«Jeg Ser» er et dikt som ble publisert i 1893 og er en del av diktsamlingen «Digte». Forfatteren av dette diktet er Sigbjørn Obstfelder, og han regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Lyrikken i dette diktet referer til overgangen til det moderne samfunn på slutten av 1800-tallet. Temaet i diktet er fremmedfølelse, angst og forvirring. Dette kommer frem ved skildringene som forfatteren har brukt i diktet. 

Stemmen i diktet «Jeg Ser» er jeg-person. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem i diktet ved at det står «Jeg ser» veldig mange ganger. Det gjør at leseren blir veldig bevisst på hvem stemmen i diktet er. Diktet starter med at jeg-personen ser på himmelen, deretter bygninger rundt seg og til slutt på menneskene i gatene. Samtidig endrer været seg, og det blir uvær. Diktet ender med at jeg-personen innser hvordan verden egentlig er, jeg-personen konkluderer at h*n er på feil planet.  

Diktet er delt inn i ni strofer. Alt i alt har diktet en utradisjonell form, men de sju første strofene har en bunden form. Disse strofene har en bestemt verselinjefordeling på tre-to-en. De to siste strofene følger ikke denne formen. Det er fordi diktet skildrer mye som kan tolkes kaotisk, spesielt i de siste strofene. De to siste strofene har en og tre verselinjer, og bryter derfor med formen og rytmen.      

Forfatteren har brukt gjentagelse som et viktig virkemiddel i diktet. «Jeg ser» blir gjentatt elleve ganger. Dette er med på å fremheve jeg-personens utallige observasjoner: «Jeg ser på den hvide himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol.». Ved alle disse gjentagelsene skaper forfatteren en rytme i diktet, til tross for at det ikke rimer. 

Kontrast er et annet virkemiddel som forfatteren har brukt. Jeg tror at forfatteren har brukt dette virkemiddelet blant annet for å fremheve jeg-personens ensomhet blant folkemengden. «Jeg ser på smilende damer» og «Jeg ser på de velkledte menn» er eksempler på kontraster. Det er fordi setningene beskriver hvordan jeg-personen omfatter andres følelser, som jeg mener altså er en kontrast i forhold hva jeg-personen føler.

Et annet eksempel på kontrast som er brukt i diktet er været. Gjennom diktet forandrer været seg gradvis samtidig som jeg-personen endrer sin oppfatning av verden. I starten av diktet er det hvit himmel og i slutten av diktet er tynge og gråblåe skyer. Dette skjer altså etter hvert som personen konkluderer med å være på feil planet. Jeg mener at det er denne kontrasten som beskriver hva jeg-personen føler tilknyttet til det morderne samfunnet. Jeg-personen sammenligner altså det moderne samfunnet med uvær. 

Forfatteren har i tillegg brukt symbolikk i diktet. Jeg tenker at det fjerne kirketårnet refererer til at jeg-personen har en lengsel etter det religiøse i en kaotisk tid. Det fjerne kirketårnet kan også referere til avkristningen, noe som altså begynte å skje på den tiden diktet ble skrevet. Et annet symbol som er brukt i diktet er den blodige sol. Blodig sol kan både være en soloppgang eller en solnedgang,  siden det er da sola har en rødlig farge. Jeg tolker at den blodige sol skaper et språklig bilde av at det er noe dystert i møte. 

«Jeg Ser» er et dikt hvor forfatteren har tatt i bruk mye virkemidler for å kraftig fremheve innholdet og temaet. Sigbjørn Obstfelder har både brukt språklige bilder, gjentagelse, kontrast og symboler gjennom hele diktet. Dette er grunnen til at fremmedfølelsen, angsten og forvirringen som jeg-personen føler har blitt veldig tydelig i diktet. Dette diktet er skrevet på slutten av 1800-tallet, og forfatteren har valgt å skrive på en modernisert måte slik at formen samsvarer med innholdet.