Forbudt kjærlighet er et svært populært tema innenfor novellesjangeren. Romeo og Julie, prinsen og fattigjenta, lady og landstrykeren – og Jarle og Yngve, som vi møter her. “Mannen som elsket Yngve” er skrevet av Tore Renberg og kom ut i 2003. Renberg debuterte i 1995 med kortprosatekster i Sovende floke. Senere har han gitt ut en mengde romaner, korttekster og barnebøker, men “Mannen som elsket Yngve” var hans gjennombrudd hos et stort publikum. Forfatteren har så langt skrevet fire bøker om Jarle Klepp: “Mannen som elsket Yngve”, “Kompani Orheim”, “Charlotte Isabel Hansen” og “Pixley Mapogo”. Både “Mannen som elsket Yngve” og “Charlotte Isabel Hansen”, sistnevnte under navnet “Jeg reiser alene”, har blitt filmatisert, og Renberg har selv stått for manuset.

Hovedpersonen i “Mannen som elsket Yngve” heter Jarle Klepp og er 17 år. Han bor i oljehovedstaden, Stavanger, med moren sin, og går på en videregående skole. Jarle, kjæreste hans, Katrine, og bestekompisen Helge ser alle på seg selv som kommunister, og er svært skeptiske til de andre streitingene i byen. Så en dag begynner Yngve på skolen, en tilsynelatende streit person, men det er likevel noe ved ham som har en enorm tiltrekningskraft Jarle ikke kan unnvære. Uten at Jarle klarer å stoppe det, er han i ferd med å dykke dypere og dypere inn i den forbudte kjærlighetens hule.

Romanutdraget starter in medias res; vi får vite at hovedpersonen befinner seg på en sykkel, men ikke noe særlig om miljøet og personer. Det faktum at han er i bevegelse gir meg en følelse av at det kommer til å skje noe snart – han er på vei til et sted, og når han stopper er det nødt til å skje noe. Når han har kommet fram til skolen, utspilles episoden som setter handlingen i gang; han møter Yngve. Romanens tittel, “Mannen som elsket Yngve”, gir oss en klar antydning, nesten helt utvetydig, på at det er denne Yngve Jarle blir forelsket i.

Hendelsene i romanutdraget er kronologisk fortalt. Videre finner jeg et eksempel på frampek; tittelen, “Mannen som elsket Yngve”, kombinert meg setningene “… jeg ville nok profittert grovt på korttidshukommelsen om jeg ikke hadde blitt slått i bakken av helt andre ting.” og “Selvsagt visste jeg ikke at jeg var i ferd med å bli forelska.” gir oss klare frampek på at Jarle blir forelska i Yngve, og bare tittelen alene er egentlig forklarende nok.

Det som bygger opp spenningen i teksten, er spørsmålet om det skjer noe mellom Jarle og Yngve. Etter at Jarle møtte på Yngve i skolegården, og opplevde for første gang denne tiltrekningskraften, blir vi automatisk nysgjerrig på hvem denne Yngve er og hvordan forholdet deres utvikler seg. Derfor vil vi òg fortsette og lese for å finne ut av dette. Vendepunktet i teksten mener jeg er episoden der han møter Yngve. Etter denne episoden, avtar spenningen litt, for så å øke igjen når Jarle leter etter Yngve i skolegården. Den sistnevnte episoden er det jeg mener er høydepunktet i teksten. Finner han Yngve? Hva skjer når Jarle finner ham? De to spørsmålene gjør oss nysgjerrig på utfallet, og får oss til å ville lese videre.

Fortellermåten består i hovedsak av et tankereferat. Teksten blir dermed styrt av Jarles tanker, blant annet at han forteller at han skal ha dobbelttime i norsk, og at han har en “cerebral huskelapp” han benytter seg av til prøver. Dessuten får vi innblikk i hva han tenker om Yngve etter han har møtt ham. En kan òg si at det er skildringer, blant annet når han beskriver Yngves utseende, medelevene og Helge, i tillegg til den litt mer overfladiske skildringen av miljøet. Med sistnevnte, tenker jeg på at han forteller litt om hvor han befinner seg og at han så vidt påpeker vinden. Videre er det lite replikker, og dermed lite sceniske framstillinger.

Fortellertypen er en jeg-forteller, og synsvinkelen er da alltid personal. Synsvinkelen har svært mye å si, for det er et poeng at leseren skal få at dypdykk inn i Jarles tanker og ingen andres, nettopp fordi det skal være et spørsmålstegn rundt Yngves følelser for Jarle. Dersom synsvinkelen hadde vært skiftende, og vi kunne få et innblikk i Yngves tanker, hadde det ikke lenger vært like spennende å se hvordan forholdet utviklet seg, for da hadde vi visst hvilken retning forholdet hellet mot. Hadde det vært en utvendig synsvinkel, hadde det vært vanskelig å vise Jarles følelser overfor Yngve, og det hadde blitt besværlig å bygge opp spenningen. En personal synsvinkel, derimot, gir oss innblikk i Jarles tanker, og da blir vi fortrolig med ham – og også følelsene og tankene hans. Nettopp denne fortroligheten er viktig i “Mannen som elsket Yngve”, for det er just denne forelskelsen som opprettholder spenningen, ergo er det viktig å vite hva Jarle føler og tenker for å vedlikeholde spenningen.

Jarle er hovedpersonen i teksten. Jeg har inntrykket av at Jarle er en litt radikal og rebelsk gutt, i tillegg til at han er opptatt av å skille seg ut. For det første har jeg disse inntrykkene fordi han har sterke meninger og ser på seg selv som kommunist, og det blir ofte sett på som radikalt og rebelsk, med tanke på at kommunister er revolusjonære og ytterst til venstre på den såkalte høyre-venstre-aksen. Dessuten røyker han og spiller i band, som intuitivt får meg til å karakterisere ham som rebelsk. De ovennevnte faktorene er ikke akkurat det som utgjør en normal, norsk unggutt, så derfor kan jeg anta at han er litt opptatt av å skille seg ut.

Det er både indirekte og direkte personskildringer i dette utdraget. Om Jarle er det mest indirekte personskildring; det er gjennom handlingene hans vi får et inntrykk av hvordan han er som person. Av Yngve, derimot, er det både direkte og indirekte personskildring av. Jarle beskriver utseendet hans – røde lepper, friske kinn i en blek hud og blå øyne – og med tanke på at han smiler til Jarle, på tross av at de aldri har møtt hverandre før, gir det oss en følelse av at han er en snill og omtenksom gutt. Helge er det òg både direkte og indirekte personskildringer av. Håret hans blir beskrevet som langt, brunt og fett, mens vi får inntrykket av at han òg er litt rebelsk og radikal, med tanke på at han røyker og er venn med Jarle. En velger ofte venner med de samme interessene som en, og derfor kan jeg trekke den konklusjonen. Videre er Jarle det jeg vil karakterisere som en dynamisk person. En skulle ikke tro at en slik gutt, som til og med hadde kjæreste, ville forelske seg i en annen av det samme kjønn. Dessuten vet vi ikke hva han vil gjøre til enhver tid. Derfor er han en dynamisk person, en person som utvikler seg, fordi han er uberegnelig.

Skildringen av miljøet og omgivelsene er beskrevet gjennom personer, men også litt gjennom værforhold. Eksempel på sistnevnte, finner vi der Jarle møter Yngve, og vi får vite at “Omkring meg [Jarle] blåste det.” At det ikke bare blåste, men blåste omkring Jarle, sier meg at tankene til Jarle ble blåst ut av hodet hans idet han fikk øye på Yngve. Som jeg allerede har nevnt, ser jeg på Jarle som en rebelsk og radikal, og ettersom en ofte har likesinnede personer som venner, sier vennskapet mellom Helge og Jarle at Helge òg har litt av de samme verdiene som Jarle. En annen ting det er verdt å merke seg, er at han beretter at han har en mor han er glad i, men ingen far. Av dette formoder jeg at han enten har et ampert forhold til sin far, eller at han rett og slett ikke har en far. På det litt psykologiske plan, kan det kanskje være grunnen til at han blir tiltrukket av Yngve, som tross alt er gutt, fordi Jarle mangler den mannsrollen i livet sitt og derfor blir tiltrukket av en mannsrolle.

Mange av setningene er svært lange, med mange innskuddssetninger og tankesprang. Som jeg allerede har nevnt, forteller Jarle at det blåste omkring han da han så Yngve. Ordvalget her er litt spesielt; ikke bare blåste det, men det blåste omkring ham – akkurat som om tankene hans ble blåst ut av hodet. En annen litt pussig setning er denne: ”Jarle Klepp som er rykket ut av verden, og brått begynner å miste kontroll, men han vet det ikke selv.” I denne setningen snakker han om seg selv i tredje person, akkurat som om han fremmedgjør seg fra det. Kanskje skammer han seg over det? Språket er krydret med adjektiver, blant annet sier han at korttidshukommelse bør bli lobotomert bort, i likhet med “… urettferdig og skadelig rusk vi bærer rundt på”, han beskriver Yngves begynnelse på skolen som en omveltende hendelse osv. Noe annet som er litt pussig, er at forfatteren veksler mellom –a og –et endelser i fortidsverb. Ut i fra at han kommer fra Stavanger, skulle en tro at han var en gjennomført bruker av a-endelser, men han har faktisk blandet dem.

Teksten inneholder òg noen språklige bilder, henholdsvis besjeling, personifikasjon, metafor og sammenligning. Et eksempel på besjeling, er “… og vinden slo mot meg som om den ville meg vondt, mens den ønsket å jage meg hjem igjen”. Vinden kan ikke slå eller jage noe, og i og med at vinden er noe konkret, er dette et eksempel på besjeling. Et eksempel på personifikasjon er “… ingenting av det korttidshukommelsen skulle hale opp av hatten.” Korttidshukommelsen, som er noe abstrakt, kan ikke hale noe opp, og derfor er dette et eksempel på personifikasjon. Eksempler på metaforer, derimot, er “Jeg [Jarle] satt alene med Ynge.” Dersom vi ser på sammenhengen, ser vi at han ikke satt med Yngve på ordentlig, men at han satt og tenkte på ham. Et annet eksempel er “Jeg [Jarle] var forelskelsens marionett.” Marionettdukker er dukker som er styrt av tråder, altså handler Jarle ut i fra begjæret sitt for Yngve. Til slutt har vi eksempelet på sammenligningen: “Jeg [Jarle] oppførte meg som jern foran en magnet.” Som vi vet, tiltrekker magneten jernet, og derfor kan vi si at Jarle brukte denne sammenligningen for å beskrive oppførselen hans overfor Yngve.

Som jeg sa innledningsvis, vil jeg si temaet er forbudt kjærlighet. Det handler tross alt om en ung gutt, som allerede har en kjæreste, som blir forelsket i en annen av det samme kjønn. Men hvorfor er forbudt kjærlighet et så attraktivt tema? Hovedpersonen i “Mannen som elsket Yngve” virker til å gjemme forelskelsen inni seg – det er bare han, og ingen andre, som skal vite at han er forelsket i Yngve. Dette gjenspeiler mange ungdommer i dag, og mange venter med å komme ut av skapet til de blir eldre i redsel for å bli mobbet og hetset for å være homofil. Men Jarle er en vanlig gutt, og mange høyst vanlige personer opplever å få følelser for det samme kjønn. Derfor vil jeg konkludere med at denne teksten er nærmest litt satirisk; hvorfor skal en være redd for å uttrykke følelsene sine for dem de er forelsket i, uansett kjønn? Det er tross alt ikke den enkelte personen det er noe feil med, men samfunnet. Derfor håper jeg at vi i fremtiden kan få et mer avslappet forhold til homofili, slik at personer slipper og bli hetset og mobbet for følelsene sine.