Dette diktet av Erik Bye er en tilsynelatende idyllisk skildring av forholdet mellom en far og hans vesle jente. Vi leser diktet gjennom farens synsvinkel, hvor han viser oss lykken ved å ha et barn man er glad i. Han forteller hvordan de to trenger hverandre; datteren er avhengig av han som en trygghet og en veileder, mens faren trenger gleden hun gir han.

Erik Bye begynner diktet med å skrive: ”Vesle jente du som lytter og kan høre, vesle jente med to øyne som kan se”. Her peker han på hvordan barn oppfatter og ser alt så enkelt, i motsetning til de voksne, som ofte ser ting på en litt mer komplisert måte. Han vil gjerne se verden gjennom hennes øyne, og er villig til å gjøre ting på hennes måte.

Datteren ser på han som en som vet alt, mens han skammer seg over alle de enkle gledene i livet datteren kan se, men som han bare overser. Hun lyser opp hverdagen hans ved å være nysgjerrig, og stille morsomme spørsmål.

Når det blir kveld og mørket faller på, blir jenten ofte redd, og da trøster faren henne og forsikrer henne om at det er ingenting å være redd for. Men selv innrømmer han at han også har ”vonde” ting inni seg.

Siste vers tar for seg tiden etterpå når datteren har blitt stor. Han trenger fremdeles sin vesle jente, og avslutter med at de beste dagene i sitt liv hadde han med datteren sin.

Forfatteren, Erik Bye, bruker rim gjennom hele diktet. Annenhver strofe rimer på hverandre. Han bruker metaforer, som for eksempel i første vers der han ser på datteren som en konkylie og en monokkel.

Diktet ble skrevet for å vise hvor viktig barn er, og for å beskrive det flotte forholdet mellom far og datter. Det skal også være en tankevekker, og minne oss på hvor verdifullt hvert øyeblikk sammen med ditt barn er.