I. Presentasjon av teksten

 

Den litterære stykke Vildanden ble skrevet i 1884 av den største av de norske forfatteren, Henrik Ibsen. I en helhet er det en litterært stykke i særklasse.

 

Dette er analyseringen av en konsentrasjonsdrama, hvor handlingen er basert på å rulle opp fortiden som kan romme hemmelige eller glemte brott og feiltrinn. Men når denne avdekningen er fullført gjennom fredelige, men inntrengende samtaler, kan katastrofe brått ramme mennesket med ødeleggelsens styrke.

 

Hele dramaet utspiller seg hos familien Ekdal, som øyensynlig lever lykkelig liv. Fredens sti blir brutt da farens ungdomsvenn Gregers Werle en dag dukker opp, og avsløringer av familiemedlems livsløgner begynner gradvis å bli avdekket. Dermed utvikles også tragedien som rammer barnet. I sin streben mot selvrealisering og lykke kan menneskene ha bedrevet skjebnesvanger feil eller foretatt beklagelige valg som de i siste omgang må betale dyrt for.

 

Handlingsforløpet er delt i to deler.

Første del er forhistorien, hvor Gamle Ekdal blir lurt av partneren Gregers Werle for en forbrytelse selv han har gjort. Gamle Ekdal mister sin offisergrad og havner i fengsel.

 

Andre delen er egentlig hvor hele handlingen begynner. Vi får møte hovedpersonene i handlingen og dramaet er i gang.

 

Temaet i teksten bygger på de kjente ordene til Dr. Relling; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.

 

Stykket dreier seg om menneskets evne og vilje til å se virkeligheten i øynene.

Verket er et førsteklasses symbolsk, samfunnskritisk og filosofisk verk, og en de beste av Ibsens verk. Innholdet og atmosfæren i stykket er direkte knyttet til villanden, og de fleste av personene i skuespillet har noen av den skadeskutte villanden i seg.

 

Temaet og motivet i stykket er hvordan personene ble skamskutt, og hvordan livsløgner redder dem fra å dukke til havets bunn og bite seg fast. I følge en gammel jaktmyte ville en skade skutt villand dukke til bunns og bite seg fast. Den vil altså dø framfor å leve som krøpling eller leve i fangeskap.

For skuespillet alluderer til et av Johan Sebastian Welhavens dikt; ”Snøfuglen”.

 

”Snøfuglen” av Johan Sebastian Welhaven

 

En Vildand svømmer stille Ved Øens høie Kyst, De klare Bølger spille omkring dens rene bryst.	Og derfor taus den dukker dybt i den mørke Fjord, og Bølgen koldt sig lukker, og sletter u dens Spor.
En Jæger gaar og bøier Sig i den steile Ur, frisk, og skyder saa for Løier det smukke Kreatur.	I Søens dybe Grunde gror Tangen bred og frisk, derunder vil den blunde: Der bor den stumme Fisk.
Og Fuglen kan ei drage til Redens lune Skjød, og Fuglen vil ei klage sin Smerte og sin Nød.

 

Dette er en genial historie som viser hva som kan finne sted hvis verden blottlegges for løgnen. Når villanden bli skadeskutt dukker den, men i motsetning til Welhavens villand, så blir denne anden plukket opp av Werles hund. To hovedtemaet er kampen mellomsannhet og løgn, og barna, og menneskers forhold til dem. I dette skuespillet møter vi møter vi en virkelig skadeskutt villand, som danner allegori til nesten alt i skuespillet.

 

 

II. Analysen  

 

Hvilken type drama er det?

Boka Villanden er et realistisk samtidsdrama med symbolske og psykologiske virkemidler. Vi merker det tydelig i boka. Denne type drama ble også kalt symbolske dramaer, dette fordi handlingen i stykket dreier seg litt bort fra hverdagsrealismen og mer mot de psykologiske, eksistensielle (noe som er avgjørende for ens åndelige liv) problemer uttrykt gjennom symboler.

Dette er det som kalles borgerlige drama. Det tar opp problemer/hendelser, og miljøet er borgerlig og samtidig. Til tross for den alvorlige overtonen i stykket inneholder det også en del komiske deler. Dramastykker som er en blanding av dyp alvor og komedie kalles for tragikomedie

 

Hvilke sjangertrekk har boka?

Helt mot 1870 forvandlet litteraturen og malerkunsten seg. Idealiseringen av Norge var gått for langt, og yngre forfattere ville gi et mer realistisk avbildning av tingene. I realismen skulle realiteten frem, alt fra problemer i samfunnet, til juks og urettferdighet. Forfatterne lot frivillig individene få svært karakteriske trekk for å få en bestemt tendens i romanene.

 

Kvinnene i borgerskapet hadde råd til bøker, og kunne kjenne seg igjen i romanene som ofte handlet om kjærlighet, plikt og lyst. Men før 1850 var det poesien som ble regnet som høyverdig litteratur. Den realistiske litteraturen handlet om svakhetene og opprørene i det norske samfunn, og kvinners rettigheter. Under realismen var det en positiv grunntone i det som ble skrevet, selv om leie ting ble tatt opp og det ikke gikk bra med hovedpersonen. I løpet av ca.50 år gjennomgikk Norge en endring fra bondesamfunn til industrisamfunn. Det skapte nye levevilkår og maktforhold. Dette gjenskapte seg i litteraturen som ble skrevet fra 1870-årene. Flere av forfatterne under realismen rømte ti ulandet i kortere eller lengre tid. Ute fikk de distanse fra problemene hjemme. Det var uvant å karakterisere samfunnet i utgangspunkt i enkeltmenneskers behov. Tidligere var ikke mennesker betraktet som individ, men utefra den rollen de hadde i samfunnet.

 

Hva er temaet i Vildanden?

Boka Vildanden omtaler utroskap, urettferdighet og selvmord på en litt samfunnskritisk måte, men likevel betydeligst med angrep på enkelte personer i boka. Den viser hvor svær innflytelse et menneske kan ha på flere menneskers liv og skjebne. Alt dette kommer først frem når vi får vite om gamle Ekdal som satt i fengsel etter å ha blitt tatt for svindel. Men det var egentlig grosserer Werlers skyld hva som skjedd, og han lot det gå utover gamle Ekdal. Grossereren var kanskje noe mer verdensvant, og hadde kontakter som gjorde at han ikke ble tatt, folk som hjalp han. Han va mer velutdannet. Men dette får vi ikke vite noe om, før vi har analysert hver enkel person, og deres sammenheng. Siden da har Werle levd i beste velgående, mens gamle Ekdal bor hos sin sønn Hjalmar. Noe annet vi får vite er at det er Grosserer Werle som har betalt for fotografutdanningen til Hjalmar, og introdusert han for Gina. Dette gjorde han nok for å gjøre bot på sin dårlige samvittighet og for å dekke over at han har gjort Gina gravid. Men alt dette skjer i hemmelighet. Likevel sitter ikke familien Ekdal så godt i det. På denne måten forteller Vildanden oss om samfunnsforskjeller og urettferdighet. Så er det Grosserer Werles sønn, Gregers, som får dårlig samvittighet på veiene av faren. Han vil også åpne Hjalmars øyne, og få frem virkeligheten i livet hans. Han tror at da kan Hjalmar og Gina leve i et sannferdig ekteskap. Men selv om Gregers har gode tanker, ender stykket tragisk med at deres datter, Hedvig, tar sitt eget liv mot slutten.

 

At stykke ender med døden, er et tydelig kjennetegn på denne litterære perioden altså realismen. Men fremdeles skjer en del ting i kulissene, og det hadde nok kommet frem om stykket var blitt skrevet mer naturalistisk. En annen scene som viser at Vildanden er realistisk og ikke naturalistisk, er når Gina forteller om at hun ikke vet om det er Hjalmar eller Grosserer Werle som er Hedvigs far. Altså det kan på en måte tolkes som hun ble utsatt for en voldtekt, at hun ikke vet hvem faren er viser at hun skjuler noe, hvis man ser på hennes fortid. Hvis stykket hadde vært naturalistisk, ville nok Gina sagt dette bare rett ut, og ikke som en indirekte opplysning. Likevel virker det ikke som om Hjalmar oppfatter dette. Han virker svaksynt.

Vildanden handler om svakheter i samfunnet, men har likevel en optimistisk grunntone, og dette er karakteristiske trekk fra realismen. Samfunnet ble skildret ut i fra enkeltmenneskers behov, noe som det absolutt gjøres i boken; Vildanden.

 

”Livsløgnen” blir følgelig en nødvendig del av livet for de fleste mennesker. Det er den som på mange måter gir livet innhold og mening.

 

Boka handler akkurat om slike 'livsløgner'. Hjalmars livsløgner er 'jaktturene' sammen med faren på loftet og oppfinnelsen, som skal bringe familiens navn til heder og verdighet igjen. Dr. Relling mener at denne livsløgnen gir Hjalmar det han trenger for å kunne leve et lykkelig, og for ham meningsfylt liv.

Midt mellom sviket og den strenge sannheten har han bygd sin tilværelse på illusjonen om egen storhet (altså liv). Dette skaper mening i det kaoset livet representerer og er nok en situasjon svært mange mennesker fortsatt kan kjenne seg selv igjen i.

Boka Villanden tar opp alvorlige livsspørsmål. I konflikten mellom den absolutte sannhet og en tilværelse tuftet på småløgner og illusjoner (”mørkeloftet” og ”oppfinnelsen”) ender Ibsen opp med påstanden om at en fullstendig fri tilværelse bygget på full åpenhet er umulig.

 

Du kan se på "livsløgnene" som drømmer, og at temaet er at alle må ha sine egne drømmer, eller mål i livet, hvis de skal overleve. De færreste av oss grubler over at alle dagene som går, er ”selve livet”, og at de fleste har vel en eller annen livsløgn, drøm eller et mål vi ser fram mot. Den drømmen vi har, kan og være realistisk , men vi kan også bære på drømmer vi vet vi aldri får oppfylt, eller mål vi aldri vil nå. Det er det som er lykken for oss mennesker. Jeg på følelsen at dette temaet er like aktuelt, uansett hvilket århundre vi befinner oss i, og at det hele handler om mennesket og dets behov for å skape en mening i livet.

Økonomisk og moralsk maktmisbruk kan være sentrale temaet her. Det kan vi se på måten Grossereren har omgått sannheten. På bekostning av gamle Ekdal reddet han sitt eget skinn i de usikre forretningene som han drev med. Vi kan forestill oss at Grossereren hadde høyere sosial status enn Ekdal, og han misbrukte sin stilling for å berge sitt eget rykte. Familien Werle er velstående og anerkjent i de kretser der sosial status er viktigere enn et godt hjerte. Vi får også inntrykk av at Werle i ettertid sliter med dette overfor familien Ekdal, og at han prøver å betale seg fra sin dårlige samvittighet. Det er ikke et slikt samfunn vi ønsker å leve i, men handlingen i Villanden er nok like aktuell i dag som da stykket ble skrevet. Noen får alltid svi for andres umoralske handlinger og gjerninger. Noe vi ser i dageliglivene våre, at verden er urettferdig.

 

Hvordan fremstiller forfatteren selve konflikten som setter handlingen i gang?

Konflikten merkes allerede i første scene under forberedelsene til middagen grosserer Werle gir for sønnen som vender hjem fra virksomheten.

Forfatteren presenterer konflikten og setter i gang handlingen gjennom den direkte dialoger.

Det er ved denne innledningen at vi får greie på den ulovlige hogsten på statens skoger, der grosserer Werle slipper unna straff, mens den uskyldige gamle Ekdal må sone for forbrytelsen. Utover i akten nøstes mer opp. Samtalene med Hjalmar og faren åpner øynene på Gregers, som bestemmer seg for å rydde opp.

 

 

Hvilken betydning har de sceniske virkemidlene (oppdeling i scener, sceneanvisninger osv…)

Handlinga blir utspilt på 2 scener.

Første akt er hjemme i grosserer Werles hus. Her er det tydelig rikdom og eleganse.

Resten av handliga utspilles hjemme hos familien Ekdal. Her er det fattigere kår; det leies ut rom, og det fins ingen tjenere. Beskrivelsen av loftet har enorm betydning for handlingen.

Det er laget som et jaktområde hvor gamle Ekdal og Hjalmar kan gjemme seg fra virkeligheten.

Hvor de jakter og drikker.

De sceniske virkemidlene spiller selvfølgelig en betydelig rolle i denne tragikomedien.

Blant annet har lyssettingen en viktig rolle. Belysningen er forskjellig fra akt til akt. Her er det kalde, grå morgenlyset, og en ettermiddagsbelysning der solen er i ferd med å gå ned slik at det mørkner. Dette skiftet i lysbruken er med på å forsterke den stemningen som preger hver akt.

Et par eksempler på viktige sceneanvisninger:

1. akt (hos Werle) finner vi en viktig detalj. Lampene har grønne skjermer. Dette skjermer naturlig nok rommet for skarpt lys, som kan virke negativt inn på Werles øyensykdom. I tillegg oppnår Ibsen å gi rommet et visst grønnskimmer som kan gi assosiasjoner til både skogdypet og havbunnen.

I 2. akt (hos familien Ekdal) loftet er som innredet en kombinasjon av hønsegård og jaktterreng.

I dette loftsrommet blir vi gradvis presentert for mange av stykkets bærende symboler. En sentral sceneanvisning midt i akten forteller oss mye om de enkelte personenes forhold til rommet, og dermed også om deres forhold til ”livsløgnen”.

 

 

Utviklingen av handlingen

Handlingen er delt i 2 deler forhistorien og selve nåtidens handling (i boka).

I forhistorien får vi vite bakgrunnen til selve handlingen i boka, som er bygget på. Vi for vite at grosserer Werle hadde lurt partneren sin løytnant Ekdal, som måtte bøte med å sitte i fengselet i god stund. Vi får vite her og at grosserer Werle hadde gjort Gina gravid og når kona hans krevde at han blir kvitt henne, putter han henne i familien til Ekdal. Akkurat som villanden.

 

Første akt:
I første akt leser vi om middagsselskapet hos grosserer Werle, hvor Hjalmar er med. At Hjalmar ikke passer inn får leserne med seg med en gang. Det ble sagt ved bordet at de var tretten mot normalt tolv, altså en for mye. Han ble også tilsnakket om kvalitet og forskjeller på viner, noe som var krenkende i de tider. Men allikevel brukte Hjalmar mesteparten av tiden sin til å prate med sin gamle skolekamerat Gregers Werle, som hadde vært i utlandet i lang tid. De snakket for det meste om Hjalmars familie og hvordan Hjalmar traff Gina.

Andre akt:
Her blir vi nærmere kjent med Hedvig og hennes mor Gina. Vi blir godt kjent med familien som tilhører den lavere middelklasse. Det får inntrykk av at både datteren Hedvig og kona Gina har et godt forhold til Hjalmar. Hedvig gleder seg til han kommer hjem for han har lovt å ta med godter til henne fra festen.
I fortsettelsen blir vi bedre kjent med gamle Ekdal da han kommer fra Werle. Han har med seg to pakker; en med skrivesaker slik at han kan tjene penger, og i den andre pakken er det en flaske konjakk. Senere kommer Hjalmar hjem og svarer med løgn på alle spørsmålene om selskapet. Han skryter over at han skolerte gjestene om viner, men alle vet at han farer med usannheter. Han spøker og ler litt med Hedvig. Så spør hun om han har med seg godtene han hadde lovet å ta med fra selskapet, men det har han glemt. Hun blir lei seg og gråter, men Hjalmar trøster henne ved å lese middagsmenyen for henne og forklare henne de diverse smakene, smakene han ikke fikk oppleve selv, da han forlot selskapet før middagen ble servert. Senere får familien besøk av Gregers Werle, som har brutt med faren. En far han aldri har hatt noe godt forhold til. Vi får også vite at Hedvig har en uhelbredelig øyensykdom, som vil gjøre henne blind med tiden.

Tredje akt:
Det begynner med en samtale mellom Hedvig og Gregers der de snakker om villanden og Hedvigs skolegang. Et skudd fra loftet avbryter praten og Hedvig forklarer at det er Hjalmar og gamle Ekdal som går på jakt der med jevne mellomrom.

Hjalmar snakker med Gregers for å forklare at pistolen spiller en viktig rolle i familiens tragedie, både han og gamle Ekdal har prøvd å ta selvmord med den. Han prater også om en oppfinnelse som han bruker mye tid på å sette i stand. Denne vekker Gregers nysgjerrighet, men Hjalmar vil ikke si hva det er. Gregers mener nå at hans livsoppgave er å åpne øynene for Hjalmar om løgnene som skjules i hans hjem.

Fjerde akt:
Her får Hjalmar vite om Ginas tidligere fortid med grosserer Werle. Han blir rasende og river i stykker et gavebrev de har fått av grossereren. Han vil vite om Hedvig er hans eller Werles barn. Gina vet ikke, Hjalmar blir rasende og går ut. Han vil flytte fra familien. Hedvig prater i fortvilelsen med Gregers, som mener at hun bør ofre villanden for å understreke sin kjærlighet til faren.

Femte akt:
Det er Hedvigs bursdag og hun har besøk av naboene Molvik og Dr. Relling. Relling kjenner til Hjalmars livsløgn og sier: ”Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.

 

Gregers forslår derfor at Hedvig skal ofre Vildanden, som er en det kjæreste hun eier, bare for at faren skal komme tilbake. Gregers mener at Hjalmar vil komme tilbake så snart han får vite at Hedvig har gjort det offeret for han. At mennesker har ofret gaver til ”guder” er symbol hvor mye de bryr seg.

Hedvig spør bestefaren om hvordan en fugl skal skytes. Dette for å kunne skyte villanden. Til slutt stormer hun opp på loftet med pistolen i hånden mens hun sier: ”villanden!”

Hjalmar finner etter hvert mange unnskyldninger for å ikke reise fra hjemmet, og bestemmer seg for å legge alt bak seg. Han vil begynne helt forfra igjen, og fortelle at han er veldig glad i Hedvig, selv om hun ikke er hans biologiske datter.

Senere i handlingen blir Hedvig borte og alle leter etter henne. Da kommer Gregers inn å sier at Hedvig er inne på loftet for å ofre villanden for Hjalmar. Vi hører skudd. Hjalmar blir veldig glad for at Hedvig har ofret villanden for han, men når han kommer inn på loftet oppdager han at hun har ofret seg selv i stedet. Hedvig ligger urørlig med pistolen i hånden. Det tar litt tid før de oppfatter at hun er død. Hjalmar angrer på at han jagde henne og faller om i gråt.

Relling finner ut at Hedvig må ha tatt selvmord, da kjolen er blitt svidd av kruttslammet. All tragedien har gjort henne så deprimert at hun ikke så noen annen utvei. Men ender livet sitt ved å dykke til havets bunn og bite seg fast, og dø, isteden for å leve i lidelse.

 

 

Miljøet

I skuespillet Vildanden representerer familien Ekdal og familien Werle to helt ulike miljøer.

 

Familien Werle er velstående, og anerkjent i de høyere kretser. Altså overklasse. De har middagsbesøk med kammerherrer, og passer på og bli oppfattet som dannede mennesker. De bor i et stort hus, med mange avdelinger. Sosial status er viktigere enn et godt hjerte, merker vi. De snakker sjelden sammen, og dette fører til en konflikt mellom far og sønn. Den ender med at Gregers forlater besøket og huset. Han liker ikke hvordan faren dekker over sine tvilsomme handlinger. Etter at han har vokst opp, har han skjønt at faren ikke brydde seg om moren da hun lå syk. Han skal også ha hatt forhold med tjenestepiken, Gina.

 

Familien Ekdal bor i en økonomisk møblert loftsleilighet. Vi blir godt kjent med familien som tilhører den lavere middelklasse. Gamle Ekdal, som er Hjalmars far, bor der sammen med dem. Sammen har de to innredet et rom på loftet, hvor de holder høns, kaniner og en villand. Her går Gamle Ekdal på jakt. I følge Dr. Relling er dette Gamle Ekdals livsløgn. I yngre dager drev han nemlig med jakt i skogen, og var en dyktig jeger. Det er dette han lever for, og som holder han oppe. Han lever i fortiden. Det er Gina som holder orden på økonomien og passer på at familien har inntekter. Men hun lar Hjalmar tro at det er han som forsørger familien. Dette, og det at han skal bli en stor oppfinner, er hans store livsløgn. Familien har ikke så god råd, men vil klare seg mest mulig uten hjelp fra andre. Det er på grensen mellom underklasse og midellklasse. Både Gamle Ekdal og Hjalmar drikker. Hedvig er vant til å finne frem øl når faren er i litt dårlig humør. Det pleier å lykksaliggjøre han. Gina og Hedvig prøver å leve med Hjalmars humørsvingninger som best de kan, men innerst inne er Hjalmar en grei og sympatisk far og ektemann, som elsker familien sin mer en noe annet.

 

 

Personkarakteristikk

Allerede i begynnelsen av boka får vi møte nesten alle personene.

Gregers, som er sønnen til verkseier grosserer Werle som engang var partner til gamle Ekdal som en gang var løytnant og sønnen hans, Fotografen Hjalmar Ekdal, Hjalmars kone Gina Ekdal og deres 14 års tenåringsdatter Hedvig. Senere får vi møte Fru Sørby og Dr. Relling, som er nære venner.

 

Personene representerer ulike mennesketyper:
Grosserer Werle - kynisk utbytter
Gregers Werle - overspent idealist
Hjalmar - naiv selvbedrager
Dr. Relling - illusjonløs realist
Gina - jordnær og nedslått
Hedvig - uskyld, kjærlighet, ærlighet og bunnløs lojalitet

 

Hjalmar Ekdal jobber som ”fotograf”, og kona hans retusjerer bildene. Hvor han typisk nok ikke behersker yrket sitt, å jobbe med lyset, mens det er i stedet kona Gina som gjør hele jobben. Jobben hennes er egentlig å etterbehandle bildene, jobbe med retusj, men i stedet er det retusjeren som gjør hele jobben fra starten av. Det er lyset det her er snakk om, sannhetens lys. Akkurat som oppfinnelsen han går rundt og drømmer om, som egentlig ikke blir noe av. Han bruker bare tiden til å drunte å ikke gjøre noe som helst. Jobben deres å retusjere fotografier, forbindes her med at de dekker over virkeligheten. Altså de lever på en stor livsløgn, og dikter opp forskjellige ting for å pynte på realiteten. Det er akkurat med den innbilte skogen på loftet dette vises med.

 

Hjalmar er den typen som er veldig tankefull og bekymret person. Han prøver å gjemme dette for familien sin, noe som viser at han er hensynsfull. Han er veldig glad i Hedvig, men det virker som han glemmer henne i ny og ne. Det betyr mye for han at hun vil ofre Vildanden for han. Vildanden er noe av det kjæreste Hedvig har. Hjalmar er veldig usikker etter at han får vite at Hedvig ikke er hans barn, men Grosserer Werles. Dette får Hedvig til å tvile på farens kjærlighet.

 

Livsløgnen til Hjalmar er at han forsørger familien og at han skal bli en stor oppfinner. Selv om Hjalmar ikke er en så veldig god far og ektemann, så er han innerst inne omtenksom og sympatisk.

 

Vi får og vite at Hjalmar ikke er veldannet som resten av gjestene i selskapet han var i. Han føler seg ubekvem for å være tretten til bords, siden det betyr ulykke (tallet 13). Når han kommer hjem sier han at de var sånn 12 – 14 stykker til bords isteden for å si at de var tretten. Hjalmar blir også latterliggjort av en fet herre, fordi han ikke vet forskjellen på årgangene til vinene, noe som alle veldannede mennesker på den tiden burde vite. Hjalmar er ikke noe ”følelsemeneske”, men litt følelser har han iallfall. Da Gamle Ekdal dukker opp i selskapet, skjemmes Hjalmar veldig overfor faren sin, og han vil ikke engang innrømme overfor de andre gjestene at han kjenner gamle Ekdal engang. Men isteden forlater han selskapet og drar hjem. Når Hjalmar kommer hjem skryter han litt, hvordan det var i et fint seleskap, stolt forteller han og at han dro en spøk på kammerherrene, men egentlig var det fru Sørby som gjorde det. Så han lyver egentlig bare for å imponere familien sin. Han blir veldig raskt sur på Hedvig for at hun ikke er fornøyd med det hun har. Men det er egentlig han som har lovet henne å ta med noe fra selskapet han var med i, men saken er at han har glemt det, og lar raseriet gå utover henne. Men han innser ganske raskt at han har gjorde noe dumt i å kjefte, så han unnskylder seg. Selv om det er vanskelig å se det, så er han glad i Hedvig.

 

På slutten a handlingen innrømer livsløgnene, bl.a. at det ikke er noe oppfinnelse, og Hjalmar innrømmer hvor mye han elsker Hedvig. Og angrer igjen på oppførselen sin, men da blir det for sent.

 

Gamle Ekdal har blitt lurt av partneren sin grosserer Werle, hvor Ekdal har fått skylda for Høyverks svindelen og ble fratatt offiser grad som løytnant og ble sendt i fengsel. Her kan vi sammenligne gamle Ekdal med villanden. Da gamle Ekdal kom i fengsel, skadeskutt som villanden, så ga han opp og lot seg selv synke til bunns i livet. Akkurat som villanden dukker den ned til havets bunn og biter seg fast for å dø. Han blir og sett på som feiging, siden han ikke turte å skyte seg etter den store skandalen. Han er og en gammel, tomsete og alkoholisert.

 

Han bor på loftet hos sønnen, der 'jakter' han på kaniner og innbilte bjørner. Han er en knekket mann etter påkjenningene som han fikk da han som grosserer Werles kompanjong ble stilt ansvarlig for å ha drevet hogst på statens skog. Loftet og den verden som han lever i der, er blitt det eneste mulige for ham. Her kan han gå rundt med hevet hode i sin gamle løytnantsuniform og innbille seg at han streifer rundt på sine gamle jaktmarker..

 

Vildanden lever i fangeskap på loftet til familien til Ekdal. Loftet innholder høns, duer, kaniner og villanden. Loftet er innredet slik at det har blitt en egen liten skog. Det hender at gamle Ekdal noe ganger skyter kaniner der. Hvordan villanden havnet på loftet til familien Ekdal er pga grosserer Werle. Han skjøt på en villand, men han har begynt å få dårlig syn, så han bommet litt og den ble bare skadeskutt. Da dukket den ned til havets bunn og bet seg fast slik villender gjør. Men da dukket ned hunden til grosserer Werle etter den og tok den med seg opp, og familien Ekdal fikk anden. Vildanden symboliserer mye i boka, og har mange likhetstrekk med ting som skjer.

 

Villanden har vært på loftet så lenge at den har glemt sitt ville liv, sitt virkelige liv, så den har vært på loftet et god stund.

 

Hedvig Ekdal hun er datteren til Hjalmar og Gina Ekdal. Hun går ikke lenger på skolen fordi hun har så dårlig syn. Hun holder seg derfor til moren om dagene og hjelper henne med huslige arbeider. Dette gjør at hun blir mismodig og usikker på seg selv.

 

Hun lever en beskyttet tilværelse i leiligheten som hun er oppvokst i. Tilværelsen består av bestefaren, moren og faren, som hun forguder, og to fordrukne husvenner, legen Relling og den frafalne teologen Molvik. Hun tiltrekkes av bilder, kanskje vil hun bli kunstner, men hun vet det knapt selv. Hun vet ikke selv engang, at hun kanskje kommer til å miste synet. Dette er noe moren og faren holder skjult for henne for å holde livsmotet hennes oppe. Hun er glad i å lese og fatter ikke hvorfor faren ikke vil la henne gjøre det. Det er ikke så mange som tar seg tid til å lytte til henne, og bringe litt tid med henne . Derfor virker det som hun har mye innestengte tanker inni seg som hun trenger å dele med noen.

 

Gregers har tro på hennes tanker, noe det ser ut som hun liker. Det sier mye om henne at Vildanden er noe av det kjæreste hun har. Det kan antakelig han noe med at den lytter og hun kan fortelle alt til den. Dette kan ha grunn i at hun ikke har kontakt med jevnaldrende barn, altså hun har ingen venner. Akkurat som villanden er hun på en måte innestengt. Den største forskjellen hadde vært at hun ville fått mer oppfølgning og veiledning, slik at livet hadde blitt lettere for henne. Da ville man kanskje unngått at hun tok sitt eget liv.

 

På slutten av denne tragediske og spenningsutviklende handlingen dro Hedvig opp på loftet for å ofre de elskede hun eide for bevise sin kjærlighet for faren sin (Hjalmar). Hedvig sniker seg og tar pistolen uten at noen merker det, hun går opp på loftet og lar døra stå på klem. Plutselig hører man en skudd som kommer oppe fra loftet. Først tror de at det er gamle Ekdal, som Hedvig ar fått til å skyte anden hennes, men etter litt kommer gamle Ekdal, og han har ikke skutt noe and. Da løper de opp til loftet og der møter dem en fryktelig syn. Hedvig hadde skutt seg selv.

 

Man får egentlig ikke vite om hun skjøt seg selv med, eller om hun bomma på villanden. Men mest sannsynlig er det at hun skjøt seg selv, hun var som villanden, som dukket ned på havets bunn, ned i mørket og tok livet av seg selv, istedenfor å leve i lidelse.

 

Hedvig kjenner ikke til hulhet og falskhet. Det er Hedvig som er det sanne og oppriktige mennesket Gregers er på jakt etter, det er hun som uten å nøle kan dø for sin overbevisning og kjærlighet. Hedvig kan uten vanskelighet oppfattes som dramaets helt. Det er da også henne katastrofen rammer.

 

Grosserer Werle (verkseier) sitter som en styrende jernhånd for alle som er med i handlingen; ved hjelp av sin makt og sitt maktmisbruk er han en figur alle i stykket har et forhold til. Både i forretningsmessige og i menneskelige forhold har han misbrukt sin makt.

 

I tredje akt har vi metafor hvor han har rotet til i ovnen akkurat som i Ekdals familie. Men samtidig er det som om hans sviktende syn har fått ham til å innse hva som er av betydning her i verden. Han sliter med de ugjerninger han har gjort og vil gjøre opp for seg og leve et fullverdig liv. Ironisk nok virker det som om grosserer Werle er den eneste personen som virkelig klarer å leve et liv i sannhet. Hans ekteskap med fru Sørby blir grunnlagt på en absolutt ærlighet. På mange måter illustrerer Werle Darwins tanke om at den sterkeste overlever. Taperne beskriver grossereren som de ”...mennesker her i verden som dukker til bunns bare de får et par hagl i kroppen, og så kommer de aldri opp igjen mer”. ( Akkurat som Vildanden)

 

Gina Ekdal er Hjalmars kone, og tidligere husholderske og elskerinne hos grosserer Werle. Hun hadde et forhold til grosserer Werle før hun giftet seg med Hjalmar. Hun retusjerer og gjør egentlig hele jobben familien driver med. Hun pynter stadig på sannheten og sier ikke egentlig hvordan ting virkelig er.

 

Grosserer Werle ordnet med ekteskapet mellom henne og den godtroende Hjalmar Ekdal, som var sønderknust etter skandalen med farens forretning. Det er hun som styrer alt det praktiske, både økonomi og forretning. Kanskje vet hun ikke selv hvem som er far til Hedvig, men den gamle historien har hun lagt bak seg for lenge siden. Ekteskapet hennes er fullt av kjærlighet. Hun ser på mannen sin med mild forståelse og lar ham leve i illusjonene sine. Hun aksepterer altså både mørkeloftet og ”arbeidet” hans med ”oppfinnelsen”.

 

Gregers Werle er sønnen til Grosserer Werle. Han ser på seg selv som en redning fra gud. Gregers tror at livsoppgave hans er å redde familien Ekdal, fordi han ikke har fått utrette så mye i sitt eget liv. Nå ser han en mulighet for å utrette noe som er galt. Han ser seg selv som hunden som dukker ned for å redde villanden, en trofast og flink hund. Men som du vet kan huder være ulydige og farlige. Dette sier litt om Gregers som er farlig nær å ødelegge en naiv men lykkelig familie. Men han tenker ikke på at tennene hans (symb. hunden) er skarpe og at de kommer til å skade villanden under redningsforsøket. I tillegg er jo Vildanden allerede skadeskutt. Dette er symboler som blir brukt i Vildanden. Han forventer at hvis han kommer med sannheten blir livet til familien Ekdal bedre. Gregers føler gjeld til Ekdal familien for det faren gjorde til gamle Ekdal for lenge siden. Det er derfor han går mot faren og flytter inn hos Ekdal. Det han ikke vet er at det ikke alltid er det beste å vite sannheten om alt. Så han er kortsynt når det gjelder visse ting. Å leve på en livsløgn er ikke alltid så dumt. Dette skaper problemer for familien Ekdal, noe som Gregers skjønner når det blir for sent. Han tar seg tid til å lytte til Hedvig og tror på hennes ider og tanker. Han mener ingen ting ondt og vil bare det beste, men han tenker ikke langt nok i sine egne avgjørelser.

 

Fru Sørby  I boken blir det ført en samtal mellom Grossereren tjenere Pettersen og Jens om Werles forhold til husbestyrerinnen Fru. Sørby, hvor de mener at det muligens er noe mellom dem, noe vi for vite senere i boka at det er et snev av sannhet.

 

Dr. Relling er naboen til familien Ekdal. Han bor under dem sammen med en annen mann. Dette er kanskje en indirekte opplysning på at han er kanskje homofil, noe som ikke ble snakket høyt om på den tiden. Dr. Relling er en person som kan mye om psykologi, spesielt da nevner de kjente ordene; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.

 

Han mener at noe av det vesentligste et menneske trenger for å leve, er en livsløgn. Det var han som gav Hjalmar livsløgnen om at han en dag skulle bli en stor oppfinner. Han oppmuntret han på en måte. Dr. Relling mener det Gregers prøver å gjøre, med å få fram sannheten, er galt. Han misliker Gregers og hans metoder sterkt. Dr. Relling drikker mye og er sjelden i edru tilstand. Likevel kommer han ofte med flere kloke uttalelser, som vitner om at han har en høy sosial intelligens. Han forstår seg på hva som egentlig forgår i Ekdal familien og skjønner med en gang hva Gregers prøver å gjøre.

 

 

Hvordan blir vi kjent med personene?

 

Sceneanvisninger
Sceneanvisningene er i høy grad med på å gi oss et bilde av personene.
Vi presenteres for Hjalmars atelier. Dagslyset skinner inn gjennom vinduet, som ikke er tiltrukket (det arbeides ikke med fremkalling). Dagslyset er klart og skarpt, og det vet vi er noe Hjalmar ikke liker. Han sitter derfor travelt opptatt med og retusjere (pynte på) et fotografi (virkeligheten).
I akt 4
Det er ettermiddagsbelysning, og solen er i ferd med å gå ned.
Gregers og Hjalmar er ute og går. Vi aner hva Gregers vil fortelle Hjalmar, og at det vil kunne forårsake stor ulykke. Gina har fotografert noen klienter, og står i døråpningen og avtaler leveringen av bildene.
Det er den praktiske og jordnære Gina som driver butikken, mens Hjalmar stort sett ligger på sofaen og drømmer om oppfinnelsen sin eller er på 'jakt' sammen med sin far på mørkeloftet.

 

Ytre Utseende
Vi får vite at Hjalmar er en fyldig skikkelse som har knebelsbart, og han har stort krøllete hår. Han har et halstørkle som han knytter med et par flagrende ender. Hjalmar selv mener han ikke har krøller. Hedvig mener at håret hans heller er storkrøllet. Han liker seg i sin løse og ledige husdrakt.

Ting personene sier (dialog / monolog)
Da Hjalmar kommer hjem fra middagsselskapet til grosserer Werle, uten å ha husket på overraskelsen han har lovet Hedvig, stjeler han frekt diverse uttalelser fra de andre middagsgjestene og utgir dem som sine egne. Dette viser hvor grunn hans karakter egentlig er.
 
Gregers uttrykker seg gjerne i billedlige vendinger for å gi sine ord makt.
(til Hjalmar) ”Jeg vil ikke si du er skamskutt; du har fått en snikende sott i kroppen, og så er du gått til bunns for å dø i mørke”

Gina har en konkret og direkte måte å uttrykke seg på.

Relling er lege, og benytter legens følelsesløse og realistiske uttrykksmåte. Gregers blir beskrevet som en mann som lider av akutt rettskaffenhetsfeber og som går rundt i ørske i tilberedelsesdelirium.

Hedvig har et oppriktig, spontant og naturlig språk. Dette er helt i pakt med det personen Hedvig står for.

 

Det er hovedsaklig to personer som uttaler seg om andre i skuespillet, Relling og Gregers. Relling fungerer nok delvis som Ibsens talerør.

 

Språk og virkemidler for å formidle stoffet til leseren

Hjalmar sammenlignes med villanden, Hjalmar har forvillet seg i forgiftet sumplukt, som betyr løgnene til Gina.

 

Gregers fornærmer hjemmet til Ekdal ved å at det er en sumplukt i huset, som ikke forsvinner, at det stinker noe der.

 

De andre i huset tror han mener selve lukta i hjemmet deres, og sier at de ikke kjenner ingenting, og at lukter faktisk godt hjemme hos dem. Men det Gregers egentlig vil fram til er at hjemmet, familien er forgiftet av løgner. Livsløgner.

 

Grosserer Werle skjøt på en villand, men han har begynt å få dårlig syn, så han bommet litt og den ble bare skadeskutt. Da dukket den ned til havets bunn og bet seg fast slik villender gjør. Men da dukket ned hunden til grosserer Werle etter den og tok den med seg opp, og familien Ekdal fikk anden. Vildanden symboliserer mye i boka, og har mange likhetstrekk med ting som skjer.

 

Anden symboliserer forholdet mellom gamle Ekdal og Ekdal, og forholdet mellom Gregers Werle og Hjalmar Ekdal. For Gregers jakter på Hjalmar, og er ute etter å felle han, akkurat slik som en jeger er ute etter villanden. Saken her er når Gregers begynner å få tak i Hjalmar, så gjemmer han seg vekk fra problemene sine. Altså gamle Ekdal dukker til bunnen av havet, akkurat som villanden.

 

I boken står det og at villanden har vært på loftet at anden har glemt sitt ville liv, sitt virkelige liv. Akkurat som livet til Familien Ekdal, den er basert på løgn, at man ikke vet hva som er virkelig og hva som ikke er, helt til livsløgnene blir avslørt. Men de har levd så lenge på denne løgnen at den har blitt en vane, og når den blir avslørt er det ikke sikkert at de kommer til å overleve det.

 

Da Hedvig og grossereren småprater, forteller Hedvig om sjøkapteinen som bodde der før dem, og om den flygende Hollender som også er en symbol. Den symboliserer Gregers Werle som desperat vill få fram sannheten, men det er veldig stor fare for at den går tilbake mot han. Myten om den flygende Hollender er at den ville seile skuta si rundt Kapp, men Gud lot han ikke gjøre det, derfor skjøt han mot Gud, men kula kom tilbake og gikk rett inn i hånden hans. Vildanden symboliserer også Hedvig, som har kommet vekk fra familien sin, som egentlig bare har moren sin.

 

Hjalmar skryter om sin nokså tvilsomme oppfinnelse som han holder på med, som er selvfølgelig enda en løgn, for oppfinnelsen finnes ikke. Men derimot jobber han med en livsoppgave, nemlig å redde faren fra å synke til havets bunn. Han vil bli rik og gjenvinne familiens ære med ”oppfinnelsen” hans, som han bare fantaserer om.

 

Det er flere ting som påpeker at grosserer Werle er faren til Hedvig;

 

For det første mister grosserer Werle synet, det gjør Hedvig og.

For det andre hjelper han Hjalmar og Gina så mye, han stelte i stand slik at Gina og Hjalmar kunne gifte seg og at Hjalmar klarer å forsørge familien sin, ved å investere penger i arbeidet hans som fotograf.

Og for det tredje vil han plutselig gi mye penger til Hedvig, og han har vært veldig opptatt av familien hans.

 

På slutten av boka for vi høre en skudd komme fra loftet. Her ender livet til Hedvig akkurat som villender liv ender, hvis de blir skadd. De dukker til av havets bunn og biter seg fast og ønsker å dø enn å leve livet i smerter.

 

Her er det mest sannsynelig at hun skjøt seg selv, hun var som villanden, som dukket ned på havets bunn, ned i mørket og tok livet av seg selv, istedenfor å leve i lidelse.

 

Ikke bare er personenes liv i handlingen er basert på livet til Vildanden. Selve handlingen er og basert på villanden. Hvordan handlingen ender akkurat som livet til villanden ender, ved at hvis villanden bli skadd og lider, akkurat som personene lider når livsløgnene bli avslørt. At den ender tragedisk.

 

I følge Aristoteles skulle et drama ha en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Sammenlignet med Vildanden, blir middagsbesøket hos Werle begynnelsen, avslutningen er når Hjalmar angrer på at han avviste Hedvig og når de leter etter henne, og finner henne død. Alt mellom dette hører til midtdelen. I begynnelsen, blir vi kjent med personene og konflikten er i gang. I Vildanden er dette under festen. Vi får en anelse om at det har skjedd noe mellom Gamle Ekdal og Grosserer Werle. Dette skjer gjennom samtalen mellom Hjalmar Ekdal og Gregers Werle som snakker om gamle dager, og etterpå under diskusjonen mellom Grossereren og Gregers. Vi får vite at Gamle Ekdal har sittet i fengsel på grunn av svindel, som også Grosserer Werle var med på. Men han slapp unna. Siden har familien Ekdal hatt det vanskelig økonomisk. Det kommer også frem at Grossereren ikke brydde seg om sin kone, Gregers mor, da hun var syk og lå for døden. I midtdelen utvikler konflikten seg mot et vendepunkt. Her er det ingen vei tilbake.

 

I Vildanden er sceneanvisningene røslig detaljerte, helst bundet til belysningen. Med dette forsøkte Ibsen å få frem atmosfæren i hver eneste scene. I fremstillingen av forklaringa i første akt, hjemme hos familien Werle, settes det vekt på at de tente lampene i arbeidsværelset er grønne, og at rommet er mildt belyst. Innenfor legger man merke til stuen, som er sterkt opplyst av lamper, i arbeidsværelset er grønne, fordi Grosserer Werle har en øyesykdom.

 

Dette er en svært viktig opplysning i forhold til det at det er usikkert hvem som er Hedvigs biologiske far, men vi får vite at hun har også en øyesykdom. Selskapet finner sted i stuen, her er det elegant, og folk småprater med hverandre. Det er akkurat her Hjalmar og Gregers konverserer sammen, og særlig Gregers får vite mye både om faren og Hjalmar som han ikke visste noe fra før. Takket være disse opplysningene ser han på hendinger i sin egen barndom. Siden konfronterer han faren sin med dette i arbeidsværelset. Her er det klart at man konverserer rundt grøten, og prøver å slipp bort fra den ubehagelige sannhet.

 

Det er da Gregers avslører at det skal bli hans livsoppgave å få frem sannheten i Hjalmars liv og ekteskap. Av dette kan det virke som om dempet belysning signaliserer det triste, at noe er bortgjemt, løgner og en skuffet stemning. Det sterke lyset markerer det helt motsatte, og her er også stemningen livlig.

 

I andre akt skildres belysningen i Hjalmar Ekdals atelier i sceneanvisningene. Her må det være aldeles mørkt, siden vinduet er halvveis tildekket, og det er bare en lampe som lyser i rommet. Det er her Hjalmar driver med fotograferingen. Han går ut fra at det er han som forsørger familien, og dette er noe av det som gjør livet verdt å leve for han. Men i realiteten er det nok kona Gina som sørger for at de har inntekter. Den svake belysningen signaliserer nok at ikke alt er som det ser ut til, og at det ligger noe mer bak menneskers handling enn det kan se ut til ved første øyekast.

 

I beskrivelsen av belysningen i loftsværelset i andre akt er det lagt vekt på månelyset som lyser inn gjennom takgluggene. Dette signaliserer moe mystisk og gåtefullt, men samtidig også naturlig. Enkelte deler av rommet blir opplyst, mens noen steder ligger i dyp skygge (bunnen av havet). Familien Ekdal lever bestandig under et press om å ha nok penger, og Hjalmar og Gina foruroliges at deres datter Hedvig kommer til å miste synet. De ønsker alt det beste for henne, men vet at de ikke har den muligheten til å gi det til henne. Både gamle Ekdal og Hjalmar trøster seg med øl i tunge perioder. I følge Gregers lider ekteskapet til Gina og Hjalmar under at sannheten ikke er fremme i lyset. Det er ting i alle de tre familiemedlemmenes lys som ligger i mørke, som de ikke ser fordi det holdes skjult for dem (livsløgner). Men likevel har de deres lyse tider, og trives i hverandres selskap. Bare de unngår ”skyggene fra fortiden”, har de det egentlig ganske bra.

 

I fjerde akt skiftes belysningen. Til å begynne med begynner det å mørkne, fordi det er sent på ettermiddagen, og solen begynner allerede å gå ned. Dette viser også at tida går, og er et berømt virkemiddel også på film og i diverse bøker. I en av replikkene ber Hjalmar om å få lampen tent. Men så inntredener Gregers inn og sier: "Jeg hadde ventet så visst at når jeg kom inn av døren, så skulle det slå i mot meg i møte et forklarelsens lys både fra mann og hustru. Og så ser jeg ikke annet for meg en dette dumpe, tunge, triste " Da slår Gina av lampeskjermen, kanskje for å fortelle Gregers å slutte med å prøve å få frem sannheten. Hun har nok skjønt at det er det han prøver på, men likevel gjør hun ikke stort for å stoppe han. Hun har i tankene nok selv at det beste for familien er å holde det som skjedde før Hedvig ble født, hemmelig. Ved å ta av skjermen fra lampen, blir lyset sterkere. Gina viser dermed at det lyset ikke er så tungt og trist som Gregers vil ha det til. Lyset er passer familien Ekdal bra, samtidig som det også passer dem bra å fortsette å leve på den måten de gjør, uten at alt kommer frem i lyset.

 

Den biten av scenografien som omtaler belysningen i Hjalmars atelier i tredje og femte akt, er med på å antyde et atskillelse i handlingen. I tredje akt er det morgen, og dagslyset faller inn gjennom det store vinduet i skråtaket, fordi forhenget er trukket fra. Ennå vet ikke Hjalmar om Ginas fortid. Hans tilværelse er fremdeles den samme, og for momentet er livet hans aldeles lyst. Også resten av familien har det derfor ganske bra.

 

Men i femte akt har nok Hjalmar fått gjennomskuet sannheten. Nå er det et frossent grått morgenlys som faller inn, og det ligger våt snø på de digre rutene i takvinduet. Hjalmar har ikke lenger familien å leve for. Han tror at om også Hedvig hadde visst sannheten, ville hun ha ønsket å bo hos Grossereren i stedet. Han har også fått vite at Gamle Ekdal brødfør seg selv, fordi pengene han får for avskrivningsarbeidet dekker utgiftene de har på han. Han føler seg sviket og forrådet av både verden og sin kone. Han vil ikke lenger leve i samme hus som Gina og Hedvig. Og stikker derfor av.

 

Hva er forfatterens budskap?

Et eldgammelt sang forteller at hvis en villand blir skadeskutt, dykker den ned på havets bunn for å ta selvmord. Ingen vet om det er noe fakta i dette, men i stykket er dette det tydeligst og mest brukte symbolet. Det er ”Vildanden” symbolet stykket handler om.

 

Den Vildanden familien Ekdal har, ble skadeskutt og dykket ned på bunden for å bite seg fast i tang og tare. Men Grosserer hund dykket ned og fikk fatt i Vildanden. Hunden skadet den ene vingen til Vildanden enda mer. Dette gjør at den aldri kan fly igjen. Grosserer Werle gav denne anden til familien Ekdal. I stykket symboliserer Vildanden familien Ekdal: Hjalmar og Gamle Ekdal.

 

Dette er fordi de er ”de fortapte” i stykket. Gregers symboliserer hunden. Han tror han skal redde familien, men det kommer store skader ut av det. Man kan si det slik at vingen til Vildanden ble skadet, av hunden, slik at den ikke kan fly igjen. Det samme skjedde med familien Ekdal etter tapet av Hedvig. De kunne liksom ikke ”fly” igjen. Det er også mange indirekte opplysninger i stykket. Som at Hedvig har dårlig syn som bare blir verre og verre. Det samme problemet har Grosserer Werle, noe som hinter til at han er faren til Hedvig. Dette er noe som vi får vite seinere i boka.

 

Blir handlingen presentert kronologisk, tilbakeblikk eller i frampek?

I stor sett blir handlingen presentert i kronologisk rekkefølge. Handlingen starter når alt er fredelig og ender med at Hedvig dør. Allerede i første akt bruker forfatteren personer (hustjeneren Pettersen og innbedte tjenere) som er ubetydelige i de videre hendelsene, til å orientere om fortiden og dagens status for hovedpersonene i stykket.

 

Forfatteren tar generelt sett i bruk en tilbakeskuende dramateknikk som lar fortiden gradvis avdekkes gjennom dialogene, samtidig som vi følger den samtidige handlinga. Teknikken kalles retrospektiv og er et av Ibsens kjennemerker. Allerede i første akt får man et frampek om at noe kommer til å skje ved at det gjøres oppmerksom på at man var 13 personer til bords under middagen, som for øvrig ble holdt tidlig en fredagskveld. (tyder på ulykke)

De var også 13 til bords ved den siste nattverden. Den 13. til bords var Judas, og Jesus ble korsfestet på en fredag. Altså vi får vite at dette lover ikke godt.

 

Følger handlingen den spenningskurven?

Spenningskurven følger det klassiske komposisjonsmønsteret. I begynnelsen av dramaet (1. akt) finner vi eksposisjonen, der personer i innledningen som gjennom samtaler med hverandre kommer med opplysninger som er nødvendige for at vi som lesere skal kunne forstå stykkets utgangspunkt og grunnlaget for resten av handlingen.

 

Vi får også en antydning om hva konflikten kan bestå i. I 2. til 4. akt får vi en tilspissing av konflikten, med et vendepunkt som egentlig ligger utenfor scenen mellom 3. og 4. akt (Gregers forteller Hjalmar den egentlige sammenhengen på en spasertur).

 

Gjennom Hjalmars konfrontasjon med Gina i 4. akt skjønner vi hva som har skjedd i løpet av spaserturen.

I siste og femte akt får vi høydepunkt representert ved Hedvigs selvmord. Deretter avsluttes det hele med en slags løsning der det kan virke som om Gregers innser at Relling har rett. Menneskenes behov for en livsløgn, dvs. en illusjon å bygge sine liv på. Dette vil ikke Gregers kunne leve med, og sirkelen sluttes ved at forbindelsen med det innledende middagsselskapet knyttes. Gregers innser at han er den 13. mann til bords...

 

Ender avslutningen brått, eller får vi en rolig avslutning?

Den uskyldige part som er altså Hedvig, ofrer seg for freden, roen og harmonien. Hun forstår selv ikke hvorfor faren forstøter henne. Hele hennes trygge og kjærlighetsfylte liv raser sammen rundt henne. Hun vil derfor gi faren et bevis på at hun elsker ham over alt i verden ved å skyte det kjæreste hun eier, villanden.
Men Hedvig sparer villanden. Siden hun mener at problemet ligger hos henne selv, tar hun konsekvensen av det og skyter seg selv.

Dette med villanden er det Gregers som har fått henne på tanken om. Konsekvensen av Gregers livsoppgave blir følgelig at den uskyldige rammes. Stykket har altså en uventet og overraskende avslutning. Noe jeg iallfall ikke forventet.

 

Finner vi innslag av bildebruk?

Bildet vi får av den skadeskutte anden, kan oppfattes som et symbol på mange av personene i stykket. Nesten alle kan man si. En kan nevne Hjalmar, gamle Ekdal og Hedvig. Alle disse har ulemper som hindrer dem i å delta normalt i hverdagen.

Hedvig med sitt syn, som blir bare blir svakere og svakere,

Hjalmar og gamle Ekdal med sine illusjoner og virkelighetsflukt.

Gregers Werle er ikke stolt av å være den han er. Hvis han fikk velge ville han heller vært en flink hund.
 
Det bør nevnes at det allerede i 1. akt blir nevnt at det er 13 til bords. Dette er allerede nevnt som et frampek.

Vi må også merke oss jobben til Gina, å retusjere. Denne retusjeringen er et bilde på mennesker som lever på en livsløgn ( pynter på virkeligheten de selv har laget, kunstig virkelighet).

 

I Villanden forandret de på virkeligheten slik at virkeligheten passet dem i stedet for at de skulle tilpasse seg virkeligheten.

Legg for øvrig merke til at Gina tok mer og mer over jobben til Hjalmar som fotograf, mens Hjalmar ble sittende med retusjeringen. Her har vi indirekte regn på at kvinner bør delta mer i samfunnet, altså her er forfatteren samfunnskritisk.

Et helt sentralt bilde er mørkeloftet. Det symboliserer jaktmarkene til gamle Ekdal.

Gregers er jakthunden som skal forsøke å redde den skadeskutte fuglen (Hjalmar).
Mørkeloftet blir et bilde på den illusjonsverdenen som en trekker inn i for å unngå virkeligheten. Villanden har den viktigste symbolfunksjonen blant skapningene på mørkeloftet.

De fleste menneskene i stykket er ”skadeskutt”, og har dermed noe av villanden i seg.
Den store jegeren, gamle Ekdal, tusler halvfull rundt på jakt inne på loftet.
Gina er skadeskutt fordi hun i sin situasjon ganske enkelt må akseptere mørkeloftet og villanden.
Hjalmar har levd på illusjoner helt siden barndommen.
Grosserer Werle (som med sitt dårlige syn har skadeskutt villanden) har arbeidet seg opp ved å tråkke på andres liv, og dermed sørget for å skape ”villender”.

 

Bildenes eventuelle symbolverdier
Villanden på loftet er ikke på noen måte direkte deltagende i stykket, men den har stor betydning for innholdet i skuespillet. Den symboliserer mange av personene i dramaet og handlingen, men har kanskje aller mest betydning for Hedvig.

 

Det er ikke tilfeldig at dramaet har fått navn etter den. Det blir sagt at når en villand blir skadeskutt, dukker den ned i dypet, for så å bite seg fast i tang og tare der nede til den dør. Villanden er et fint symbol på Hedvigs tragedie. Hun beskriver selv loftet som havsens bunn, et fint sted å flykte fra virkeligheten. Da hun har blitt såret av farens avvisning, dukker ned hun til havsens bunn (loftet) og ser der ikke noen annen mulighet enn å ta sitt eget liv.

Familien Ekdal som helhet symboliseres også med villanden; det er en skadeskutt familie som sliter med skammen fra gamle Ekdal.

At Ibsen har brukt villanden som et så viktig symbol i dette dramaet henger kanskje sammen med hans kunnskaper om andearter. En annen, og mer sannsynlig mulighet er at han hadde kjennskap til Welhavens dikt ”Snøfuglen”. I dette lille diktet kan vi se samme hendelsesforløpet, og det er rimelig å regne med at Ibsen hadde diktet i sine tanker da Villanden ble skrevet.

 

 

 

Henrik Ibsen (1828 - 1906)

Forfatteren Henrik Ibsen ble født i Skien 20. Mars1828, som sønn av en styrtrik handelsmann. Da Henrik var bare 8 år gammel tapte faren hele formuen sin, og etter konfirmasjonen måtte han ut i arbeid. Han ble sendt til Grimstad, der han arbeida som læregutt ved et apotek i 6 år. På denne tiden var han så fattigslig at han ikke hadde råd til klær engang, og konfirmasjonsdressen ble temmelig utslitt etter hvert. Om kveldene satt han på rommet sitt og leste til artium. I det samme begynte han å skrive. Det første skuespillet hans, Catilina, var allerede ferdig i 1850.

 

Det samme året dro han til hovedstaden, som den gangen ikke het Oslo, men Christiania, for å ta artium ( etter å ha lest mye hadde han en del kunnskap om det). Han var da en periode elev ved Heltbergs ”studentfabrikk”, hvor han traff flere andre som også skulle være kjennelige i norsk litteratur. Men han var også på denne tiden svært fattig, og store deler av førsteopplaget til ”Catilina” ble han nødt til å selge som innpakningspapir. Men han ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet lyriker i et tidsskrift.

 

I 1851 fikk han et tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Teater, og årene han jobbet der ble svært viktige for ham. Han lærte mye om teateret, og fikk hvert år satt opp et nytt stykke. Han ble også kjent med Susannah Thoresen, som han giftet seg med i 1858.

 

Men i 1857 hadde han dratt tilbake til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Teater. Årene fra 1857 til 1864 ble noen av hans verste. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Han møtte også motstand i forbindelse med skuespillene sine, og disse nederlagene gjorde ham bitter overfor det norske samfunnet, som han så på som trangsynt.

 

Høsten 1863 fikk han et reisestipend av regjeringen, og året etter dro han sydover. Bortsett fra et par kortere besøk, kom han ikke tilbake til Norge før det var gått 27 år. Mesteparten av denne tiden bodde han i Italia og Tyskland, og det var her han skrev de fleste av skuespillene som har gjort ham til Norges største forfatter. Først kom Brand (1866) og Peer Gynt (1867), og disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter. Han var likevel fortsatt omstridt.

 

I 1871 utga han sin eneste diktsamling Digte. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer. På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig virksomheten til Georg Brandes (se Realismen). Dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev, og det første samfunnsdramaet hans var Samfundets støtter i 1877. Samfunnsdramaene foregår i nåtiden (altså da de ble skrevet), og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. I rekkefølge kom nå stykker som Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

 

Viktig er også den spesielle litterære teknikken Ibsen utviklet i disse skuespillene, retrospektiv teknikk. Denne går ut på at vi går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, men så rulles konfliktene opp gjennom tilbakeblikk gjennom samtaler med eller om personer man har kjent i fortiden. Denne teknikken er jo senere blitt svært vanlig både i litteratur og film, men Ibsen regnes altså som den som innførte den.

I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet gjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive fram til 1899, da Når vi døde vaagner ble oppført. Litt etter ble han syk, og døde i 1906. Over 90 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.

 

Oversikt over viktige verk:

CATILINA, 1850
GILDET PÅ SOLHAUG, 1856
FRU INGER TIL ØSTRÅT, 1857
KONGSEMNERNE, 1863
BRAND, 1866
PEER GYNT, 1867
DE UNGES FORBUND, 1869
DIGTE, 1871
SAMFUNDETS STØTTER, 1877
ET DUKKEHJEM, 1879
GJENGANGERE, 1881
EN FOLKEFIENDE, 1882
VILDANDEN, 1884
ROSMERSHOLM, 1886
FRUEN FRA HAVET, 1888
HEDDA GABLER, 1890
BYGGMESTER SOLNESS, 1892
LILLE EYOLF, 1894
JOHN GABRIEL BORKMAN, 1896
NÅR VI DØDE VÅGNER, 1899