«Å drepe et barn» er en novelle skrevet av den svenske forfatteren Stig Dagermann. Novellen er opprinnelig skrevet på svensk, til en trafikksikkerhetskampanje i 1948. Den er oversatt fra svensk av Gunnel Malmström.

Novellen starter med å skildre et lykkelig samfunn der det ikke finnes sorg og depresjoner. «Det er en lett dag og solen står på skrå over sletten. Snart skal klokkene ringe, for det er søndag». Personene som er nevnt forbereder seg til fin dag, men alle er kun nevnt med pronomen som menn, kvinner, barn etc. Vi får med en gang vite at et barn snart skal dø «Det er den lykkelig morgenen til en ond dag, for denne dagen vil et barn drepes i den tredje landsbyen av en lykkelig mann». Den lykkelige mannen som skal drepe barnet kjører raskt i sin blåe bil, mot den tredje landsbyen. Barnet som skal bli drept er hos naboen og henter sukkerbiter til moren sin. I det barnet går over veien, tilbake til moren, lukker det igjen øynene og drømmer om havet. Samtidig kommer den blå bilen og kjører på barnet. Mannen som for noen minutter siden var lykkelig kjører nå rolig hjem. På veien hjem møter han kun ulykkelige mennesker.

Jeg mener temaet i novellen er hvor viktig et lite øyeblikk kan være «i sine netters drømmer vil han i stedet ønske å få et eneste minutt av sitt liv tilbake for å gjøre dette eneste minuttet annerledes». I løpet av noen få sekunder tar livet til den lykkelige mannen i den blå bilen en dramatisk vending og et helt uskyldig barn dør. Hadde mannen brukt litt lenger tid på å fylle bensin, kjørt litt fortere eller saktere, ville utfallet vært helt annerledes. Den lykkelige mannen ville fortsatt vært den lykkelige mannen, og de idylliske landsbyene ville fortsatt vært like idylliske. Et undertema kan være at små tilfeldigheter kan få katastrofale konsekvenser. Hadde moren hatt sukkerbiter, ville det også vært et annet utfall en død. Ved å kun bruke pronomen til å fortelle om personene, gjør forfatteren at dette er en handling som kan skje overalt og som ikke var spesielt for nettopp dette stedet.

I novellen møter vi en tre nabolandsbyer. Forfatteren forteller oss at alle innbyggerne i disse landsbyene er lykkelige og vi får et inntrykk av det er et middelklassesamfunn. Vi blir ikke særlig godt kjent med personene, vi får kun vite at alle er lykkelige, med unntak av den lykkelige mannens følelser rett etter den uheldige påkjøringen. Vi får et lite innblikk og får vi vite at «mannen som har drept barnet, vet at denne taushet er hans fiende og at han kommer til å trenge år av sitt liv for å beseire den». Mannen er hovedpersonen, men det fortelles ikke like mye om han som en gjennomsnittlig hovedperson, allikevel får han en veldig viktig rolle i teksten, sammen med det påkjørte barnet. I slutten av novellen endrer mannen seg fra å være lykkelig til å bli en mann druknet i sorg «Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at allting etterpå er for sent». Ut ifra det vi får vite, er det vanskelig å avgjøre om mannen forandrer seg, annet enn at han antakeligvis blir forsiktigere i trafikken.

Novellen blir fortalt i 3. person. Ved å fortelle på denne måten får forfatteren frem at hendelsen har påvirkning på flere personers liv. Før Ulykken er landsbyene preget av lykke «Det er den lykkelige morgenen», dette står i stor kontrast til etter ulykken «i alle landsbyer som de passerer, ser de ikke et eneste menneske som er i godt humør». Dette blir forsterket av at det ikke var noen skygger før ulykken «Det farer ingen skygge over kjøkkenet» etter ulykken var skyggen veldig fremtredende «Alle skygger er meget mørke». Skyggen blir et symbol på ulykke. Novellen blir fortalt kronologisk, men det finnes frampek «Ingen skygge faller over bilen og den blanke støtfangeren har ingen merker og er heller ikke rød av blod.» Allerede mistenker vi at barnet skal bli påkjørt av denne bilen. Med «Ingen skygge» mener forfatteren den byrden som snart kommer ved å ha drept et barn og med «og den blanke støtfangeren har ingen merker og er heller ikke rød av blod» sikter han til at støtfangeren til bilen snart vil være dekket av blod.

Vendepunktet i novellen er når barnet blir påkjørt. Miljøet går fra å være idyllisk, til trist og grått.

Overskriften «Å drepe et barn» forteller om en fryktelig hendelse, åpningen «Det er en lett dag og solen står på skrå over sletten» er i stor kontrast og gjør leseren nysgjerrig. Forfatteren bruker lang tid på å forklare hva som skjer før ulykken «Det er en liten by med små røde hus, og mennesker som nettopp har våknet, sitter i sine kjøkkener med kaffekoppen løftet og ser bilen fare forbi på den andre siden av hekken med en høy sky av støv etter seg» det gjør at ulykken kommer mer plutselig, og gjør den mer dramatisk.

Jeg tror budskapet er at det er små marginer som må til for at det skal skje en ulykke, og at en ulykke kan få enorme konsekvenser for de som involvert.

Jeg synes det var en god novelle. Allerede i første avsnitt avslører forfatteren at et barn skal dø. Det gjorde at jeg ble nysgjerrig på hvordan dette skulle skje. Ved å skrive lange setninger bruker forfatteren lang tid på forklare hva som skjer rett før ulykken, på denne måten bygger han opp spenningen, som toppes ved at parallellene møtes i klimakset «Mens de i full fart nærmer seg den tredje landsbyen, lukker piken øynene og leker at hun ikke vil åpne dem før de kan se havet og hun drømmer i takt med bilens myke krengninger om hvor blankt det skal ligge».