1.   Innledning
”Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva for et slags liv har du gitt meg? Jeg vil ikke ha det. Du skal ta det igjen!” (Ibsen, 2003:118).

Replikken er hentet fra tredje akt i dramaet Gengangere (1881) som er skrevet av dramatikeren Henrik Ibsen. Ibsens drama fremstiller en familie fra overklassen som er fanget i en tåke av nedarvet synd, samtidens meninger og falske idealer. Sitatet er Osvalds reaksjon på det Helene Alving har jobbet for hele livet; fasaden, pliktene og fortvilelsen hun har fanget seg selv i for å hindre fedrenes synder (”gengangerne”) i å nå sønnen hennes.

Gengangere fikk kraftig kritikk og en elendig mottakelse da skuespillet ble offentliggjort. Samfunnet var preget av fasader, tydelige klasseskiller og mennesker som vendte det døve øret til det ubehagelige. Stykket tar opp flere tabubelagte emner som kvinneundertrykkelse, ekteskapsproblemer og dødshjelp. Selv om samfunnet har utviklet seg mye lenger i dag, forblir lignede tabuemner lite omtalt. Dette stadfester Ibsens talent for drama og kontroversiell tematikk ettersom stykket vil fortsette å være aktuelt for mennesker i lang tid. 

I denne oppgaven skal jeg drøfte hvordan arv og miljø blir tematisert i Gengangere. Jeg skal se på hva som fikk Ibsen til å sette et naturalistisk preg på stykket og hvordan Ibsen formidlet temaene gjennom karakteristikk av personer, symboler og sceneanvisninger. Dette er sentralt fordi arv og miljø er naturalistiske temaer, noe som var svært aktuelt i den tiden da Gengangere ble skrevet. 

2.   Hoveddel
2.1.                     Handlingsreferat 
Et asyl er bygget for å være minnesmerket for Kammerherre Alving. Dagen etter skal det åpnes, og i den anledning har pastor Manders kommet til husholdningen for å snakke med Helene Alving. Møtet utvikler seg til et oppgjør med fortiden, hvor flere hemmeligheter blir avslørt. 

Kammerherre Alving og Helene Alving delte et ulykkelig ekteskap, grunnet fru Alvings kjærlighet til pastor Manders og den samfunnsmessige plikten. Det ulykkelige ekteskapet førte til en affære mellom Alving og tjenestepiken Johanne som endte med et barn, Regine. En snekker ved navn Jakob Engestrand giftet seg med Johanne mot en pengesum, og ryktet til familien Alving ble bevart. Ekteparet fikk selv en sønn, Osvald, som begynte å legge merke til familiens alvorlige problemer og ble derfor sendt bort til Paris. Fru Alving sendte brev for å opprettholde et positivt bilde av hjemmet, slik at Osvald hadde gode idealer å leve etter. Da Osvald ble eldre viste det seg at han hadde arvet sykdommen syfilis fra faren. Han vendte hjem i vantro, ettersom det ikke stemte overens med brevene fra moren. 

Stykket begynner når han vender hjem. Fru Alving forteller sannheten om farens egentlige væremåte, og han får vite at Regine er hans halvsøster. Asylet brenner ned ved en tilsynelatende ulykke forårsaket av Engestrand. Dette fører til at pastor Manders, Regine og Engestrand drar til byen for å opprette et sjømannshjem i Kammerherre Alvings navn. Stykket slutter med at Osvald får et akutt syfilisanfall og ber moren gi ham morfinpulver for å ende hans lidelse. 

2.2     Utgreiing av problemstillingen
2.2.1  Hva utløste Ibsens naturalisme?
Gengangere er det verket som har flest naturalistiske trekk i Ibsens karriere. Det ble utgitt to år etter Ibsens store suksess, Et dukkehjem, og Gengangere blir ofte sett på som en videreutvikling av karakterene og handlingen fra det forrige stykket. Et dukkehjem var et realistisk skuespill, hvor kvinnens vanskelige situasjon i det borgerlige ekteskapet ble fremstilt. Hovedpersonen, Nora, brøt ut av ekteskapet da hun innså hvordan hustruens plikter satte tøyler på hennes egen selvstendighet. Stykket endte med at hun forlot mannen og barna sine for å oppnå egen frihet. 

Ibsen viste hvordan det gikk når kvinnen forlot ekteskapet og familien i Et dukkehjem og det skapte store debatter i avisene. Samfunnet hadde aldri hørt om en slik egoistisk oppførsel fra en kvinne, og det møtte stor motstand. Ibsen svarte på denne kritikken med Gjengangere, og han har sagt selv at stykket var inspirert av Et dukkehjem: ”Gengangere måtte skrives; jeg kunne ikke bli stående ved ”Dukkehjemmet”; etter Nora måtte nødvendigvis fru Alving komme.” (Ibsen gjengitt av Beyer, 1995:316). I Gengangere viste han hvordan det gikk når kvinnen ble i ekteskapet, og understreket hvordan det kan føre til et enda verre resultat. Gengangere møtte større motstand, og ble ikke oppsatt i Kristiania før 1900. 

Da stykket ble skrevet i 1881 var litteraturen i Norge blitt gradvis mer preget av darwinismen og naturalismen. 

Som kjent blir mennesket formet av en blanding av arv og miljø. Darwin kom ut med sin banebrytende bok, Artenes opprinnelse, i 1859, og fra og med da utviklet tanken seg om arvens betydning. I litteraturen kom dette sterkest til uttrykk i retningen som vi populært kaller naturalismen. Denne retningen vektla det deterministiske, det forutbestemte, i menneskenes liv. Naturalismen mente at hele menneskets skjebne allerede var lagt ved fødselen. (Sauar, 2002:65). 

Ibsen har tydelig blitt inspirert av slik litteratur og satte sitt eget naturalistiske preg på Gengangere. Siden baktanken med Gengangere var å bevise elendigheten av å forbli i det borgerlige ekteskapet, forklarer det hvorfor han brukte et naturalistisk perspektiv i stykket. Typisk for et naturalistisk stykke er at det har en pessimistisk slutt og hovedpersonene sin skjebne er forutbestemt av deres arv og miljø. Osvald er den karakteren som har flest naturalistiske trekk, ettersom alt han gjør er forutbestemt av moren og farens synder. 

Noen ting i Gengangere har fortsatt realistiske trekk. Moum mener at Ibsen skriver naturlige dialoger for hverdagsmennesker i realistiske miljøer, slik at det blir lettere å kjenne seg igjen for publikumet. De detaljerte sceneanvisningene blir også et virkemiddel som lager et realistisk bilde og signaler på hva som kan skjule seg bak fasaden. Blant hovedpersonene er det snekker Engestrand som har den mest realistiske utviklingen, ettersom han tar situasjonen i egne hender og oppnår sin drøm om sjømannshuset. 

2.2.2  Osvalds forutbestemte skjebne
”Det er dypt tragisk at det nettopp er Osvald som rammes sterkest av de ”mørke” kreftene i stykket. Det er jo nettopp ham som var opptatt av solen, av lyst og av livsgleden, både i sin kunst og i sitt liv.” (Johansen, 1997:54)

Osvald er et uskyldig offer for arv og miljø. Det var miljøet hos familien Alving som sendte ham vekk til Paris, og det var Paris som utviklet ham til å bli en moderne og frisinnet mann. I stykket representerer Osvald de nye tankene som er på vei inn i det norske samfunnet, og han har en sterk interesse for livsgleden. Da Osvald bodde i Paris mottok han brev fra moren som beskrev faren som en livsglad mann som var god og samfunnsnyttig. Ettersom Osvald trodde faren var en god mann, kan det ha inspirert ham til å være en god mann også. ”Jeg har aldri ført noe stormende liv. Ikke i noen henseende, Det skal du ikke tro om meg, mor! Det har jeg aldri gjort.” (Ibsen, 2005:50)

Osvald blir allerede sammenliknet med sin far ved første introduksjon. Pastor Manders beskriver at å se Osvald er som å se hans far lys levende foran seg. Sauar, i masteroppgaven om Gengangere, skriver at sammenligningen preker fram mot at Osvald ikke bare har arvet utseendet fra faren, men også farens sykdom og sans for damer. Her er Beyer enig og mener at Osvald har arvet mer enn bare formuen og utseendet, ”[F]arens utsvevelser (…) har rammet sønnen med en sykdom som når som helst kan gjøre ham til et hjernebløtt menneskevrak” (Beyer, 1995:318). 

Ibsen har brukt flere virkemidler for å trekke paralleller mellom Osvald og Alving, blant annet symbolet med blomsterværelset. Blomster kan symbolisere livsglede, skjønnhet og erotikk, og det er nettopp her hendelser som assosieres med livsglede skjer. Kammerherre Alving og Johanne oppholdt seg i blomsterværelset, og det var her Osvald og Regine ble fersket av fru Alving. ”Gjengangere. Parret fra blomsterværelset – går igjen.” (Ibsen, 2005:34).

2.2.3  Fru Alvings kamp
Johansen i Veier til verket påpeker at fru Alving er stykkets opprører. Hun er den eneste som opplever en indre utvikling og som oppnår nye innsikter i løpet av stykket. Fru Alving kjemper for å frigjøre seg selv og Osvald fra gjengangerne, og hun har arbeidet for det helt siden det ulykkelige ekteskapet med Kammerherre Alving begynte. Hun sendte sønnen vekk til Paris, hun tok makten i huset og hun arbeidet kontinuerlig for sin åndelige frigjøring med de ”avskyelige, opprørske, fritenkerske skrifter” (Ibsen 2005:40). Ibsen har brukt en retrospektiv fortellermåte for å vise fortiden til fru Alving, slik at publikum får en økt forståelse av karakteren hennes. Den retrospektive teknikken øker også spenningen, ettersom fortiden blir avdekket bit for bit. Et eksempel på dette er når pastor Manders velger å ta et oppgjør med fru Alvings fortid i første akt. 

Det har vært diskusjoner om fru Alving sine valg var hennes egne feiltrinn eller om det var forutbestemt av arv og miljø. Johansen mener at ”Fru Alving giftet seg ikke av kjærlighet, men fordi kammerherren var et godt gifte og fordi slektningene presset på.”. På den tiden Gengangere ble skrevet ville et avslag på et slikt giftemål vært en skandale, og fru Alving ville ha ødelagt hele familiens rykte. Ibsen har derfor beskrevet formuen fru Alving fikk da hun giftet seg, og det åpner for at fru Alving sin skjebne var forutbestemt.

Selv om fru Alving har kjempet hardt og lenge, innser hun i stykket at hun aldri vil bli kvitt gjengangerne: ”Jeg er redd og sky, fordi det sitter i meg noe av de gjengangeraktige som jeg aldri riktig kan bli kvitt.” (Ibsen, 2005:40). Hun taper kampen på den verst tenkelige måten ved at gjengangerne har nådd sønnen hennes og hun står i dilemmaet mellom å drepe sin eneste sønn eller ikke. 

3.   Avslutning 
Ibsen likte ikke å bli kalt en naturalist, men Gjengangere har bevist Ibsens utmerkede evne til å skildre personer på et deterministisk vis. Osvald ble portrettert som arv og miljøets offer, ved at Ibsen sammenlignet ham med farens fortid. Fru Alving kjempet for å unngå hennes skjebne, men som hustru i et borgerlig ekteskap var hun ikke i en posisjon hvor hun hadde makt over hennes eget utfall. I en helhet har Ibsen lykkes i å formidle hvordan arv og miljø fastslår skjebnen til enkeltindivider og hvor vanskelig det kan være å rette opp i tidligere feiltrinn. Stykket har vist sin slitestyrke ved at det fremdeles spilles rundt i verden i dag og vil fortsette å relatere til mennesker i mange forskjellige livssituasjoner. 

4.   Kildeliste
Beyer, E. (1995). Norges litteratur historie; Fra Ibsen til Garborg. Oslo: J. W. Cappelens forlag AS

Hagen, E. B. (2015). Hvordan lese Ibsen? Samtalen om hans dramatikk 1879-2015. Oslo: Universitetsforlaget

Ibsen, H. (1881). Gengangere I: Samlede verker 2 (2003). De norske bokklubbøkene.

Johansen, T. (1997). Veier til verket - om Gengangere. Oslo: Karnovs forlag

Moi, T. (2006). Ibsens modernisme. Oslo: Pax forlag AS

Moum, T. (2010). Å lykkes med littaraturhistorie. Latvia: Cappelen Damm

Nasjonalbiblioteket (2016). Personer og handlignsresymé – Genganger. Lokalisert 26.11.16 på internett: http://ibsen.nb.no/id/332.0

Ugland, E. (1999). Søkelys på Gengangere av Henrik Ibsen. Oslo: NKS-forlaget