Novellen «Skrive eller ikkje skrive» av Gunnhild Øyehaug ble gitt ut i novellesamlingen Draumeskrivar i 2016. Teksten er en fortelling om forbudt kjærlighet og de konfliktene som en ufrivillig forelskelse kan medføre. Hovedpersonen er Victoria, en gift kvinne med barn, som jobber med å selge og utstille møbler. På en interiørmesse møter hun lydmannen Njål, som hun faller pladask for. Hun skaffer seg mailadressen hans, men hun klarer ikke bestemme seg for om hun skal skrive til ham eller ikke – derav novellens tittel. Hun dras mellom hensyn til familien og sine egne drifter og behov. Etter flere forsøk på å forfatte en beskjed til Njål, gir hun omsider opp og går for å møte mannen sin, Ottar, hvis bil hun så komme kjørende hjemover. Men det er ikke Ottar som står der på kjøkkenet, snarere Njål.

Novellen er fortalt i kronologisk rekkefølge. Selve handlingen foregår over en kort tidsperiode, formodentlig kun om kvelden, og den foregår innenfor husets vegger. Det skjer noen hopp i tid, men setningene som forteller dette er korte for å legge vekt på det som skjer i øyeblikket. De fleste setningene er lange, med mange komma, og fungerer som en usensurert, sammengende tankestrøm, noe som gjør teksten intens og en smule stressende. Det er Victorias tanker man får innblikk i og disse tankene utgjør den største porsjonen av teksten. 

Historien starter med noe som på overflaten virker som et normalt, ungdommelig kjærlighetsdrama. Victoria har møtt en person hun liker, og det var kjærlighet ved første blikk. Den brå forelskelsen i Njål, opplysningen om at hun drar på fester og usikkerheten knyttet til om og hva hun skal skrive til ham får henne til å fremstå som ung og naiv. Så skjer det en brå vending, som bygger oppunder konflikten; opplysningen om at Victoria har mann og barn kommer ut. Det setter situasjonen i et nytt lys, for nå handler ikke novellen lenger om lykkelig kjærlighet, men om plikter og utroskap. Teksten stiller spørsmål til hvem og hva man skal prioritere, for selv om hun også har kjærlighet til Ottar og barna, dras hun mot den uutforskede, friske og noe mystiske kjærligheten. Den gule sofaen som Victoria og Njål møtes ved, kan sees på som en allegori for Njål; mange som ser på den gule sofaen, er usikre på om de vil ha den eller ikke, og anskaffelsen av den er omstridt og utradisjonelt valg, akkurat som Victorias valg hvis hun velger Njål. 

For å beskrive de oppblussende følelsene til Victoria brukes det en tunnel som metafor. Hun tenker at denne tunnelen skal føre henne ut av det livet hun har skapt seg. Njål er lyset i enden av tunnelen, og denne epostadressen og meldingen hun forsøker å skrive kan være veien dit, altså utgjør de tunnelen. Tunnelen symboliserer også mørke, så det kan være et bilde på at veien mot målet kan bli dyster og at hun vil møte motstand. Forfatteren utdyper selv metaforen ved å legge til et sitat, som begynner slik: «Vi er både skapt og ikkje skapt for hverandre». Både dette sitatet og teksten som helhet demonstrerer at man ikke kan velge hvem man blir forelska i, og det kan føre til prøvelser og uønskede konflikter.

Som for å drøfte fordelene og ulempene ved saken, beskriver Victoria Ottar. Han beskrives som en god person, og kan sammenliknes med plommetreet som han selv planta; han er et trygt punkt i tilværelsen, slik som plommene minner henne om hjemmet, som også er et symbol på trygghet. Men selv om Ottar er en god mann, er beskrivelsen av ham relativt objektiv og blottet for følelser, noe som gjør det klart at det ikke er han hun er forelska i. Ungene nevnes også, for de er en viktig del av det livet hun har, men mens hun ser på dem kjenner hun en følelse av uro. Denne uroes kan sees på som en lengsel etter noe mer, for hun løper tilbake til datamaskinen for å skrive til Njål.

Spenningen bygger seg opp mens hun forsøker å skrive til ham. Man kan enkelt relatere seg til den nervepirrende følelsen det er å kontakte noen man er forelska i. Victoria klarer ikke å finne de rette ordene. Hun begynner først på et nonsens-dikt, som ikke formidler noe særlig av betydning. Dette viser til den ordløsheten og kleinheten man ofte føler på når man forsøker å kommunisere med den man er forelska i. Ordene strekker ikke til lenger, budskapet er ikke enkelt å formidle og selv én enkelt melding tar flere timer å skrive. Prokrastineringen og den lange betekningstiden demonstrerer ytterligere at hun tviler på om hun bør kontakte ham i utgangspunktet. Mens hun grubler over hva hun skal skrive, ser hun en ensom hjort. Hjorten kan symbolisere henne, som føler seg alene og usikker, men den kan også fungere som et distraksjonsobjekt for å tydeliggjøre Victorias prokrastinering.

Når hun ser Ottars bil komme opp bakken, får Victoria hastverk med å skrive e-posten. Dette skaper et stressmoment som bygger opp spenningen i novellen ytterligere. I det siste impulsive utkastet til Njål skriver, beskriver hun at hennes følelser for Njål er «som om eit lys flerre umåteleg mørker i eitt sekund for deretter å late mørkret bli endå mørkare». Beskrivelsen indikerer at hun ikke var tilstrekkelig fornøyd med livet sitt før hun måtte Njål, men etterpå har det blitt enda verre. 

Det store vendepunktet kommer helt mot slutten, når Victoria oppdager at det ikke er Ottar som står på kjøkkenet, men snarere Njål. Den indre konflikten hennes, om hun skal velge Ottar eller Njål, lever til siste setning. I den siste setningen veksles et mellom tanker og utsagn. Hun sier «eg ville vente», og slutten på utsagnet kommer helt til sist i novellen: «på deg, eg». Victoria har endelig bestemt seg for at det er Njål hun vil ha, men tankene i den siste setningen – «kvar er mannen hennar, kvar er Ottar, kva er livet hennar» – tyder på at tvilen er til stede helt til siste slutt. 

Den sømløse vekslingen mellom replikker og tankereferat skaper flyt i teksten, men også forvirring over hva som ble sagt, hva som ble gjort og hva som ble tenkt. Et forvirrende moment i teksten er at Victoria kjenner igjen Ottars bil, men det er Njål som kommer inn i huset. Siden det er langt på natt, kan det være at hun er overtrøtt eller rett og slett drømmer at det er Njål hun er sammen med. Dette står i stil med tittelen på novellesamlingen, Draumeskrivar.

Novellen skildrer forelskelse og demonstrerer hvor krevende det kan være å ta valg. Den viser også at selv voksne mennesker kan oppleve identitetskriser. Den tangerer også tabubelagte emner som utroskap og forklarer hvorfor noen kan ty til det. I tillegg setter den spørsmålstegn ved om et A4-liv med ektefelle og barn nødvendigvis passer for alle og kan i et større perspektiv sees på som en drøfting over hva som egentlig er det viktigste i livet. 

Kilde:

-        Vedlegg: Øyehaug, Gunnhild. «Skrive eller ikkje skrive». Originalt fra Draumeskrivar, Oslo: Kolon forlag 2016.