Mary stirret på saksen. Det var en liten flekk med størknet blod på den. Hun lukket øynene og kunne kjenne at smerten i håndleddene stakk. Hun fortjente dette! Dette var akkurat hva hun fortjente, om ikke verre!

 

Mary åpnet øynene igjen og satte seg på gulvet. Det var nesten som om saksen beveget seg selv og kjørte seg inn i hånden! Hun bet sammen tennene i smerte, og en tåre rant nedover kinnet. Øynene hennes studerte håndleddet, og hun skar seg selv dypere enn noen sinne! Blodet begynte å renne kraftig! Jeg fortjener å dø! Det føltes som om det var en rus hun var avhenging av, en følelse av at nå fikk verden rettferdighet. Plutselig kjente Mary at saksen glapp, og blodet begynne å renne ukontrollert! Den var blod overalt bare på et par sekunder! Hun ble grepet av panikk. Hun stivnet helt, og visste ikke hva hun skulle gjøre! Skulle hun bare fortsette, og stoppe lidelsen? Eller skulle hun slutte, og heller prøve å stoppe blodet?

 

Verden begynte å gå rundt for Mary. Hun hadde blod over nesten hele de nye jeansene, og hun kjente at hun begynte å miste følelsen i armen. Smerten i håndleddet verket i hele underarmen. En kraftig hodepine slo henne, og hun falt over ende! Er dette øyeblikket – er det nå jeg skal dø? Tenkte hun sløvt. Mørket begynte å omfavne henne!

 

Mary hørte en banking et sted.  Alt var et surr. - Gå bort, prøvde hun å få frem, men hun hadde ingen kontroll over sine funksjoner! Kroppen hennes begynte å riste kraftig. Det siste hun klarte å registrere, var det hvite taket på badet…

 

Et par dager senere

Marion så datteren sin i øynene. Mary følte skam overfor seg selv. Hun ville ikke være til bry for noen! – Hvorfor gjorde du det? Spurte moren. – Har du drevet lenge med dette? Fortsatte hun, men Marys blikk vek unna. Hun hadde ikke mot til å se moren sin i øynene og snakke med henne om dette. Marion sukket og gikk ut av rommet.

 

Mary følte seg urolig, og kjente en sterk trang til å straffe seg selv! Hun reiste seg og begynte å gå i sirkler. Det føltes som om galskapen tok overhånd! Hun var sikker på at hun ble gal, og hadde bare lyst til å skrike så høyt hun kunne! Mary ble stoppet av Lucy som stod i døren. Jenta så henne i øynene av forundring. Det var som om all frustrasjonen ble borte i et blås. Mary følte seg forvirret, og prøvde å si noe. – L-Lucy, hv-hva gjør du her? Stammet hun fram. – Jeg skulle bare høre hvordan det går, svarte hun med en varm stemme. Lucy gikk bort til henne og satte seg på en stol ved sengen. – Hvordan går det, Mary? Spurte hun. Mary viste ikke helt hva hun skulle si. – Vel, legen sa jeg var på operasjonsbordet veldig lenge, hvordan tror du jeg har det? Svarte hun smilende som om det ikke var noe spesielt. – Mary, dette er seriøst! Utbrøt Lucy. Det virket som om hun var sur. – Hva er det med deg? Spurte Mary og rynket pannen. Det så ut som bestevenninnen lette etter ord en stund, for å si det opplagte. – Du prøvede å drepe deg selv! Ropte Lucy vilt, og virket lettet for å få det sagt! Mary skvatt til av den plutselige reaksjonen, men hun tidde bare. Innerst inne visste hun at hun hadde rett, og det svidde å få sannheten slengt i trynet!

 

Mary var skuffet over den manglende støtten fra venninnen. Hun hadde ikke kommet og besøkt henne før etter flere dager etter at hun ble innlagt! Ikke nok med dette, men når hun endelig kom, slengte hun dette i luften! Dette skulle liksom være bestevenninnen hennes, hun skulle være forståelsesfull og snakke med henne! Mary snudde seg mot venninna si, og så henne i øynene. - Betyr dette at du ikke liker meg lenger? Spurte hun intenst mens hun så i øynene hennes. Det så ut som om Lucy følte seg skyldig et øyeblikk, men tok seg fort sammen. – Vet du hva, begynte hun rolig. – Jeg vil ikke være venn med en galning! Hvisket hun, og snudde seg avvikende bort. – Hadet Mary, dette er vårt siste møte, avsluttet hun og gikk ut.

 

Sviket føles ut som om det spiste henne opp innenfra! Mary var forbanna nå! Hvordan kunne Lucy gjøre dette mot henne? De hadde vært så nær og hadde fortalt hverandre alt! Mary hadde aldri løyet eller sviktet henne! De hadde også vært klar på at de kunne være seg selv! Mary kom seg ut av sengen og dyttet den over ende! Hun tok tak i et bilde og slengte det i veggen! Døren sto åpen, så hun lukket og låste den. Etterpå satte hun seg på gulvet ved det knuste bildet. Hun satt i lotusstilling, og studerte bandasjen på håndleddet. Dumme Lucy – Hvorfor kan du ikke forstå?

 

Mary tok forsiktig av den gjennomblødde bandasjen, mens hun tenkte tilbake på første gangen hun skadet seg selv. Hun hadde aldri løyet for Lucy, i hvert fall ikke om noe annet enn kuttingen! Var det derfor hun var så sint på henne, fordi hun hadde løyet om det? Nei, Lucy sa aldri noe hun ikke mente! Mary tenkte det kunne være det at noen hadde sagt noe på skolen. Hun kunne lett se for seg at Lucy hadde dumpet henne på grunn av noe Heather hadde sagt! Heather var lederen av den ”Fryktløse” gjengen på skolen. De hadde alltid rakket ned på Mary, men prøvd å lokke Lucy over på den andre siden. Det var først når de begynte på High School at alt dette startet.

 

Gjennom hele barneskolen hadde Mary og Lucy vært bestevenner, og Heather hadde alltid vært grei! Første gangen Mary hadde skadet seg selv var når Heather hadde begynt mobbingen sin, og hun og Lucy hadde hatt en stor krangel! Dette hadde fått Mary til å føle seg så mindreverdig at hun hadde begynt med små ting som å stikke seg selv i låret, slå seg selv i armen, og skrive lange lister som var feil med seg selv! Hun trodde rett og slett at hun selv var et ”virus”!

 

Mary stirret på det sydde såret. Det var en cirka 10 cm langt stripe, som var dekket med størknet blod og mange små sting! Hva er det jeg gjør? Tenkte hun i et øyeblikk av fornuft, men ristet det fort av seg! – Jeg fortjener smerte, men Lucy fortjener DØD! Sa hun til seg selv. Hun var overrasket av sine egne ord, men noe inni henne likte tanken, og bestemte seg for å holde seg til den! – Som sagt; jeg fortjener smerte, sa hun lett med et snev av galskap.

 

Såret hadde også en stor grop midt på såret, og Mary antok at det var der hun hadde kuttet av den store blodåren. Hun tok en saks fra en skuff og begynte å kutte av trådene som hold såret i hop. Blodet strømmet nedover, og Mary skjønte fort at hun ikke skulle ha gjort dette! Før hadde håndleddet føltes numment, men nå var smerten uutholdelig! Hun måtte gi fra seg et lite skrik, men tok seg fort sammen. – Lucy fortjener å DØ, og det skal jeg sørge for! Sa hun bestemt til seg selv!

 

Neste morgen kl. 05:04

Mary så inn vinduet til venninnen. Lucy lå og sov rolig i sengen sin. Mary var glad at hun alltid hadde vinduet åpent, så hun snek seg stille inn på rommet. Hun kjente at hjertet banket kraftig. Skulle hun virkelig gjøre dette? Hun var jo glad i venninnen sin for helvete! Men dette var det hun fortjente. Ingen skulle få lov til å svikte henne! Det lå en lett liten kropp i sengen. Mary kunne se den jevne, men likevel kraftige pustingen til Lucy. Forsiktig gikk hun bort til sengen og satte seg på den. Venninnen hadde ligget på siden, men snudde seg nå på rygg. Hun er så vakker, dette burde ikke være nødvendig! Tenkte hun desperat! – Jeg er glad i dag, visket hun, og en tåre rant nedover kinnet. Plutselig var det som om noe koblet inn og Mary ble borte. Jenta tok tak i det skjøre halsen til Lucy med et hardt grep! Venninnen våknet brått! Hun så med skrekkslagne øyne i ansiktet til Mary. Det var panikk i blikket, og hun begynte med en gang å kjempe mot det faste grepet rundt halsen. En anstrengt lyd kom fra jenta, og Mary skjønte at det som en gang hadde vært bestevennen hennes, holdt på å kveles! Flere lyder kom fram og kjempingen ble slappere. I panikk klarte Lucy å kløne neglene sine fast i overarmen til Mary! Smerten var så sterk at hun begynte å skjønne hva det var som holdt på å skje! Hun kløp hardere av redsel, bare for å bli kvitt hva hun hadde gjort!

 

Til slutt, etter et par minutter som hadde virket som en evighet, lå Lucy helt urørlig i sengen sin. Det som hadde koblet inn i Mary, var nå borte. Alt som var igjen var bevisstheten over hva hun nettopp hadde gjort! Hun var så redd! Panikken hadde tatt overhånd for lenge siden, og nå visste hun ikke hvordan hun følte! – Hva har jeg gjort? Sa hun halvhøyt. – Hva skal jeg gjøre?

 

Mary la hendene over ansiktet. Hun kunne høre noen som var på vei inn døren! Vinduet var et par meter unna, og hun løp bort til det! Ut vinduet og inn i skogen! Bort fra alt. Til nye muligheter! Hun visste ikke hvordan det skulle gå, men det skulle GÅ!