«Pan» av Knut Hamsun

«Slekt etter slekt av unge mennesker har følt sine egne pulsslag i denne høysang til nordlandsnaturen, sommeren og kjærligheten, et prosadikt av betagende kraft og skjønnhet.»

Etter opphold i Paris i 1893, kom Knut Hamsun ut med en ny bok som skulle vise seg å bli en ubetinget suksessroman «PAN». Boken ble regnet som en av Hamsun sine beste, mye på grunn av dype naturopplevelser og den levendegjorte skildringen han gjør gjennom hele romanen. Etter utgivelsen av boken i 1894 kom tilbakemeldingene, Knut Hamsun hadde gjort det igjen; han hadde skapt noe nytt og ulikt alt annet. Romanen faller innenfor litteraturepoken; nyromantikken. Forfatterne søker nå mot naturen, eller innover i sjelen, i en kamp for å finne seg til rette i en ny verden. Mange forfattere, sånn som Hamsun, prøvde å skildre de ubevisste og irrasjonelle sidene ved mennesket. De ble påvirket av teoriene til psykiateren Sigmund Freud. I min analyseoppgave om «Pan» har jeg da valgt å fokusere på hovedpersonen, altså fortelleren i romanen.

«I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld.»

Slik begynner løytnanten Thomas Glahns fortelling om sin sommer som jeger, i skogen ved Sirilund i Nordland. Her bor Thomas Glahn ved skogkanten, i en liten hytte som han har innredet til sitt eget hi. Han er en naturelsker som lever i ett med naturen. Glahn jakter og fisker for å føde seg selv og hunden Æsop. Hamsun skildrer naturen som noe hellig og livlig. Til og med ting som kvister, stein og trær kan bli levende i hans skildringer. Bylivet i Sirilund skildrer Hamsun derimot som noe overfladisk og uekte, livet i et småbysamfunn, det sosiale liv fremstilles som negativt. Løytnant Glahn trives best alene, ensom i pakt med egne tanker og naturen. Han er lykkelig så lenge han får være i fred i drømmeverdenen hans. Samtidig trekker Thomas Glahn til mennesker og det sosiale livet når han blir for ensom. I den sosiale verden møter han flere kvinner som får hans oppmerksomhet. Den viktigste kvinnen viser seg å bli Edvarda, datter av den rike Herr Mack. 

Komposisjon 

Pan er et verk som er satt sammen på en finurlig måte. Romanen er delt inn i tre atskilte bolker. Den første delen består av kapitlene en og 38, og forteller leseren om Glahns situasjon i året 1857, som er to år etter at romanens hovedhandling fant sted. Disse to kapitlene rammer inn hoveddelen av romanen, som består av kapitlene 2-37 og som forteller handlingen fra Nordlandssommeren i 1855, da løytnant Glahn byttet ut offiseruniformen med jaktdrakt for noen måneder siden. Den siste delen handler om året 1859, denne fortellingen skrives også ned etter at den fant sted, i år 1861.

Hele boken er et tilbakeblikk på hva som skjedde i Nordland en sommer i 1855, dette vil si at romanen er bygd opp retrospektivt. Verket starter med: «De siste dager har jeg tenkt og tenkt på nordlandssommerens evige dag (…) Det var for to år siden i 1855, jeg vil skrive om det for å forkorte tiden og for min fornøyelses skyld». Glahn ser tilbake til denne tiden, og innser hvor mye han lengter etter og savner Edvarda.

Romanen er lagt opp som en årssyklus, der hans sanser, forelskelse og kjærlighet følger årstiden; våren sin fødsel, sommeren sin fullmodne glød, høstens og vinterens død og fortapelse. I en rik prosalyrisk stil skildrer Knut Hamsun det som rører seg i menneskesinnet. Menneskene i romanen endrer seg etter årstidene, akkurat som kjærligheten. Hamsun gjør det lettere for leseren å sympatisere med personene og deres utvikling, fordi de aller fleste  mennesker har erfaring med at de selv forandrer seg etter årstidene.

Jeg-personen og naturen 

Løytnant Glahns hytte står i kanten av en skog med utsikt til de hvite bygningene på Sirilund. Han lever i grenseland mellom samfunn og skog, mellom kultur og natur, mellom løytnanten og jegeren. Som løytnanten er han kulturmenneske og bymenneske, men det er kun i skogen han føler seg helt hjemme, sier Glahn, der blir sjelen hans «egal og full av makt». Glahn er redd for å gjøre feil blant folk og dumme seg ut. 

Det er en del trekk ved hovedpersonens forhold til naturen, som for eksempel at han fyller naturen med menneskelige egenskaper. Steinen ved hytta er en av hans venner som venter på ham, og trærne står og «tenker». Dette kan kanskje tyde på at livet hans i naturen er til en viss grad en erstatning. Det er mulig at han oppfatter steinen som en venn fordi han ikke har noen venner og hans glede ved å leve i naturen er utvilsomt dyp og ekte, men Glahn har likevel et sterkt behov for å omgå andre mennesker. Kanskje det er mangelen på kontakt med andre mennesker som har drevet Glahn ut i naturen og som har gjort hans kjærlighet til naturen så intens eller kanskje en reise til Nordland er en flukt fra et tomt liv. 

Glahn føler seg likevektig og full av makt i naturen, men samtidig er det tydelig at han er redd for å bli avslørt. «Og jeg sprang beveget tilbake til veien igjen og så om noen skulle ha lagt merke til at jeg gikk inn der.». Vaktsomhet er en del av jegernes liv, men hans forsiktighet virker bedre i jungelen enn i de fredelige skogene i Nordland. Det er ikke naturen Glahn er på jakt ovenfor, det er menneskene. 

Glahn og Edvarda

Glahns naturfølelse er veldig sterk, men ikke like sterk som hans følelse for Edvarda. Etter han møtte henne, begynner livet i naturen å miste mening. Når det nærmer seg slutten av romanen viser det seg at han aldri mer føler seg «egal og full av makt», fordi Edvarda har forstyrret hans likevekt og denne gangen hjelper det lite å søke tilbake til naturen. 

Den fantastiske lyrisk-psykologiske beretningen om hans forelskelse i Edvarda, altså kjærlighetshistorien, er det som blir det sentrale i romanen. Glahn og hun utvikler et kjærlighetsforhold som i begynnelsen er full av ekstase og storforelskelse. Han tenker mye på Edvarda, og livet i naturen begynner å mister meningen. Ekstasen avtar etter hvert, og sjalusien tar raskt over. Sjalusien virker mer og mer ødeleggende, de begynner å såre hverandre. Etterhvert vokser det frem en stolthet hos begge, der verken Glahn eller Edvarda vil gi seg, og dette fører igjen til at begge får merker for resten av livet. 

I siste del av romanen, «Glahns død, et papir fra 1861», får vi fortalt hvordan livet til løytnant Glahn tar slutt. Han har i det siste forsøkt å flykte fra minnene om Edvarda ved å reise til det fjerne India, for å jakte der. Det viser seg at løytnanten har slitt med psykiske problemer og alkohol etter bruddet med Edvarda, noe som har ført til en avskjedigelse fra militæret. Dette er tydelig forandring i Glahns indre. Hans tidligere hengivelse for respekt for planter og dyr, og til naturen er borte. Fra før vet vi at Edvarda har fått Glahns liv i skogen til å miste sin mening; nå ser vi at livet i har mistet full mening, og derfor søker Glahn døden. 

Thomas Glahn som jeger

Fra første kapittel får vi inntrykk av hvor dyp og ekte gleden av å leve i naturen er for Glahn. Han skildrer turene i skogen og på fjellet slik at man sitter igjen med inntrykket av at han har et nærmest svermerisk forhold til naturen. «Neivisst jeg var ikke jæger bare for å skyte, men for å leve i skogen.» (kap. IX)

Det at Glahn har tittelen løytnant, men samtidig kaller seg for jeger, var noe av det første jeg reagerte på da jeg leste Pan. Hvorfor har Thomas Glahn disse to titlene, og hva betyr det? Han er en dagdrømmer. Thomas Glahn fremstår som en person som har indre problemer som han kjemper med daglig. Det at Glahn blir gitt to titler er for meg et symbol på hans splittede indre. Han er et bymenneske og kulturmenneske gjennom tittelen løytnant, men det er i skogen han føler seg hjemme og hans sjel blir «egal og full av makt». Han oppfører seg uhøflig, han takler det å sosialisere seg dårlig og får plutselig innfall. Glahn er redd for å dumme seg ut. Men spørsmålet er om hans hengivelse til livet i naturen er en slags erstatning for det sosiale livet han ikke klarer å leve?

Thomas Glahn jakter for å skaffe føde til seg selv og sin beste venn, Æsop. Han skyter kun det han trenger til mat. Når han har nok, går han i fjellet uten å jakte og skyte. Isteden drømmer han seg bort på de lange turene i naturen. Her lever han som en ensom ulv, hvor han ikke har noen eller noe å forholde seg til bortsett fra seg selv. 

Forholdet han har til naturen kan sammenlignes med svermeriet han har til kvinner. Edvarda kommer inn allerede i andre kapittel, og man forstår raskt at Glahn blir betatt av henne. 

«Edvarda så på mig og jeg så på hende. Jeg følte i dette øieblik noget røre ved mit hjærte som en liten flyktig venlighilsen. Det kom av våren og den lyse dag, jeg har tænkt over det siden. Jeg beundret dessuten hendes buede øienbryn.» (Kap. V)

Men Edvarda er ikke alene om å stille hans behov. Hans tittel som jeger kommer også frem hans evige jakt etter alle kvinner han møter. På lik linje som alle harene og rypene han skyter, nedlegger han dem som bytter. Hva er det som gjør Glahn slik? Er reisen til Nordland og livet i skogen em flukt fra et tidligere liv? Et tomt liv Glahn må fylle med oppmerksomhet og bekreftelse fra kvinnene som krysser hans sti?

Thomas Glahn strever kontinuerlig etter bekreftelse, og bruker sin arroganse på å få kvinnene til å bli nysgjerrige. Smedens kone Eva, det Thomas tror er smedens datter, blir en brikke i hans jaktspill. Det at hun er gift gjør at Glahn holder seg til henne en stund. Eva er på en måte uoppnåelig, og da blir hun interessant for Thomas Glahn. Han forfører en jente, Henriette, han tilfeldig møter i skogen en dag. Han bruker sin smidige list og arrogante sjarm, og nedlegger henne samme kveld. Neste gang han møter Henriette prøver han se på nytt, men denne gangen mislykkes han. 

Det er tydelig at Glahns forelskelse i Edvarda blir sterkere, men samtidig virker det som om han er såpass redd for å bli såret, at han distanserer seg fra henne ved å gjøre dumme ting og gester i situasjoner med Edvarda med vilje. Glahn sårer henne og prøver å gjøre henne sjalu, men samtidig streber han etter hennes oppmerksomhet. Han er fornøyd med å sverme for henne akkurat på samme måte som han svermer for naturen. Glahn vil jakte på henne, men så snart han får nok vil han ikke «skyte» henne, heller vente til behovet for å jakte er tilbake. 

«Mangen dag skjøt jeg ikke engang min børse av når jeg allerede hadde mat nok i min hytte, jeg drev bare omkring i min frihet og lot tiden gå.» (Kap. IV)

I mine øyne er Løytnant Glahn er rastløs jeger som aldri får sine behov dekket til det fulle. Han drømmer om kjærlighet, men for Glahn er akkurat dét nok, drømmen om kjærligheten. Så snart han merker at noe kommer for langt inn under på han, får han panikk og gjør drastiske ting for å skremme det vekk. Så snart han har gjort det, lister Glahn seg innpå det på ny og jakten starter igjen.

«Og oppe i skogen begyndte jagten. Kanskje jeg skjøt noget og kanske ikke…» (Kap.III)

Det kan virke som om han blir skremt av tanken på å bli «en av alle de andre». Ett kulturmenneske, et bymenneske. Glahn er egentlig fornøyd med å være sin egen herre, og gjøre det som passer han: 

«Jeg fulgte hver sving og gav mig god tid, det hastet ikke, det var ingen som ventet på mig hjemme; fri som en hersker gik jeg der og drev i en fredelig skog, akkurat så sagte som jeg vilde.» (Kap. IV)

Synsvinkel

Fortelleren i romanen er en personal forteller, og hovedpersonen i fortellingen, løytnant Thomas Glahn. Han forteller om sine egne følelser og tanker, og kan holde tilbake noen opplysninger. Glahn vil uansett røpe holdninger og verdisyn som han har, f.eks. det panteistiske gudssyn. Han styrer leserens holdninger av personer i boka til en viss grad, og et negativt ord om en person kan endre leserens oppfatning av vedkommende. Thomas Glahn er den som hører, ser og sanser alt det vi leser om, og hans oppfatning blir dermed leserens oppfatning. Handlingen er alltid sentrert rundt Glahn, og han bærer synsvinkelen med seg gjennom mesteparten av boka. 

Man kan se på Thomas Glahn som en upålitelig forteller, fordi han i ettertid er påvirket av hendelsene når han skriver boka. I Pan påstår han at han har glemt Edvarda, men når Glahn mottar de grønne fuglefjærene han gav henne, innser løytnanten at alt håp om kjærlighet med henne er ute, og gir derfor opp livet. 

Virkemidler

Symbolikk og myter er viktige stemningsskapende virkemidler i romanen. Vi hører om sagnfigurene Iselin og Diderik, og skogguden Pan. Hamsund skildrer naturen ved å bruke Thomas Glahn, og bylivet ved å bruke Edvarda. Kontrasten mellom det gamle samfunnet satt opp mot det nye moderne, er noe som går igjen gjennom Knut Hamsund sine verk. Hamsun gir fortelleren en rolle hvor han må sette seg inn i begge parter, her byen og naturen. Dette gjør at vi får en beskrivelse gjennom personen og personene, og temaet kommer frem gjennom hvordan vedkommende oppfatter forandringer i samfunnet. I likhet med de mange andre kjærlighetsromanene Hamsund har skrevet, forelsker mennene seg i kvinner som står over de på den sosiale rangstigen. Dette gjør at temaer kommer fram via de forskjellige sosiale kretsene personene hører til. 

Hamsun bruker symbolikk til å beskrive personer i boka. Når Thomas Glahn treffer Edvarda, kan det være at han ser på Edvarda som en virkelighetens Iselin. I starten er det bare Glahn som er sammen med Iselin i drømmene hans, men senere forandrer han seg til andre jegere. Dette når f.eks. Iselin elsker med jeger Dudas, som var hennes første forelskelse. Grunnen til at dette skjer kan være at Glahn føler at han er i ferd med å miste Edvarda, og han kanskje innser at hun elsker en annen. Hver gang Thomas Glahn drømmer om Iselin, har Glahn vært sammen med Edvarda rett før. Like etter at han har drømt om Dundas og Iselin, drar han til kona til smeden, Eva, og dette kan symbolisere at kjærligheten deres har begynt på nytt, og at han ser på seg selv som Evas «Dundas». 

Thomas Glahn setter kjærlighetsdrømmen, drømmen om Edvarda eller Iselin høyere enn noe annet på jorda. I den siste delen får han et brev fra Edvarda. Brevet forteller at hun er gift med baronen, og hun returnerer de to grønne fuglefjærene som hun hadde fått av Thomas Glahn. Alt håp om kjærlighetsdrømmene er borte og Glahn ser ikke vits i å leve. Fuglefjærene blir et symbol på Edvarda og Glahns kjærlighet. Fargen grønn symboliserer ofte framgang, håp, vekst og trygghet, og kan være et symbol på at han gjerne vil at hans forhold til Edvarda skal gå et skritt videre. Glahn sier også «la det være en erindring», når han gir Edvarda dem. Grønn kan også symbolisere sjalusi, løgn og forfall, og det er nok dette de symboliserer når Glahn får dem i retur. 

Hamsun bruker besjeling i Pan. Dette ser vi blant annet i Glahns skildring av steinen utenfor hytten hans:

«Der stod en setn utenfor min hytte, en høy, grå sten. Den hadde uttrykk av vendlingssindethet mot mig, der var som om den så mig når jeg kom gående og kjende meg igjen».

Besjeling understreker det mystiske, utenomjordiske i romanen, og det påvirker det poetiske språket. Det er gjentagelser i boka, blant annet i starten når Glahn gjentar at han skal skrive ned hendelsene kun for å forkorte tiden og for sin fornøyelses skyld. Dette fører til at man slutter å tro på Glahn, og leseren forstår bedre at det han sier ikke er det han egentlig føler. I tillegg gjentar Glahn at han har glemt Edvarda mange ganger gjennom boka, som også fører til at leseren slutter å tro på han.

I Pan er det mange kontraster, både mellom andre ting og mennesker imellom. Eksempler på kontraster er Edvarda og Eva, samfunnet og naturen, drøm og virkelighet, og mellom skjebnen og mellom menneskene. Det oppstår en konflikt mellom samfunnet og Glahn, rett og slett fordi han ikke passer bra nok inn. Dette bruker Knut Hamsun for å vise forskjellene i samfunnet tydeligere. 

Konklusjon

Noen trives best blant folk, mens andre trives best alene i naturen. Når disse kontrastene møtes oppstår det konflikter. I Pan finner man disse kontrastene i form av Edvarda, et typisk bymenneske og Thomas Glahn som er det fødte naturmenneske. Fra deres forhold kan det trekkes mange paralleller til konflikten mellom kultur og natur. I starten, om sommeren og våren, blomstrer deres forhold, mens på høsten endrer forholdet seg. Man ser også at det er kun er ute i naturen at Glahn og Edvarda har et godt forhold til hverandre. Da de er nede i byen er ofte uenigheter og sjalusi med i bildet. Thomas Glahn forlater Sirilund på vinteren, og tidligere i romanen har naturen symbolisert kjærlighet. Etter Thomas Glahn mistet både Eva og Edvarda er kjærligheten «død», og man kan si at naturen også er «død» i vinteren. Hans avreise på vinteren er et symbol på at kjærligheten er borte. 

Begge parter levde på drømmen som ikke gjorde annet enn å ødelegge. Edvardas drøm var å være en prinsesse som ble ført bort av en prins. Dessverre oppfylte ikke Thomas Glahn forventningene til denne prinsen, han var for klossete i ordleggingen og for usosial. Glahn sin drøm var om den virkelig store kjærligheten, en drøm han satte høyere enn alt annet. Dessverre var han ikke moden nok for kjærligheten da den kom, og både Edvarda og Glahn valgte å følge drømmen fremfor fornuften.