Har noe jeg må fortelle deg. Det er grunnen til at jeg blir «sur» og irritert når du ikke vil være med meg. Jeg har ikke fortalt deg dette før fordi jeg har vært redd for at det skulle ødlegge, eller gjøre vennskapet vårt rart.    

Jaja, rett på sak. Du kan vel allerede tenke deg til hva jeg skal skrive om. Det er jo ikke så vanskelig å se at jeg har en greie for deg. Alle har kommentert det, til og med alle vennene dine og noen lærere vet om det.  Med andre ord mener jeg at jeg liker deg, på en sånn måte ja. Jeg liker deg som mer enn en venn.

Veldig rart. Trodde aldri jeg skulle bli intressert i en jente som deg, en irriterende og usosial jente. Men jeg ble vel det. Der var nok vennskapet vårt som er skyldig. Du ble nemlig min bestevenn. Jeg ble kjent med deg og komfortabel rundt deg. Jeg fant ut at du er mye mer enn bare en litt usosial jente. Du er morsom, snill (ps ikke alltid, men liker deg uansett), snart og god på så mye annet ( takk for all hjelpen i kh) ! 

Du er ikke som de andre jentene jeg har møtt. Det er bra. De andre jentene har alle en ting til felles: de bryr seg bare om seg selv, og de bryr seg alt som ikke er viktig.  I tillegg er ingen av dem like spesielle som deg. Skjønner ikke at du ikke liker håret / hårfargen din f eks. Du er jo jvl pen. Mener det. Tror du lizzm noen med så høyt ego som meg selv hadde likt en middels pen jente. Du er langt over middels pen. Du er kanskje ikke perfekt, men jeg liker deg som du er. 

Grunnen til at jeg ikke har greid å fortelle deg alt dette før er vanskelig å si. Har vel ikke helt skjønt hvor forelsket jeg er i deg. Var med en annen jente i helgen (hun du i dag kaller den blonde) likevel kunne jeg ikke stoppe å tenke på deg, av alle folk. Da jeg fant ut jeg likte deg, var det ikke så lett. Trodde vel først du var interessert i meg siden du likte å være med meg og du alltid hjalp meg med ting. Men så ble jeg usikker etter at du ikke ville snakke eller være med meg lenger. I tillegg har du alltid vært den første til å si at du ikke likte meg når andre spør. Du har på en måte gitt meg tegn på at du er interessert, men samtidig ikke. Har alltid tenkt: nå må du bestemme deg! Assa liker du meg eller ikke ! Du er jo alltid hjemme og vil aldri være med meg, men de få gangene vi er sammen har vi det begge gøy, hvert fall jeg da.  Det beste av alt har nok likevel vært å bli flettet av deg. Det er så gøy. 

Likevel sitter jeg igjen med et spørsmål: 

Du + meg = ? 

Liker du meg og?

Godt dette bare er et brev ment for å aldri åpnes, og dermed aldri påvirke noe i livet mitt.  Har egentlig aldri vært så sjenert eller redd for å si hva jeg føler.