Gunnlaug Ormstunge er en islendingsaga som ble skrevet ned på slutten av 1200-tallet (Nordbø, 2020). I denne sagaen er helten Gunnlaug Ormstunge. Han forelsker seg i Helga Torsteinsdottir, og ender opp i et trekantdrama mellom dem og Ravn. Temaet her er svik, hat, hevn, kjærlighet, ætt og kampen om makt og ære. Typiske motiv i slike sagaer er konflikt og samarbeid mellom mektige ætter på Island (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021).  

Sagaer som Gunnlaug Ormstunge ble skrevet under perioden vi kaller norrøn tid. Altså under middelalderen, rundt år 500 til år 1500 e.Kr. Norrøn litteratur deles inn i tre hovedsjangre; eddakvad, skaldekvad og sagaer. Vi tar utgangspunkt i sjangeren sagaer. Sagaene er blodige og dramatiske fortellinger. De tar for seg de norske kongene, helter fra eddadiktningen og store slekter fra Island. Ofte i en saga kan vi finne kvad. De kan være med på å uttrykke følelsene til en person eller utdype en situasjon i handlingen (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021).  

Alle sagaer følger en viss form. Først kommer introduksjon og oppramsingen av hovedpersoner, så drømmer og drømmetydning, konflikt, drap og hevn, deretter et blodig høydepunkt med heltens død, og til slutt forsoning. Sagaen Gunnlaug Ormstunge følger også denne strukturen. Allerede i kapittel 1 finner vi slektsoppramsing. «Torstein het en mann, han var sønn av Egil, sønn av Skallagrim, sønn av Kveldulf herse fra Norge. Mora til Torstein het Åsgerd Bjørnsdatter.» (s.5). Oppramsing av navn på denne måten var viktig på Island. Grunnen var å understreke hvor god ætt helten kom fra, og å markere at sagaen var historisk til å stole på (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). Konflikt ser vi også mye av i denne sagaen. «Du bød meg på holmgang på Alltinget i sommer, men syntes ikke saken ble avgjort. Nå byr jeg deg at vi begge drar fra Island til Norge i sommer og går på holm der.» (s.35). Konflikten mellom Ravn og Gunnlaug blir tydelig vist her, ettersom en blir utfordret til holmgang. Ofte er det kjærlighet og er som forårsaker slike strider. I dette tilfellet er årsaken, deres felles kjærlighet for Helga den fagre. I tillegg er drømmer og drømmetydninger svært sentralt i sagaen om Gunnlaug Ormstunge.  

Drøm som frampek er et veldig vanlig virkemiddel i en saga. En drøm blir gjerne fortalt i starten av teksten, og går i oppfyllelse senere. Drømmene blir da et frampek. Ofte brukes de som et varsel for dramatiske og viktige scener i framtiden (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). Tidlig i sagaen Gunnlaug Ormstunge finner vi en drøm som senere blir oppfylt. «Ei vakker svane, som jeg syntes jeg eide og var svært glad i. Så så jeg det kom flyvende en stor ørn ovenfra fjellene. Han fløy bort og satte seg hos svana (...) Dernest så jeg en annen fugl kom flyvende sørfra. (...) da den andre kom, syntes jeg den første ørnen ble svært opphisset, og de sloss hardt og lenge. (...) begge var da død. Men svana satt igjen, svært trist og sorgfull. Da så jeg en fugl komme flyvende vestfra. (...) Han satte seg sammen med svana og var bli mot henne.» (s.7). Drømmen blir da tydet som at svanen er Torsteins framtidige datter, og at de to ørene er menn som begge elsker henne. De slåss og dør. Deretter vil en annen mann komme og fri til henne, og de senere gifte seg. Viktige hendelser som det her refereres ikke kort, i motsetning til «vanlige» hendelser.  

I dramatiske hendelser som f.eks. kampscener kan det bli brukt skildringer, mer spesifikt miljøskildringer. I sagaer inneholder det få skildringer av natur og miljø, med mindre det gir status (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). Personskildringer er det derimot mye av i en saga. Spesielt hos menn var beskrivelsen nøye. «Det ble sagt om Gunnlaug at han var svært tidlig voksen og stor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som falt fint, svarte øyne, litt stygg nese, men tekkelig ansikt.» (s.10). Som vi ser ble helten ofte sett på som kraftig og sterk, med et godt utseende, men ofte med en eller to feil. Videre utdypes gjerne personskildringen gjennom det personene selv sier og gjør (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). I dette sitatet; «Gunnlaug skal kvede først, for han blir misfornøyd om han ikke får viljen sin» (s.25), får vi vite at Gunnlaug har et temperament og kort lunte. Når det gjelder følelsesskildringer, finner vi svært lite av det. Ofte kan en setning være nok, som vi ser her; «Helga likte dårlig denne avtalen.» (s.26). Grunnen til dette er at i sagaer brukes det en objektiv fortellermåte. Altså at fortelleren står utenfor handlingen. Vi får da kun vite det nødvendige som teksten handler om (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021).  

I og med at en saga kun fokuserer på å videreformidle de viktigste opplevelsene, er språket ganske knapt og konsist og uten overflødige ord. «Gunnlaug spratt opp og fikk tak i våpna sine.» (s.35), lignende setninger består sagaer stort sett av. Underdrivelser, eller litotes, er et kjent virkemiddel som bidrar til et nøkternt språk. Ved å bruke underdrivelser, gjør man hendelsen eller egenskapen mindre for at den skal virke større. For eksempel kan man si «Feig var han ikke», istedenfor å si «Han er en modig helt» (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). I sagaen om Gunnlaug Ormstunge finner vi dette eksempelet; «Hva er i veien med foten din, islending?» Gunnlaug svarte: «Det er en byll på den, herre.» «Og enda halter du ikke?» Gunnlaug svarer: «Ikke skal jeg halte så lenge begge føttene er like lange» (s.16-17). Fortelleren viser her at Gunnlaug er ingen pyse, men derimot en hardbarking. Mens behov for å ikke vise frykt, selv om de holder på å dø, og konstant virke sterke var ekstremt preget av mannsidealet på den tiden. I replikker blir det også brukt underdrivelser. Og det er vanlig at replikkene inneholder spydighet, spott eller hån. «Nå er du ikke kampfør, jeg vil ikke slåss lenger med deg, en skamfart mann» (s. 38). Dette er en replikk som åpenbart inneholder spydigheter.  

Ovenfor er det blitt nevnt ulike virkemidler, som i ulik grad bidrar til å danne temaet i sagaen Gunnlaug Ormstunge. Slektsoppramsing er et sentralt virkemiddel i denne sagaen. Ved bruk av slektsoppramsing får vi vite hvor god ætt helten kom fra (Garthus, Nyhus, & Schulze, 2021). Ettersom ære og ætt henger sammen, hadde slekta til helten også mye å si for æren hans. I tillegg til slektsoppramsing er også underdrivelser et kjent virkemiddel. Det bidro til å få hendelser til å virke større. Ofte ble det også brukt for å få helten til å fremstå som modig og sterk. Virkemidlet drømmetydning er ikke mulig å glemme her. Drømmen vi blir fortalt i starten av teksten, viser seg å bli oppfylt senere i sagaen. Drømmen forutser trekantdramaet mellom Gunnlaug, Helga og Ravn. Og imellom dem er det svært mye hat, kjærlighet og senere svik. Jeg konkluderer da med at   virkemidlene slektsoppramsing, litotes, og drøm som frampek bidrar sterkest til å danne temaet i sagaen Gunnlaug Ormstunge.