Tørkleet sved i munnen som en to dager gammel tyggis. Jeg prøvde å spytte det ut, men det gikk ikke, det hjalp heller ikke så mye at jeg hadde hendene bundet. Jeg hørte en lyd i døra, det var ”han” som kom inn, han som la livet mitt i grus for tre måneder siden. Jeg var på vei til skolen da jeg kjente et slag i hodet, og plutselig var jeg her i den stinkende, råtne dystre cellen. I 3 måneder har jeg levd på vann, brød og en kjeks hver fredag, og det eneste jeg har funnet ut om han er at han snakker italiensk aksent og er rundt 40-50 år.

”Her er maten din Erika”, sa han på sin gebrokne norsk. Jeg mumlet et takk, selv om jeg egentlig ikke mente det. Jeg hørte at han låste igjen døra. ”Puh, han drepte meg ikke i dag heller” tenkte jeg lettet. Hver dag prøvde jeg å tenke ut en plan for å rømme, men hjernen min føltes som grøt. Av og til har jeg til og med tenkt på selvmord, hvor enkelt det hadde vært å bare knuse glasset jeg fikk vann i og bruke glasskåret til å skjære over strupen min… Men for det første hadde han fått det akkurat slik han ville, og for det andre er jeg ikke typen som gir opp.

Maia og Karl, foreldrene til Erika, var hjemme i huset sitt en helt vanlig onsdag formiddag. Etter 3 måneder hadde de nesten gitt opp å få Maia tilbake i live, men et forsvunnet barns foreldre gir aldri helt opp. ”Tenker du noen gang på om Erika lever?” sa Maia helt ut av det blå. ”Selvfølgelig gjør jeg det, men hvor stort er egentlig håpet etter 3 lange måneder?” sa Karl og fikk et trist uttrykk. ”Hvis hun er død, håper jeg hun døde så smertefritt som mulig. Hun var jo en så snill jente, kunne aldri gjort en flue fortred” sukket Karl. ”Slutt å snakk om henne i fortid, du må tenke positivt!” sa Maia, men innerst inne tenkte hun også på henne i fortid. Hun tenkte på rommet hennes, som de hadde innredet akkurat slik Erika hadde villet; i rødt og svart. Og nå lå det et tykt støvlag på alle møblene. Fordi etter hun forsvant, hadde de ikke rørt rommet hennes, men de gikk ofte inn på det for å kjenne lukten av henne som fortsatt var satt i.

Jeg våknet, det var helt stille og det kom en muggen lukt av råtten appelsin inn døra. Han trodde nok jeg sov og prøvde å være stille. Jeg torde så vidt å puste. Appelsinstanken kom mot meg som et vindkast. ”Ikke drep meg, ikke drep meg, IKKE DREP MEG!” tenkte jeg inni meg. Jeg hørte at han satte noe tungt på gulvet, og gikk ut igjen med raske skritt. Da jeg var sikker på at han var vekke, begynte jeg med å prøve å løsne bindet foran øynene. Det var stramt, men etter ca 10 minutter skled det ned. Jeg hadde aldri sett rommet før. Det var unormalt lite og inneholdt kun et nedstøvet bord og en forfallen seng. Men det jeg var mest opptatt av var tingen han hadde satt fra seg. Det var en gassbeholder! Herregud, jeg måtte komme meg løs og rømme på maks 10 minutter, eller dø! Som et mirakel ble hjernen min mye klarere, og jeg fant en spiss kant på senga til å skjære tauet med. Etter mye om og men fikk jeg hendene løs og knyttet opp bena. Jeg ba til gud om at døra ikke var låst. Det begynte å bli vanskelig å puste, lufta ble tykkere og tykkere. Heldigvis var døra åpen! Jeg skjøv den opp og kom ut i en stille korridor. Uten å tenke noe særlig, begynte jeg å løpe. Jeg løp og løp og løp. Helt til jeg fant fram til utgangsdøra. Jeg trakk inn den friske vårlufta som slo mot meg. Det var en underlig følelse, en følelse jeg ikke hadde hatt på 3 hele måneder. Hele stedet var omkranset med skog, så jeg løp bare inn i skogen. Alt var bedre enn cellen jeg hadde tilbrakt de siste 3 månedene av mitt liv. Da jeg hadde løpt et stykke, kom jeg helt plutselig til en motorvei med mange biler. Jeg gikk utslitt ned til veikanten og veivet med armene. Etter at et par biler hadde kjørt forbi, stoppet det en rød stasjonsvogn. Ut kom det en mann i 30-årene. Han hadde moteriktige klær, svart hår og store pilotsolbriller. ”Trenger du hjelp?” spurte han. Jeg fortalte han historien i korte trekk, men det var så vidt jeg klarte det, siden jeg var helt utslitt. Han dro meg med inn i bilen og begynte å kjøre. ”Du vet aldri om han kommer etter deg” sa han. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på, men nå var jeg bare glad for å være i sikkerhet..

Karl tente en sigarett. Han hadde begynt å røyke etter Erika forsvant, det hjalp ham med å samle tanker og følelser mente han. Maia likte det ikke, men hun gadd ikke å prøve å få han til å slutte heller.

De savnet den eneste datteren de hadde. Hun var en gledesspreder som alle likte og alltid gjorde alle glade. Livet kunne aldri bli det samme uten henne, uansett hva som hendte. En billyd fra oppkjørselen vekket henne fra tankene…

”Hva heter du da, unge dame?” spurte mannen vennlig. ”Erika.. Du da?” sa jeg. ”Erika? Så nyydelig navn! Jeg heter Tom” sa mannen. ”Du må nesten fortelle meg hvor du bor, så jeg kan kjøre deg hjem? Jeg tipper du savner foreldrene dine?” Jeg savnet foreldrene mine, det var i hvert fall sikkert! Men hva var adressen igjen? Åja, at jeg kunne glemme det! ”Hjortestien 30, Drammen. Hvor er vi egentlig nå?” sa jeg. ”Du hadde flaks, hjemmet ditt er ikke mer enn 10 minutter unna!” sa Tom. Jeg lente meg tilbake i bilen og sukket, tenk at jeg skulle få møte mamma og pappa! Plutselig kjørte han inn i en kjent innkjørsel. Gleden inni meg ble bare større og større akkurat som en ballong som blir blåst opp. Jeg så en kjent skikkelse komme mot bilen. Herregud, det var mamma!

Maia løp nedover hagen, mot innkjørselen. Der sto det en rød stasjonsvogn med to personer inni. Ut kom jenta hun ikke hadde sett på tre måneder, Maia kjente tårene presse på i øyekroken.

Jeg løp mot mamma, ”mamma! Jeg har savnet deg sånn!” jeg ga henne en stor klem og begynte å gråte av glede. Der kom pappa også! Der var den velkjente barten hans, gud det var deilig å være hjemme igjen! Jeg ga han også en klem. Hele situasjonen føltes helt uvirkelig. Jeg følte jeg snart kom til å våkne opp i cellen igjen og finne ut at det bare var en drøm, men det var det ikke! Jeg orket ikke å snakke, så jeg lot Tom fortelle det. I mens han fortalte det begynte mamma og til og med pappa å gråte. Pappa tok hånda mi, ”du må ha hatt det helt grusomt jenta mi, vi skal nok fange dette fryktelige mennesket!” Da Maia hørte det med den italienske aksenten sa hun: ”merkelig, mannen i kassa på rimi er italiensk.. Alle vet jo selvsagt om deg, men han spør hvordan det går med etterforskningen hver eneste gang jeg handler…” sa hun med et tankefullt blikk.