I novellen “Renslighet er en dyd” fra novellesamlingen Kvinnens lange arm (1992) tematiserer Kim Småge undertrykkelse og kjønnsroller. Motivet i novellen er en familiefar, som setter stuping fremfor alt og alle, også familien. Med sitt selvbygde 10 meter høye stupetårn arrangerer han festet og selskaper hvor han får vist seg frem. Det hele ender brått når han, på sommerens siste stupefest, sklir på stupebrettet og knuses i bassengkanten. 

Personene blir ut ifra handlinger og andre ytre faktorer skildret i novellen. Man får tidlig inntrykk av at familien lever i overklassen, som når det fortelles om selskaper de har holdt med de fine smårettene og de dyre drikkene. Mannen, som elsker å stupe så mye at han har satt opp et stupetårn i hagen, skal ofte vise og skryte i selskapene og han er alltid sjefete, nøye og pirkete. “En gang truet han meg”, forteller jeg-personen. Dette er ett av flere eksempler på at den egoistiske mannen undertrykker sin kone, noe som gjør henne redd. 

Barna i novellen har motsatte ferdigheter og personlighet i forhold til hva deres far vil at de skal ha. Jentungen beskrives som robust og lik sin far, men allikevel “gidder ikke min mann og trene med henne.” Moren foreller at guttungen er mer lik henne. Han liker ikke vann, han har høydeskrekk og begynner raskt å gråte når faren kjefter på ham. Dette gir oss som lesere en beskjed om at kjønnsroller spiller en stor rolle for mannen.

Småge skriver en kronologisk novelle, med noen tilbakeblikk og frempek. Novellen begynner med skildring av mannen og forteller hvor mye han elsker stuping. Derfra er den kronologisk, fra første stup til siste stup. Første linja i novellen er et frempek: «Hver gang min mann stuper, tenker jeg: nå skjer det. Nå glir han. Nå knases bakhodet hans mot de pastellfargete, harde flisene, ti meter lengere ned». Det er nettopp dette som skjer i slutten av novellen, noe som tyder på at jeg-personen har tenkt lenge på hendelsen. Det mest spennende i novellen er på slutten hvor mannen faller fra brettet. Det drar seg også opp med et tilbakeblikk midt i novellen når mannen tvinger med seg kona opp for å hoppe. Et annet tilbakeblikk kommer når kona tenker på sine tider i det man kan tro er på mentalsykehus eller lignende: «Jeg vil leve. Leve utenfor hvite celler, remmer og sløvende medisiner. Jeg vil ikke tilbake dit. Han skal aldri få meg tilbake dit». Det nærmeste man kommer temposkifte er når mannen sklir. Hendelsen på 2 sekunder får et eget avsnitt hvor forfatteren zoomer inn på øyeblikket. Komposisjonen gjør novellen litt treg, men presis. Frempeket i starten gjør også at avslutningen ikke blir så overaskende.

Kona er fortelleren i denne novellen. Den personale synsvinkelen gjør at novellen blir veldig tankegivende, og flere historier fra konas fortid kommer frem. Synsvinkelen sørger også for at man får mer sympati for jeg-personen, når hun forteller om hvordan hun blir behandlet. At temaet i novellen er undertrykkelse kommer bedre frem med den personale synvinkelen, fordi man før høre alt fra hennes perspektiv.

Et viktig symbol i novellen er “katt”. “Han er som katten”, forteller kona. Katter er ofte kjent for å være overlegne, de går hvor de vil, gjør fra seg hvor de vil og kan hoppe fra høye, vågale, høyder og lande i like god behold. Mannen kan sammenlignes på mange måter; Han er overlegen og kjeftete, han gjør det han vil og forventer at alle skal plukke opp etter ham og til slutt så er han veldig tøff i stupene sine.  

Kim Småge bruker en del språklige virkemidler. Et virkemiddel som er sentralt er kontrasten mellom kona og mannen og hans forventninger. «Han holder tale om ungdom og spenst, suksess og vakre kvinner», «Kvinnene […] med slanke, brune armer og lange, faste lemmer». Mannen er opptatt av suksess og vakre kvinner, mens kona, som omtaler seg selv som en «koneformet», blir beskrevet mer trist og misfornøyd med livet. Hvor mye mannen herser med kona blir gjentatt ofte. «En gang truet han meg opp», er bare ett av flere eksempler på hvordan mannen gjentatte ganger truer og styrer kona til å gjøre ting hun ikke vil. Et virkemiddel som ikke blir brukt er ironi. Ironi blir ofte brukt for humor, noe som ikke passer seg i «Renslighet er en dyd». Virkemidlene som både blir brukt og ikke brukt sørger for at novellen blir litt trist, man skal synes synd på kona og det er ingenting som skal være morsomt i deres liv. 

Gjennom de språklige virkemidlene, synsvinkelen og komposisjonen kommer det tydelig fram at tematikken i novellen «Renslighet er en dyd», er undertrykkelse og kjønnsroller. Synsvinklene gjør at man får et innblikk i hva kona føler om mannens tanker om henne og barna. De språklige virkemidlene, som symbolet katt, beskriver mannen som en typisk overlegen mann som elsker kontroll og som har sine ideologier om hvordan kjønnene skal opptre. Det er en mann som gang på gang stiller store krav til familien basert på deres kjønn, og som alltid skal være midtpunktet, selv om det går ut over andre. Undertrykkelse basert på kjønnsroller er et aktuelt tema i dag, både hjemme, på skolen, på jobb og i hverdagslivet, hvor man setter ulike krav ut ifra kjønn. Nettopp dette tematiserer Kim Småge i novellen; «Renslighet er en dyd».