”Å drepe et barn” er en novelle skrevet av Stig Dagermann i 1948. Teksten ble opprinnelig skrevet til an svensk trafikksikkerhetskampanje. Den er også opprinnelig skrevet på svensk. Oversettelsen er hentet fra Samtiden nr. 6, 1987.

Novellen starter på en vakker dag hvor alt ligger til rette for at dagen skal bli fredlig og ingen spesielle hint til at noe spesielt skal skje. Forfatteren remser opp en rekke koselige hendelser fremført av lykkelige mennesker, men forteller så videre at et barn skal dø. Det kommer igjen hvem som er drapsmannen, og at barnet skal dø blir gjentatt flere ganger. Vi kommer nærmere en familie på mor, far og barn som pakker til en fredlig dag på åen. Far barberer seg, mor er på kjøkkenet og barnet knapper sitt liv. På den andre siden kommer vi nærmere mannen som skal drepe et barn og en pike han har med seg. De er lykkelige og har stoppet på en bensinstasjon. De er på vei ut mot havet for å ro. Ingen i novellen aner det forferdelige som skal til å skje. Hjemme finner mor ut at det ikke er mer sukker igjen og ber barnet løpe over til naboen for å låne. Naboen bor tvers over veien. Vi blir igjen minnet på hvor fin dagen er, men at mannen som skal drepe et barn sitter i bilen med piken sin og er lykkelig. Både barnet og mannen aner ingen fare, men med ett møtes disse og mannen som skal drepe et barn har nå drept barnet i det barnet skulle gå over veien for å låne sukker. Alle menneskene som vi til nå har blitt kjent med er på samme sted og ordet lykkelig blir nå ikke lenger brukt. Planene for dagen blir ikke lenger utført og alt som var fint, er nå mørkt og dystert. Foreldrene til barnet står stive av skrekk og mannen som har drept et barn kjører taust og langsomt hjem igjen. Dagen har snudd seg om og alt er for sent.

Når vi skal tenke over hva som er novellens tema, må vi tenke på hva novellen virkelig handler om. Slik jeg tolker det, ville jeg sagt at novellens tema er at det er så lite som skal til for at ting skal gå til grus. Det handler om kjærlighet til livet og små ting ved det. Hva som oppfattes som lykke og lykke som blir til sorg. En kan også si at det handler om urettferdighet og inkompetanse når det gjelder sikkerhet ovenfor barneoppdragelse og trafikk. Novellen er skrevet til en trafikksikkerhetskampanje, så innholdet skal nok få oss til å tenke over nettopp dette med sikkerhet i trafikken. Hvordan en skal lære barn å oppføre seg i trafikken, fartsgrenser, skilting og lignende.

Vi blir ikke veldig godt kjent med personene i novellen. Vi får ikke vite noen navn, trekk og hint om hvordan de ser ut og heller ikke stort av hva personene tenker og føler. Det eneste vi får vite er hva de gjør og få ganger hva de sier. De første personene vi møter er barnet, moren og faren.

Barnet sitter på gulvet og knapper sitt liv. Vi får ikke vite kjønnet på barnet. Det er dette barnet som skal dø. Barnet får beskjed om å raske seg over veien for å låne sukker. Vi får vite at det tenker på åen og fiskene som vaker, men dette er også alt vi får vite. I neste sekund er det stakkarslige barnet blitt påkjørt og omverdenen frosset.

Mor står på kjøkkenet og skjærer opp kake og nynner. En husmor. Hun finner ut av at hun ikke har sukker til kaffen. Hun ber barnet spørre naboen. Hun virker lykkelig og blid og aner ingen fare. Noe senere, etter dødsfallet, løper hun skrekkslagen ut til veien. Hun får dårlig samvittighet for at hun hadde glemt å kjøpe sukker.

Far får vi først møte når han står og barberer seg. Førsteinntrykket er en maskulin, sterk familiefar. Det er han som skal miste sitt barn. Han roper at barnet skal skynde seg over veien for å hente sukkeret. Han kommer likt som mor igjen på slutten, skrekkslagen ut til veien. Det gis ikke inntrykk til at han får dårlig samvittighet for å ha bedt barnet kjappe seg.

På den andre siden møter vi mannen som dreper barnet og hans kvinne.

Mannen som dreper et barn er en lykkelig og glad mann. Han vet ikke selv at han skal drepe barnet og er på vei ut mot havet med sin kjære. At han er lykkelig blir gjentatt mange ganger. Jeg ville tru han var nyforelsket. Mannen er positiv og munter og ser frem til en fin dag. Han er en sterk mann. Han er ikke ond, han vil ikke gjøre en flue fortred. Sekundet før han kjører på barnet er han enda en lykkelig mann. Ingenting ender slik mannen har planlagt. Han kjører aldri til havet, men i stedet for kjører han hjem. Han kommer til å trenge flere år på seg for å komme over ulykken. Taushet er hans fiende, men han må forstå at det ikke var hans feil. Han er en god mann, han vil ta tilbake det som skjedde, men nå er allting for seint.

Kvinnen til mannen ler og er glad. Hun lukker øynene, drømmer og nyter det. Dette kan tyde på at hun også er lykkelig. Hun sitter ved siden av mannen som dreper et barn, i bilen på vei mot havet. I det de kjører på barnet skriker hun av skrekk og gru. På veien tilbake er hun stum og har en bandasjert hånd.

Det er vanskelig å danne konkrete bilder av hvordan de forskjellige personene ser ut.

Mor, far og barn og mannen og kvinnen er to forskjellige grupper som befinner seg i to helt forskjellige steder frem til slutten av novellen, hvor de møtes. Gruppene i seg selv har ingen bekjentskaper til hverandre. De kjenner hverandre ikke.

Far virker som en ledertype av person. Familiens overhode og sjef. Vi får ingen konkrete bevis på dette, men i og med at novellen begynner med at han barberer seg, kan det være et symbol på maskulinitet. I og med at de skal på familietur, er nok dette en god mann. Vi får ikke vite noe om forholdet mellom han selv og mor i huset. I det minste prater de sammen, så alt ser ut til å være bra.

Forholdet mellom far og barn får vi ikke vite stort om. Det er far som roper etter barnet at det må skynde seg å hente sukker, fordi de skal ro langt. Han blir som mor likblek når han ser hva som har skjedd. I slutten av novellen presiseres det at spesielt mor får dype sår og dårlig samvittighet for å ikke ha kjøpt sukker. Det nevnes ikke at far får dårlig samvittighet for å ha bedt barnet skynde seg, men dette kan igjen være et tegn på at far er en sterk person, for at han brydde seg trur jeg nok at han gjorde.

Mor trer frem som en blid, livsglad og trivelig kvinne. En husmor av en person som gjør klart til turen. Hun smiler mye. Vi får ikke vite mye om forholdet til barnet her heller. Annet enn på slutten hvor hun blir stiv av skrekk og kommer til å slite med samvittigheten i lang, lang tid. Det tyder på at hun var veldig glad i barnet.

Forholdet mellom mannen som skal drepe et barn og hans kvinne er et fint forhold. De ler og smiler mye til hverandre og trer frem som lykkelige, spesielt mannen. Kvinnen lukker øynene og nyter øyeblikket i livet der og da – før ulykken inntreffer. De vil komme seg ut til havet så fort som mulig for å være med hverandre og nyte sommerdagen. Alt tyder på at de er svært forelsket.

Miljøet rundt dagen blir derimot beskrevet ganske bra. Det er i det minste meget lett å se for seg hvordan det ser ut. Det er en lett sommerdag og solen skinner. Vi er i en landsby, et sted på landet ikke så langt fra havet. Det er åkrer og sletter rundt huset til familien. Vi får inntrykk av at kjøkkenet som familien er i er et lett, åpent og lyst et. Dette pga symbolene som har blitt gitt - kaker, smil og sol. Det gir et rent og lykkelig inntrykk. Fra huset kan en se åen og prammen. Mannen som skal drepe et barn stopper på en bensinstasjon med en rød pumpe – en glad farge. Bilen til mannen kjører på en landvei på vei ut mot havet, gjennom en landsby med små røde hus. Selv om alt er fint og lykkelig, gir det oss en tom stemning. En fin stemning uten ord. Som om alle har det bra og ikke trenger å snakke. En slags oppnåelse av livet.

Miljøet forandrer seg drastisk i det ulykken inntreffer. Alt er nå dramatisk. Vi får høre om blod, skrik og skrik og hyggelige detaljer blir nå ikke nevnt. Alle mennesker er nå i dårlig humør. I det minste slik som personene i novellen oppfatter det. Alle uhyggelige følelser blir sterkere og det er store, tunge, mørke skyer over de tause landsbyene. Alt har blitt forandret, alt er for sent og dagen er snudd opp ned og kommer aldri igjen.

Novellen har ikke mange tydelige symboler, for det som kommer til å skje blir sagt så tydelig uansett. Det første tydelige symbolet vi møter, er den røde bensinpumpen. Denne er varm og uttrykker kjærlighet. Kjærligheten mannen har til kvinnen, men også den sterke, siste, dype kjærligheten som bør bli vist noen landsbyer bortenfor. Rødt symboliserer også blod – vi får snart se mer av nettopp dette. Barnet blir bedt om å hente sukkerbiter. Sukker er hvitt og hvitt symboliserer død. Det blir senere også snakk om barnets hvite tenner – i øyeblikket like før barnet dør.

Et fotoapparat blir nevnt. Dette for å si at de må ta vare på øyeblikket. Et frossent øyeblikk – som vi igjen snart vil danne nærmere bekjentskaper med. Fatet på kjøkkenet og bilen til mannen er blå – en kald farge. Den kalde bilen vil snart være innblandet i et kaldt øyeblikk. Den blir også beskrevet som liten, dette fordi den er uskyldig.

Mannen står i et øyeblikk mot en kald kjøler i den varme lufta. Noe varmt møter noe kaldt. Dette kan være et symbol på at det flotte, bekymringsløse dagen snart skal møte noe kaldt. Alt skjer jo som nevnt så fort.

Vi blir kjent med både familien og mannen i bilen. Tydelig er det at disse to skal møtes. Barnet ser og tenker hele tiden på åen. Den vet ikke at det er noe den aldri kommer til å få se igjen. At mannen barberer seg er et symbol på at han er sterk. Dette er slik vi ført møter han og vi danner oss et bilde av en maskulin mann. Det nevnes heller ikke at han reagerer på noen spesiell, dramatisk måte når ulykken inntreffer. Faren ber barnet skynde seg. Det kommer flere hint på at ting på skje raskt, noe spontant og drastisk ligger i luften. Det sies ofte at mannen som skal drepe et barn skynder seg med å komme ut til havet. Det tyder på at det skal skje noe uventet. Piken lukker øynene og leker at hun ikke vil åpne dem igjen. Dette tyder sterkt på at hun før eller senere faktisk vil komme til å ønske dette.

Etter ulykken er alt taust. Det symboliserer at noe er dødt. Ikke bare barnet, men stemningen, dagen, samvittigheten, tankene og store deler av livet. Mannen må leve med denne tausheten som hans fiende. Han vil aldri glemme dette. Dette er alle små hint og symboler på at det skjer en ulykke. At ulykken faktisk hender vet vi siden det blir gjentatt flere ganger.

En ting som stekt blir gjentatt i novellen er at barnet skal dø. At ”mannen snart skal miste et barn..”, at ”mannen som skal drepe et barn..” osv. Det sies hele tiden. En annen ting som blir nevnt ofte, er at barnet ser utover og tenker på åen. Det kan tyde på at ”forholdet” mellom barnet og åen vil bli presisert eller forandres. Det gjør nettopp dette, i og med at barnet aldri får se åen igjen. Det blir også gjentatt et par ganger at barnet knapper sitt liv. Det legges også stor vekt på at mannen som skal drepe et barn er lykkelig og en god mann. Han mener ikke det som skal skje. Det kan altså skje den beste.

Novellen er sterkt preget av frempek. Som nevnt ovenfor er det en del symboler som skal tyde på at noe kan komme til å skje. I tillegg blir det nevnt ordrett at barnet skal dø inntil flere ganger. Mange setninger er bygget opp slik at det sier oss hva som kommer til å skje, eller hva som ”tidligere” har skjedd.

For eksempel:
”Ingen skygge faller over bilden og den blanke støtfangeren har ingen merker og er heller ikke rød av blod”.
Frempek er små hint som forteller oss hva som kommer til å skje. Jeg ville sagt at novellen er bygget opp på noe mye sterkere enn frempek. Vi får ikke små hint, men nærmest hele sannheten. Vi vet allerede ved å lese tittelen hva som kommer til å skje.

Det hele starter ganske fint og flott. Alle omgivelser er vakre og lykkelige og vi får beskrevet mange detaljer som er med på å gjøre dagen fin. Mor nynner og vindusruter blinker. Vi danner oss et bilde av en fin og rolig sommerdag. Ved å lese de første setningene i novella, kan vi ikke ane at noe drastisk kommer til å skje. Kort stund etterpå får vi vite at dette er en ond dag og at et barn skal dø. Når dette er nevnt blir det pløset på med setninger som forteller oss om hva som kommer til å skje. At et barn skal dø er ikke en hemmelighet. Vi blir kjent med familien på den ene siden og mannen som skal drepe et barn på den andre. Alle disse personene ser frem til en fin dag.

Slutten på novella er helt annerledes enn starten. Vi er i to helt forkjellige miljøer og ordbruken er fullstandig byttet om. Vakre ting blir lenger ikke nevnt, nå er alt det fine ondt.

Alt er for sent. Mannen har ikke sett gutten som løper ut i veien og kjører på han. Blodet og sukkerbitene ligger blandet på asfalten og barnet ligger med ansiktet ned. Kvinnen til mannen skriker og foreldrene til barnet løper ut og er likbleke og stive av skrekk. Mannen går ut av bilen og prøver å stå på sine ben. Tausheten kaprer stemningen og danner en tykk og mørk sky over dagen. Tiden leger ikke disse sårene. Mannen kjører ikke ut til havet, men snur heller andre vei og kjører langsomt hjem. Kvinnen i bilen sitter stum og har en bandasjert hånd. Her blir det heller fokusert på mørke ting og forfatteren gir oss triste detaljer. Mannen som drepte et barn mente ingen verdens ting med det han gjorde og han må leve med det resten av livet. Så raskt kan noe forandre seg.

Spenningen i novella er ganske så jevnt. Starten og slutten er det som skiller seg ut. Middelen er jevnt over ganske så lik. Som nevnt ovenfor er starten rolig og lykkelig, men så fort som vi får vite at et barn skal dø er det dette det er mest fokus på. Historien blir fortalt som vanlig, det vil si at den er rolig og det er fortsatt en fin dag. Allikevel blir vi hele tiden minnet på at snart skal barnet dø. Historien blir fortalt med en allvitende synsvinkel. Vi blir også kjent med mannen som skal drepe barnet, og etter han setter seg i bilen er det bare spørsmål om tid før barnet skal dø. Når barnet skal over veien for å hente sukker, skjønner vi at han vil bli påkjørt. Det er en fortelling som hele tiden forteller oss på forveien hva som skal skje. Det er spennende, men vi vet det fra før. Plutselig er ulykken der, uten at det blir lagt for mye drama rundt den. Vi skjønner at det er fælt, men dramatiske detaljer blir ikke nøye forkart, slik som på starten.

På slutten blir alt taust. En tom taushet. Ord vil ikke forandre noen ting. Slutten utmerker seg som et forandringspunkt hvor det vi har ventet på gjennom hele historien med ett skjer.

Hele historien er meget tung å lese. Det er lange setninger og opptil et helt avsnitt er skrevet uten punktum. Setningene er vanskelige fordi de veksler med å fortelle oss hva som skjer nå, hva som kommer til å skje og hva som har skjedd.
For eksempel:
”Ingen skygge farer over kjøkkenet og likevel står mannen som skal drepe et barn, ved en rød bensinpumpe i den første landsbyen.”

Historien er ikke skrevet på dialekt, og det er enda godt. Hadde den vært det hadde jeg hatt store problemer med å lese novellen, tenker jeg. I novellen blir det aldri snakket med direkte sitater. Vi får noen få ganger vite hva personene sier og tenker, men aldri replikker. Historien blir fortalt med allvitende synsvinkel. Som nevnt er det en del ting som blir gjentatt. Dramatikken blir ikke forandret stort før på slutten av novellen hvor alt med ett blir mørkt. Når dette skjer får vi vite svært, svært lite av hva som går gjennom hodene på personene. Små ting og detaljer er det vi får til å danne oss et bilde av hvordan det ser ut. Dette er et virkemiddel som funker veldig bra. Alt blir med en gang dystrere. Vi må selv danne oss tanker om hva personene i novellen tenker, og det er spennende og godt skrevet av forfatteren.

Første gang jeg leste novellen oppfattet jeg den som tung og trist, det var inntrykket jeg satt igjen med etter første gang. Etter hvert som jeg leste over den flere ganger tenkte jeg: ”Oi, den var virkelig bra skrevet”. Dette tenkte jeg fordi jeg satt igjen med et rørende inntrykk. Jeg ville vite mer og jeg klarte å danne meg sterke bilder ut ifra den lille informasjonen vi får. Novellen er skrevet til en trafikksikkerhetskampanje og den får meg virkelig til å tenke. Handlingen/budskapet kommer tydelig frem. Etter min mening er budskapet at en alltid må passe på i trafikken. Den er ikke trygg og vi må alle bruke de beste og rette hjelpemiddelene til å gjøre den så trygg som mulig. Jeg snakker om bilbelte, fartsgrensing osv. Dette foregikk på landet og siden mannen rasket seg med å komme til havet, vil jeg nok tru han kjørte over fartsgrensa. Det er også et budskap når det gjelder å informere barna våre om hvor farlig trafikken er. En skal lære opp barna til å se seg for til begge retninger osv.

I dette tilfelle ble det en meget dramatisk ende på visa, men det viser hvor ikke det kan gå. Jeg mener dette er noe vi alle bør legge enda sterkere vekt på. Det er noe vi alle trur vi vet, men ikke er redde nok for dessverre. Med trafikken nå til dags ser det ut til at alt vi en gang lærte om sikkerhet har godt gjennom ørene på oss. Jeg håper flere vil ta dette problemet på alvor og påvirke folket slik denne novellen gjorde med meg. Jeg er ikke gammel nok til å kjøre, men den gir meg lyst til å gjøre noe med saken. Fremtiden ligger nok ikke til rette for mindre trafikkulykker, så det er bare å ta det til seg og spre budskapet til folket.