Denne oppgaven skal ta for seg det norske partilandskapet særlig fokusert på sentrumspartiene og deres påvirkning på norsk politikk. Og trekke inn en rekke ulike momenter knyttet til valgordningens betydning, sentrumspartienes rolle, konsekvenser av deres påvirkningsmakt for partiene i det norske partisystemet og i tillegg belyse endringer i velgeratferd.

Oppgaven vil starte med å ta for hvilken rolle sentrumspartiene har utspilt i Erna Solbergs regjeringstid, og trekke inn konsekvenser de har og kunne ha hatt for de andre partiene. Videre skal oppgaven forklare valgordningen i Norge og vise til sperregrensen, utjevningsmandat, Saint Lagues-metode samt å peke på konkrete effekter denne har for det politiske landskapet, så vel som dens betydning for sentrumspartiene. Oppgaven skal også se nærmere på velgeratferd, og særlig knyttes opp mot Senterpartiet med fokus på Stein Rokkans sentrum-periferi-modell. Til sist vil oppgaven gi et avsluttende resonnement, med en sammenfattet oppsummering knyttet til sentrumspartienes påvirkning på norsk politikk både nå, og fremover. 

Partiene som står i sentrum i norsk politikk regnes primært som Venstre, KrF og SP. Deres sentrumsposisjonering gjør dem ofte fleksible for samarbeid mellom blokkene, man regner tradisjonelt sett Venstre og KrF som en del av den borgerlige siden, dernest SP på venstresiden av norsk politikk. Det er likevel ikke slik at partiene er bundet opp av dagens nåværende inndeling, da SP tidligere har vært en del av en Høyre-ledet regjering, mens KrF lenge så ut til å ende opp som en del av regjeringsalternativet på venstresiden.  Dette sier noe om hvilken smidighetsmekanisme som står seg i sentrum av norsk politikk, således og hvorfor de ofte kan utspille en avgjørende rolle for å sikre flertall for en regjering, så vel som politiske gjennomslag.

For å belyse hvilken avgjørende maktpolitisk rolle sentrumspartiene kan spille i norsk politikk kan vi se på hvilket parlamentarisk grunnlag som har sådd fundamentet for regjeringen Solberg. Hennes regjeringstid har vært sterkt påvirket av sentrumspartienes maktinnflytelse, og således også vært sentral for at Høyre har kunne ledet en regjering siden 2013.

Solbergs regjering har sittet med makten gjennom tre ulike parlamentariske måter å sikre stortingsflertallet på; samarbeidsavtale, på nåde og med en flertallsregjering. Solbergs første regjeringsperiode (2013-17) var en koalisjonsregjering med to partier, Høyre og FrP. En mindretallsregjering, enda mer spesielt var at FrP for første gang fikk innta regjeringsposisjon, noe som tidligere var vanskeliggjort grunnet sin fløyposisjon som gjorde et bredspektret samarbeid vanskelig. Gjennom sonderinger med sentrumspartiene Venstre og KrF ble det dannet en samarbeidsavtale som ville sikre Solberg-regjeringens flertall på Stortinget, men i utgangspunktet kunne Solberg teoretiske sett valgt å vende seg til bare et av sentrumspartiene for å sikre flertall til å danne regjering. Det var også et svært tydelig flertall som ble sikret for Solbergs regjering, 96 mandater mot den rødgrønne blokkens 73 mandater, hvilket også var det største flertallet for en regjering i etterkrigstiden.[i]

Ved valget i 2017 ble det igjen et parlamentarisk flertall for den borgerlige siden, men det som var parlamentarisk ulikt den forrige stortingsperioden var at flertallet nå var lavere, 88 mandater i favør den borgerlige side[ii]. Dette gjorde at sittende regjering var avhengig av å sikre parlamentarisk flertall hos både Venstre og KrF. Det lyktes likevel ikke denne gangen å sikre en samarbeidsavtale slik Solbergs første regjeringsperiode hadde, som resultat av at KrF ønsket å forbli et rent opposisjonsparti på borgerlige side[iii], men de ga like vel støtte til å sikre det parlamentariske grunnlaget for sittende regjering. Sentrumspartiet Venstre sto nærmere, og i desember 2017 vedtok Venstre å starte forhandlinger med Solberg-regjeringen[iv], gjennom Jeløya-plattformen i 2018 ble regjerings politiske grunnlag lagt, og Venstre gikk inn i regjeringen. Problemet med at KrF ikke ønsket å videreføre samarbeidsavtalen mellom de fire partiene medførte at regjeringen måtte søke støtte hos KrF i sak til sak. Dette begrenset således regjeringens utøvende handlingsrom.  

KrFs tid i opposisjon ble preget av dårlige målinger på partibarometrene[v], KrF slet voldsomt med å appellere til velgere og KrF og FrP etablerte animositet seg imellom[vi]. Likevel skulle KrF etter hvert bli landets mest omtalte parti, særlig gjennom konflikten som oppsto da KrF under valgkampen i 2017 vinglet stort mellom blokkene i norsk politikk, det hersket lenge tvil om hvor KrF egentlig sto, og hvem de ville samarbeide med. Omsider valgte de å støtte den borgerlige side i spørsmål om regjeringsstøtte.[vii] Dette skulle likevel endre seg høsten 2018 da KrFs leder Knut Arild Hareide gjennom sin nyutgitte bok (Det som betyr noe, 2018), og påfølgende uttalelse ga uttrykk for at ønsket å etablere et samarbeid med den rødgrønne blokken, altså bryte med det borgerlige samarbeidet som har vært KrFs primære side[viii]. Dette førte som ventet til enorm debatt, især innad i partiet[ix]. Situasjonen ble ytterligere mer begivenhetsrik da venstresiden ønsket et mistillitsvotum mot regjeringen. KrF, som var midt i en kaotisk sidevalgsprosess valgte omsider å stå brast ved det parlamentariske grunnlaget de allerede hadde sikret regjeringen Solberg[x]. Likevel fikk den norske befolkning smake på et lite brukt begrep i den politiske sfæren. Daddelvedtak, dette var altså den mest alvorlige refsen en regjering kan få uten å risikere mistillit og påfølgende avgang, sentrumspartiet KrF beviste med dette hvilken tydelig maktinnflytelse, og hvilken konsekvens de kunne ha rammet regjeringen med. Nok en gang ble et sentrumsparti avgjørende for en regjerings levedyktighet. En regjeringskrise ble unngått, og KrF valgte omsider å trosse partilederens ønske om samarbeid med venstresiden, og KrF vendte seg dermed mot den sittende borgerlige regjeringen for å sondere mulig regjeringsinntredelse.

Gjennom svært tøffe forhandlinger lyktes det til slutt å danne et grunnlag for regjeringssamarbeid mellom alle de fire partiene på borgerlig side, gjennom Granavolden-plattformen.  Svært overraskende, tatt i betraktning at KrF hadde uttalt i forkant av valget at de ikke ville støtte en regjering med FrP i. Gjennom plattformen ble det også for første gang siden 1985 sikret en flertallsregjering for borgerlig side, en koalisjon nå bestående av Høyre, FrP, Venstre og KrF. Dette forankret i utgangspunktet et solid parlamentarisk grunnlag, da regjering nå satt med flertallet, og derfor ikke lengre trengte å søke støtte fra sak til sak. Store kompromisser mellom Frp, KrF og Venstre ligger til grunn for plattformen, og det var ikke gitt at partienes respektive stortingsgrupper var villig til å støtte plattformens politiske innhold, men med én stemmes margin ble det likevel sikret et grunnlag for å oppfylle Erna Solbergs uttalte mål om en koalisjon bestående av de fire partiene. Dette var et stort skille fra de tidligere regjeringskonstellasjonene til Solberg, samtidig ga det et svært godt bilde på hvor avgjørende et relativt lite sentrumsparti kan ha for partiene i norsk politikk. KrFs vippeposisjon kunne potensielt forflyttet den politiske makten fra høyre til venstre, og danne grunnlaget for en AP-ledet regjering. Det er også slik at KrF fikk gjennomslag på politiske områder hvor de ellers ville vært i et tydelig mindretall. Dette er særlig synliggjort gjennom at KrF oppnådde tross alt en liten endring i abortloven, noe som ellers hadde vært umulig både fordi KrF er et lite parti, men også fordi det finnes lite støtte for dette i det norske folk, så vel som hos de andre partiene. 

En annen viktig faktor for sentrumspartiene påvirkning på norsk politikk ligger i den norske valgordningen. I Norge har vi en valgordning kalt proporsjonal representasjon, også kalt forholdstallsvalg[xi]. En ordning som gjør at velgerens stemmer i stor grad er knyttet sammen med partienes mandatfordeling på Stortinget, og sammenlignet med andre valgordninger gjør dette det lettere for mindre partier å slippe til, hvilket også gjør at det politiske landskapet blir desto mer flerdimensjonalt og bredspektret. Videre fører valgordningen til at det blir lettere for mindre partier å havne i vippeposisjoner fordi partilandskapet inneholder flere partier, hvilket ofte medfører koalisjonsdannelser eller nødvendig samarbeid for å sikre flertall. Noe som i sin tur kan gi mindre partier større politisk innflytelse i saker.  [xii]

Et viktig prinsipp for forholdstallsvalg er mandatfordelingen, for å gjøre mandatfordelingen mest mulig rettferdig har man inndelt landet i 19 ulike valgkretser, som per dags dato er de 19 fylkene, som lå til grunn forut fylkessammenslåinger. Vi regner altså ikke hele landet som én enkelt valgkrets. Den første fordelingen av mandater utgjør totalt 150 mandater av totalt 169, hvor mange mandater hvert enkelt fylke har vil variere, og man foretar en ny utregning av antallet mandater hvert åttende år. Da tar man hensyn til både befolkningsstørrelsen, og det samlede arealet. Dette gir eksempelvis noen umiddelbare utslag som at Finnmark mottar flere distriktsmandater enn hva folketallet tilsier, grunnet sitt store areal. Ved et stortingsvalg fordeler man ikke nødvendigvis distriktsmandatene matematisk korrekt etter deres prosentvise oppslutning[xiii], det skyldes både mandatfordelingen mellom fylkene, så vel som utregningsmetoden man tar i bruk, Saint Lagues-metoden. [xiv]Det er en metode som enkelt forklart har deles stemmetallene på 1,4 – 3 – 5 – 7 – 9 osv. Det er det partiet som har flest stemmer etter hver deling som tar mandatet. Kritikk mot metoden, er at den norske beregningsmetoden innehar et høyere første delingstall, hvilket kan gi negativt utslag for mindre partier. For å bøte med dette har man et utjevningsmandat for hvert av de 19 fylkene. På en annen side veier forholdstallsvalg også opp, da den gir mer innflytelse til små partier, enn eksempelvis ved en flertallsvalg-ordning.

Det er særlig utjevningsmandatene som er interessant å se på, særlig for sentrumspartiene Venstre og KrF i kjølvannet av stortingsvalget 2017, Venstre fikk halvparten av sine åtte mandater på Stortinget igjennom valgordningens utjevningsmandat. Dernest fikk KrF fem av sine åtte mandater gjennom utjevningsmandat. Forutsetningen for å motta utjevningsmandater er at man er over sperregrensen, som i Norge ligger på 4%. Sperregrensens tenkte formål er å hindre at for små partier blir uforholdsmessig representert, det er derimot kun ved utjevningsmandater at sperregrensen innehar betydning, da distriktsmandatene fordeles uansett uavhengig av sperregrensen. [xv]Ved valget i 2017 havnet både Venstre og KrF like over sperregrensen, og hentet med det til seg ni utjevningsmandater. Hadde de ikke det, ville de ikke kunne vært i posisjon til å kunne sikre flertall for en regjering, ei heller ha like stor maktinnflytelse. Senterpartiet på sin side hentet bare et utjevningsmandat, men fikk bare et utjevningsmandat, men hentet til gjengjeld 18 distriktsmandater, hvilket ved et annet utfall kunne gitt SP en viktig maktinnflytelse inn mot et regjeringssamarbeid på venstresiden. 

Senterpartiets gode oppslutning danner grunnlaget for et annet moment knyttet til sentrumspartienes påvirkning på norsk politikk, og Senterpartiets voksende oppslutning de siste årene kan forklares av endringer i velgeratferd[xvi].  Senterpartiet sees på av mange som et distriktsparti, et parti som taler distriktenes sak, og ikke minst Utkant-Norges sak. De har holdt tydelig standpunkter i saker knyttet til EU, men også vern av institusjoner i distriktene, som sykehus og skoler, og gode rammebetingelser for bøndene. Senterpartiets oppsving har også fått en ekstra drivkraft sett i lys av regjeringens modernerseringsstrategi som knytter seg til omstrukturering og sammenslåinger. Kommuner og fylker blir tvangssammenslått, og tjenestetilbudene i distriktene sentraliseres. Dette har skapt et grasrotopprør i distriktene, tydelig illustrert ved bunadsgeriljaen som demonstrer mot hva det de opplever som urimelige omlokaliseringer av fødetilbud. Dette er her styrket den tradisjonelle skillelinjen mellom sentrum og periferi som skaper et motsetningsforhold mellom Senterpartiet og Regjeringen og dens sentraliseringspolitikk. Det ble etter hvert en sentral skillelinje i forkant av Stortingsvalget 2017. Gjennom Trygve S. Vedum (SP) til dels splittende retorikk som hevdet at distriktene overkjøres av en elite i sentrum av norsk politikk (Lie Opdahl, 2017) oppnådde Senterpartiet en kraftig vekst i oppslutning gjennom valgkampen. I tillegg ble kontrastene ytterligere styrket av at saker som politi-, og kommunereformer ble sentrale debattemner gjennom valgkampen, videre ble ulvedebatten for mange et kraftfullt symbol på sentrum-periferi skillet i norsk politikk. [xvii]Enklere sagt, ble byfolket oppfattet som ulvevennlige, mens bygdefolket opplevde at debatten ikke oppfattet nyansene som dem i distriktene så, altså at ulven skapte frykt og ubehag, mens dem i byene opplevde ulven som en naturlig del av naturmangfoldet. Det var nok med på å tydeliggjøre en uoverensstemmelse mellom sentrum i norsk politikk, og periferien. 

Senterpartiet står også svært sentral i en annen viktig konflikt som manifesterte hvilken påvirkningskraft et sentrumsparti kan ha på norsk politikk og hvilke konsekvenser det kan ha for de andre partiene. Dette ble veldig tydelig under Jan P. Syses regjering. EU-debatten i 1990 fikk store konsekvenser for koalisjonsregjeringen (H, SP og KrF). Høyre, Arbeiderpartiet og FrP hadde sikret flertall for EU på stortinget, mens sentrumspartiene i norsk politikk den gang var i mot et EU-medlemskap, og i særlig grad Senterpartiet. [xviii]Hvilket medførte regjeringskrise og påfølgende avgang for koalisjonen til Syse. [xix]Saken skapte etter hvert også et større skille mellom høyresiden og Senterpartiet, som ikke har dannet koalisjon siden den gang. Det var flertall for på stortinget for EU, likevel ble det som kjent aldri noe EU-medlemskap for Norge. Da EU-debatten til slutt kulminerte i en folkeavstemning fikk Senterpartiet på nytt spilt ut sine kort, og også her står velgeratferd knyttet til sentrum-periferi komplekset sentralt. For selv om valget var jevnt var det særlig viktig for Senterpartiet at de klarte å mobilisere bønder- og fiskere. Senterpartiet lyktes i å skape et inntrykk av at bonde- og fiskeinteressene ble truet av EU, hvilket også danner grunnlaget for mye av Senterpartiets EU-motstand også i dag, særlig knyttet til nasjonal selvråderett. Hvilket ble ytterligere styrket med ACER-saken i 2018.  

Sentrumspartiene i Norge har spilt en avgjørende rolle i mange saker, og for mange regjeringer opp igjennom årene. De har vist seg fleksible i form av samarbeid på tvers av venstre-høyre-dimensjonen av norsk politikk, og utspilt betydningsfulle roller på begge sider. De har sikret flertall for utallige regjeringer, og de har felt regjeringer for å tydeliggjøre sine standpunkt. De har vært sentrale viktige saker knyttet til abort og EU. De har også stått sentral i viktig politiske skillelinjer som sentrum-periferi, hvor også endringer i velgeratferd har blitt tydeliggjort ved at et parti som Senterpartiet har vokst enormt, mens andre sentrumspartier sliter med oppslutningen. Det er også iøynefallende at sviktende oppslutning for Venstre og KrF overhodet ikke har begrenset deres innflytelse i norsk politikk, både Jeløya og Granavolden-plattformen har sikret dem gjennomslag de sannsynligvis ikke ville oppnådd i opposisjon, og gitt dem en betydelig maktposisjon. På en annen side kan moderasjon i regjering gi negative oppslutningsutslag, og Senterpartiet lyktes godt i å mobilisere større velgermasser som en del av opposisjonen. Senterpartiet har stilt seg opp som en direkte motpol til regjeringen og dens sentralisering, og etter hvert skapt et markant og stort sentrumsparti i norsk politikk, mens man kan stille spørsmål om KrF har utspilt sin rolle som et viktig parti i det norske partilandskapet, også Venstre som sådan ligger faretruende an til å havne under sperregrensen, hvilket fort kan medføre avgjørende tap av utjevningsmandater, og svekke deres påvirkning så vel som redusere deres maktfaktor i norsk politikk. Likevel tyder mye på at sentrumspartiene Venstre og KrF vil spille en stor rolle for hvorvidt Norge fortsatt vil ha en borgerlig regjering etter neste stortingsvalg i 2021. Derimot virker det uunngåelig at det ikke er et sentrumsparti som sikrer neste regjeringsflertall, da Senterpartiet med sin nåværende oppslutning vil kunne befeste en sentral rolle i et regjeringsalternativ på venstresiden. Et annet interessant punkt som vil kunne ha betydning for sentrumspartiene er hvilken valgkretsordning man ønsker å ha etter fylkessammenslåingene, og noen har også tatt til orde for endring av valgordningen i kjølvannet av forrige valg, da venstre siden fikk flertallet av stemmene, men ikke mandatflertallet[xx]. Dette virker dog ikke å være sannsynlig, da den norske beregningsmodellen er nokså rettferdig, og skulle man eksempelvis operert med bare én valgkrets ville et fylke som Finnmark hatt store problemer med å få stortingsmandater. [xxi]Sentrumspartiene i Norge har en tydelig påvirkning på norsk politikk, og de vil etter alt å dømme også ha det frem mot neste stortingsvalg, og absolutt i kommunevalget. Senterpartiet utspiller allerede en viktig rolle i opposisjon, mens partier som Venstre og KrF sitter i maktposisjon. Det vil derfor utøves politisk påvirkning fra sentrum både for politikken som føres nå, men etter alt og dømme også etter neste valg. Uansett viser Senterpartiet hvor betydelig rolle et sentrumsparti i opposisjon kan spille, og samtidig også hvor politiserende kraft de kan skape når tydelig konfliktlinjer utnyttes til velgermobilisering.  

 
[i] https://no.wikipedia.org/wiki/Erna_Solbergs_regjering 

 
[ii] https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2017

 
[iii]https://www.nrk.no/norge/krf-forlater-de-borgerlige-samtalene-1.13708819

 
[iv] https://www.nrk.no/norge/venstre-gar-inn-i-regjeringsforhandlinger-1.13817621

 
[v] https://www.nrk.no/norge/ny-maling_-rodgront-flertall-pa-stortinget-1.14000870

 
[vi] https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/8w8y1d/listhaug-vil-ikke-dempe-seg-for-krf

 
[vii] https://www.krf.no/politikk/politikk-a-til-a/samarbeidsvedtak/

 
[viii]: https://www.nrk.no/norge/hareide-onsker-seg-regjering-med-krf_-ap-og-sp-1.14226925

 
[ix] https://www.nrk.no/norge/full-splittelse-i-krf_-en-av-fire-lokallagsledere-vil-fortsette-i-opposisjon-1.14243715

 
[x] https://www.nrk.no/norge/krf-redder-regjeringen_-dropper-mistillit-mot-erna-i-objektsikring-saken-1.14306359

 
[xi] https://snl.no/forholdstallsvalg

 
[xii] https://snl.no/velgeradferd

 
[xiii] https://snl.no/valgordning

 
[xiv] https://politikkogmakt-versjon2.cappelendamm.no/vgsamf/tekst.html?tid=966831&kap=960418

 
[xv] https://no.wikipedia.org/wiki/Valgordningen_i_Norge

 
[xvi] https://snl.no/velgeradferd 

 
[xvii] https://www.civita.no/publikasjon/sentrum-periferi-grunnleggende-skillelinje-norsk-politikk

 
[xviii] https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeavstemningen_om_Norges_tilslutning_til_EU_1994

 
[xix] https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/sok-i-regjeringer-siden-1814/historiske-regjeringer/regjeringer/jan-p-syses-regjering-1989-1990/id438730/

 
[xx] https://www.dagbladet.no/nyheter/de-rodgronne-fikk-flest-stemmer-tapte-likevel---norge-har-den-mest-rettferdige-valgordningen-noensinne/68689283

Nedlastningsdato for samtlige kilder er:  05.06.2019

Kildekritikk: Kildene jeg har benyttet er vurdert som troverdige, og flere av dem er utelukkende brukt for å innhente dybde. Det vil som alltids være spørsmålstegn knyttet til bruk av wikipedia, og jeg har gjort noe kryssjekking som en del av det å verifisere at de er korrekte (særlig da knyttet til utjevningsmandat antallet*), jeg har altså utvist diskresjon knyttet til bruk av Wikipedia som kilde, tatt i betraktning at de tillater allmenn redigering. Jeg har brukt i hovedsak nettavisartikler til det formål å vise til selve hendelsen.

 * Eks: (https://www.nrk.no/norge/_-krf-har-blitt-et-bibelbelte-parti-1.13689188) for mandatverifisering.