Greske skulpturer

Forbildet for en naturtro fremstilling av det menneskelige legemet, har sitt utgangspunkt i klassisk gresk skulptur. Et spesielt trekk ved den tids kunstsyn var interessen for overflateanatomi. Den klassiske greske skulptur med sin tilnærmet korrekte anatomiske fremstilling ble en gulllstandar i romersk tid og ble siden gjeninnført som ideal i renessansen. Presis kunnskap om menneskets anatomi ble imidlertid først tilgjengelig på 1600-tallet, og det er derfor imponerende hvordan skulptører i det femte århundre f.kr. mestret overflate anatomien uten å ha studert menneskets muskler og knokler forløp.

 

De greske skulptørene hentet inspirasjon fra egyptiske skulpturer, men de ga skulpturene sine mer liv og bevegelse. For første gang i kunsthistorien ble nå skulpturer hogd ut helt frittstående fra steinen. Til forskjell fra egypterne laget ikke de greske billedhuggerne skulpturer som forestilte konger, dronninger eller guder. Grekerne var mer opptatt av human anatomien seg selv, som et ideal på skjønnhet. De brukte matematiske utregninger for å skape det de mente var en vakker kropp.

 

Gresk skulptur deles opp i hovedsakelig tre deler; den arkaiske, den klassiske og den hellenistiske. Men skal vi være nøye er det egentlig fem deler:

- Arkaisk stil : 600-480 f.Kr.

- Tidlig klassisk stil : 480-450 f.Kr.

- Klassisk stil  : 450-400 f.Kr.

- Senklassisk stil  : 400-330 f.Kr.

- Hellenistisk stil : 323-ca 50 f.Kr.

 

Det er vanlig å dele gresk kunst i tre perioder.

• I den første, den arkaiske perioden, skulle skulpturenes skjønnhet glede gudene. De stilt opp omtrent som de egyptiske, med den venstre foten et kritt fram og begge armene hengende ned langs kroppen. I denne perioden var ”kouros” den mannlige skulpturer for og ”kore” den Kvinnelige. Tross mane likheter er de arkaiske skulpturer mindre naturtro enn de egyptiske. Men dette forandret seg i den neste perioden.
• <bilde>
  
  Nå ble skulpturene mer realistiske, ofte er de i bevegelse og musklene var veldig tydelige. De skulpturene som ble framstilt nakne var de mannlige, mens som hadde klær på var kvinnelige. Skulpturene ble ikke lenger brukt i religiøse sammenhenger, men fungerte også som et symbol på Athens framgang og rikdom.
• I den siste perioden fikk skulpturene et mer personlig særpreg, og man kan lese forskjellige ansiktsuttrykk og kroppsspråk.  Man ville at skulpturene skulle ligne mest mulig på en ekte person, og få klærne til å virke naturtro.

Idealet er en mann med spyd

En av de mest kjente og mest omtalte mesterverker er Doryphoros, (på bildet), attribuert til Polykleitos. Denne helsestudio perfekte mannskroppen finnes i flere utgaver, den som er det arkeologiske museum i Napoli er den mest kjente. De romerske kopister var trolig dyktige innen sitt felt, og gjengivelse av Doryphoros er antakelig relativt tro mot orginalen.

 

Afrodite – kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne

Afrodite steg opp av bølgeskummet i den første tida. Hun er kjærlighetsgudinne og kan stelle i stand masse trøbbel med dette. Hun har et gyllent belte som gjør bæreren uimotståelig for alle som er rundt. Dette beltet kan hun finne på å låne ut.

 

Eros er den av Afrodites barn som er mest kjent. Han flyr rundt og skyter kjærlighetspiler i hjertene på folk. Hvis han skyter en blypil blir det ulykkelig kjærlighet, men hvis han skyter en gullpil blir det lykkelig kjærlighet.

 

Vi har valgt Afrodite statuen (bildet under) fordi vi syns at hun var et godt valgt fordi, hun var en gresk gud. Og fordi vi syns den var fint lagd. Man ser musklene godt og alle detaljene på skjørtet, gjorde statuen kjempe fin.