«Fangen» er et dikt skrevet av Rolf Jacobsen. Det er henta fra diktsamlingen «Stillheten efterpå» og var utgitt i 1965. Jacobsen debuterte i 1933 med diktsamlingen «Jord og jern», som var kalla for den første modernistiske diktsamlingen i Norge. Han var interessert i urbaniseringen og alt det nye som fulgte med, men han var også skeptisk til all denne fremmedheten. Denne uroen kommer fram i mange av diktene hans. Et av hovedmotiva til Rolf Jacobsen handler om dette forholdet mellom det nye og det gamle, mellom naturen og teknologien.

Motivet i diktet handler om en park i en storby. Temaet handler om naturen mot teknologien og bevaringen av naturen og miljøet rundt oss. Dette er et vanlig tema for Rolf Jacobsen. Han kritiserer måten vi behandler naturen på og han er kritisk til urbaniseringa. Dette diktet er bygd opp av 3 strofer, med varierende antall verselinjer. Det er 16 verselinje til sammen. Det er ikke noe rim i diktet, og heller ikke noen åpenbar rytme. Versene er frie og ubundne, og vi finner ingen gjentakinger. Dette er typisk modernistiske trekk som går igjen i verkene til Rolf Jacobsen. 

Jacobsen har brukt masse bildespråk for å bygge opp stemningen. I første strofe står det: «En park er en fanget sommer dypt i byen». Dette skaper et mørkt og grått bilde og lager en negativ stemning. Videre står det: «lenket til murene så vi kan se den alle». Her får jeg en følelse av fangenskap. Så står det: «--Kom her, barn. Slik ser en sommer ut.». Hele denne strofen tror jeg er en kritikk til urbaniseringa og moderniseringa. Den skaper en del negative følelser om hvordan vi behandler naturen.

I den første verselinjen i strofe 2 står det: «Og vi kan kaste smuler til den gjennem sprinklene». Her tror jeg sprinklene er en metafor for et fangegitter. Et gjerde som holder parken fanget. I tillegg mener jeg at ordet fungerer som et symbol på undertrykkelse og fangenskap. Det står at «vi kan kaste smuler til den». Her tror jeg at Jacobsen mener at vi utnytter naturen, og gjør veldig lite for å prøve å beholde den. Alt dette er med på å skape en trist, grå og dyster stemning, som om alt det fine og gode har blitt sperret inne og gjemt bort. På neste verselinje står det: «der grønske-dammen skimrer under løvet». Dette synes jeg henger godt sammen med forrige sitat. Her ligger dammen gjemt under grønske og løv. Det føles som at grønsken og løvet er negativt i denne situasjonen. De dekker over den fine dammen og gjør at den blir bortglemt. Diktet fortsetter med «--et blikk-fat vokterne har latt den få». Dette forsterker den undertrykkelsen eller fengselsfølelsen som kom frem tidligere i diktet. Så kommer det en linje som jeg føler står i kontrast med det som hittil har blitt beskrevet: «Kanskje en svane kommer lydløst ut av skyggen». Jeg tror at svanen er et symbol på kjærligheten til naturen. Den ligger gjemt i skyggen av skyskraperene og fabrikkene, men hvis du går inn til den, kommer svanen eller kjærligheten listende ut av mørket. Det er et lys eller et håp om at det fortsatt finnes fine ting der ute. Jeg følte at dette lettet opp stemningen og gav håp om en lykkelig slutt. Neste verselinje: «som drømmen om fjerne år, et halvglemt minne» setter mer oppsikt på dette med at det finnes et håp i fremtiden om en bedre verden, og hjelper til med å lette opp stemningen.

I tredje strofe endrer stemningen seg. «På himmelens fri firkant kan den se skyene vandre forbi i salige tog på vei mot dens eget land». Parken er fanget og kan ikke flykte. Samtidig ser den skyene fly forbi og vekk fra dette fangenskapet. Det gir en følelse av lengsel. Dette føler jeg bryter litt med det lyset som kom fra forrige strofe. Det virker som at det ikke lenger er noe håp, at alt parken kan gjøre er å se livet passere. Det slutter med «Springvannets trette fløyte spiller lavmælt sangene om floder». Dette gir samme følelse som det forrige. Jeg ser for meg en liten, slapp bekk som så vidt renner bortover. Den har et lite håp om en gang å bli noe stort, men samtidig føler jeg at nesten alt håp er borte.

Jeg tror at budskapet i dette diktet er at vi må ta bedre vare på naturen og miljøet. Dette passer også godt med tiden diktet ble utgitt. Det var ikke altfor lenge etter krigen og Norge hadde begynt å urbanisere seg og bli mer moderne. Jeg tror at Jacobsen var redd for at naturen skulle bli glemt bort med alle de nye og fine byggene og fabrikkene. Han ville nok gjøre folk mer obs på hva de gjør mot naturen, og samtidig oppfordre til å finne bedre løsninger på å bevare den.

Jeg synes at det var et fint dikt. Jeg likte måten spenninga ble bygd opp og så gjort om på. Jeg mener også at diktet er veldig relativt for oss i dag. Nå er det masse fokus på miljø og natur og hvordan vi skal bevare og behandle den. Jeg mener derfor at mange kan kjenne igjen de hovedtankene som blir gitt frem i dette diktet.

Kilder:

Dahl, Engelstad, Hellne-Halvorsen, Jemterud, Torp, Zandjani (2015). Grip Teksten. H. Aschehoug & Co.
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Jacobsen#Uroen_i_det_moderne
https://snl.no/Rolf_Jacobsen