Sladrehjertet er en novelle skrevet av Edgar Allan Poe i januar 1843. Edgar var kjent for sine skrekk og fryktløse noveller.

I novellen får vi vite at hovedpersonen bor med en gammel mann med et merkelig øye. Hovedpersonen har et veldig stort problem med dette øyet, det bleke øyet med en hinne over. Han ser på den gamle mannen hver kveld i 7 dager, men det 8 natten er annerledes. Han bestemmer seg for å drepe mannen den natten, han dro mannen ned i bakken og veltet den tunge senga over han. Han var død, stein død. Neste dagen kommer det tre politimenn på døra, men han forholder seg helt rolig. Politimennene mistenker ingenting. Men novellen ender med at han tilstår ugjerningen. 

Hovedpersonen forteller at drapet ikke hadde motiv eller lidenskap. Den gamle mannen hadde ikke gjort noe galt eller skjelt han ut, han var faktisk en god venn av han. Men det var det grusomme øyet, han kunne bare ikke se på. Han bestemte seg for å ta livet at den gamle mannen og på den måten kvitte seg med øyet for alltid. Hver gang det grusomme øyet stirret på han, isnet blodet i kroppen. Dette er konflikten.  

Novellen starter med at vi skal få høre en historie. Vi får ikke vite noe om personene. Vi får vite at han har et problem med øyet til den gamle mannen han bor med. Øyet er problemet hans, han må få det til å gå vekk. «Jeg bestemte meg for å ta livet av den gamle mannen og på den måten kvitte meg med øyet for alltid», dette forteller han oss. Da skjønner leseren at han skal fortelle oss hvordan han tok livet av den gamle mannen. Slutter ender med at han tilstår drapet, men mer enn det vet vi ikke. Vi kan tenke oss til at han ender i fengsel, men nå slipper han å leve med den grusomme skyldfølelsen han fikk. Vi kan på en måte si at det er en åpen slutt.

Høydepunktet i novellen er når han endelig bestemmer seg for å ta livet av den gamle mannen. Da skjer det mye på en gang, og historien får en ny vinkel. Han rev opp lykten og sprang inn på rommet. Han dro mannen ned i bakken og veltet den tunge senga over han. Da var han død. Vendepunktet i teksten er slutten, fordi historien plutselig endrer seg. Han var sikker på politiet var overbevist, men plutselig byttet han mening og sa «Jeg tilstår ugjerningen». Hva som skjedde etter det får vi ikke vite. I novellen får vi vite «jeg» personen sin historie. Hans tanker, følelser og ord. Vi får ikke vite hva mannen tenker og føler. Vi ser alt fra hovedpersonen sitt synspunkt.  

I starten er han veldig opptatt av å fortelle oss at «Han ikke er gal!». Han prøver å overbevise oss om at dette er en riktig gjerning og han er absolutt ikke gal. Dette nevnes flere ganger i teksten. Han forteller oss at «sykdommen hadde skjerpet sansene mine – ikke ødelagt – ikke sløvet dem». Dette kan tolkes som at sansene hans var veldig gode, spesielt hørselen. Dette er kanskje fordi han har stått i en uke og hørt på den gamle mannen sove. Senere i novellen sier han «Hvis du ennå ikke regner meg for å være gal vil du ikke lenger gjøre det», da forteller han om hva han gjorde med liket. Han parterte liket, han skar av hodet, armene og beina og gjemte han under tre plankene i gulvet. 

I slutten av novellen etter drapet, hørte han hjerteslag som slo høyt. Han skjønte ikke hvordan folk ikke kunne høre det. «De måtte høre!» forteller han oss rett etterpå tilstår han drapet. Disse hjerteslagene kom jo ikke fra den stein døde mannen, men fra hodet hans. Skyldfølelsen hans førte til lyder i hodet som han ikke kunne kontrollere selv. Dette er en metafor, det vil si at de skrives en ting for å utrykke en annen ting. Dette gjorde sånn at han kanskje tilsto drapet? 

Hovedpersonen i teksten er Jeg personen, som vi ikke vet kjønnet på. ²Jeg personen² har en historie og forteller oss. Vi følger han gjennom hele teksten. Det er hans sine tanker, følelser og ord. ²Jeg personen² fremstilles som en gal og ukontrollert person. Han hadde ikke motiv for å drepe engang, men han dreper en uskyldig mann med et rart øye. Men til slutt tar samvittigheten hans over. Den andre personen i novellen er den gamle mannen, vi får ikke vite så mye om han heller. Vi får vite at han har et øye som er veldig merkelig. Når drapet skjer kan man merke at mannen er veldig redd, som er forståelig. Vi får ikke vite så mye detaljer i novellen. Men hovedpersonen og den gamle mannen bor sammen, men forholdet mellom dem er ukjent. I novellen legges det mest vekt på drapet og ikke forholdet mellom personene. Miljøet kan oppfattes som en symbolsk betydning, for å få frem menneskesinnet. Hovedpersonen hadde også et stort hat for det øyet og det var motivet for drapet. 

Språklige virkemidler kan brukes for å få frem budskapet i teksten. I novellen blir det brukt en del gjentagelser. For eksempel «Ja, han var stein, stein død». Forfatteren bruker også kontraster for å sammenligne ting med noe, som eksempel «Det var en lav, dump, rask lyd – omtrent som lyden fra en klokke som er pakket i bomull». Kontraster kan brukes for at leseren skal skjønne situasjonen bedre. Språket i novellen er veldig direkte og tydelig.

I novellen får vi vi høre om en grusom historie om et drap. Et drap som ikke har motiv eller en begrunnelse. "Jeg personen" var veldig stolt og glad for drapet i starten, men etterhvert får han kjenne sterkt på skyldfølelsen. Han sier han hører hjerteslag, men mannen han drepte er død. Disse lydene har han selv skapt i sitt eget hode, han hører sin egen skyldfølelse. Dette kan tolkes på forskjellig måter. Men hvorfor skulle han tilstå drapet så lett? Han klarte rett og slett ikke å høre de grusomme hjerteslagene, akkurat som han var levende. Jeg vil si at temaet er skyld, galskap og skyldfølelse. Hoved budskapet er at menneskets hjerte vet sannheten best og alltid vil ha en høyere stemme. Forfatteren prøver å fortelle oss å ikke begå forbrytelser fordi til slutt vil samvittigheten ta oss igjen.