denne Tore?» spør Erica og dytter fram de siste meldingene mellom Sandra og Carmen. «Han er også mistenkt.»

«Tore finnes ikke,» sier Christian som om det er ingenting. 

«Kan du utdype?» spør Erica. 

«Tore er Kim, men det visste ikke Sandra. Tore er Kim sitt navn for når han langer. Jeg ville ikke at Sandra skulle vite at han solgte dop, så jeg holdt det hemmelig for henne. Etter at forholdet mitt til Sandra ble så ille, fortalte jeg Carmen og Kim at Sandra ikke under noen omstendigheter måtte finne ut at Tore var Kim. Dette tok de som en invitasjon til å dikte opp en helt ny person. En stor og farlig mann. Kim sa til henne at hvis hun gjorde noe dumt mot enten Carmen eller meg eller ham selv skulle de sende Tore på henne. Jeg tror hun ble mer redd enn hun turte å innrømme.»

«Så da har vi en mistenkt?» spør Stefan.

«En hovedmistenkt.» sier Erica, og blunker. I samme sekund entrer en betjent rommet. «Kim Johannesen er pågrepet. Han har ankommet stasjonen og er klar til avhør.» 

Christian ser redd ut.

En stor, skallet mann dekket i tatoveringer sitter på avhørsrommet idet Stefan og Erica går inn. «Han er aggressiv,» opplyser en betjent i det ene hjørnet av rommet. 

Etter å ha blitt skjelt ut i en time av den skallede mannen banker noen på døren til avhørsrommet.

Siri stikker hodet inn. «Noe ny informasjon, sjef?» spør hun. 

«HOLD KJEFT BITCH!» bidrar Kim. 

Siri skvetter bakover, men kommer seg raskt til hektene igjen. 

«Dere trenger ikke ny informasjon heller.» 

«Hva?» spør Stefan og Erica i kor. 

«Fingeravtrykkene til Kim Johannesen er funnet på begge åsteder. I tillegg har vi fått åpnet et låst notat på Sandras mobil. Notatet er en slags «dagbok.» Tusenvis av ord i den. Men det siste hun skrev var natt til 6. mai. Hun ble funnet død 7. mai.»

Siri rekker dem en kopi av notatet Sandra skrev. 

«Kim har spurt om å komme i morgen, rundt lunsjtider 7 mai. Jeg vet ikke hva jeg føler. Den eneste grunnen til at jeg sa ja var så Carmen skal bli sint. Jeg trenger at hun blir sint. Men jeg er livredd. Jeg har aldri vært så redd. Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette. Kanskje for å kunne lese det etter han har dratt, så jeg kan tenke «så dum du er Sandra. Han er en endret mann. Eller, hvis det ikke går bra, sånn at noen andre kan lese det og tenke «nei, Sandra var ikke dum i det hele tatt. Slettes ikke.»