Andværs-skarven er et gripende sagn, fylt til randen av mystikk og kjærlighet. Historien er skrevet ned av Jonas Lie, som er en av de fire store. Andværs-skarven er gitt ut i en tekstsamling, kalt Trold (1891).

Teksten er på mange måter typisk for epoken sin, Nyromantikken (1890-

1905). Mange skrev om den urørte naturen og hjembygda. Den beskrivelsen passer også utmerket på Andværs-skarven. Temaet i teksten er det overmenneskelige og det u-oppnålige.

 

Andværs-skarven handler om en jente, som trollbinder alle hun snakker med. Både en og to fridde, men ingen turte å hente ringen hennes. Ringen lå plassert ut på en liten holme, hvor dønningene slo så hardt at de kunne knuse en voksen mann til pinnevev. Ute på denne holmen var det til enhver tid tolv skarver, og på en liten stein utenfor satt den trettende. Den tredje vinteren kom en skipbrudden unggutt drivende inn, som ingen greide å få liv i. Men Jenta satt med han hele natt, og når morgenen kom, hadde hjertet hans begynt å slå. Det var han som til slutt trosset frykten, og satte sine ben på skjæret. Der lå ringen, men han fikk bare beholde jenta for en natt før hun svant hend. Det eneste som lå igjen etter henne var noen tøyrester.

 

Andværs-skarven er fortalt i tredjeperson. Fortelleren står utenfor og ser inn. Det vil si at han ikke ser hva de tenker, bare hører hva de sier og ser hva som skjer. Fortelleren holder oss på avstand fra personlighetene, men gir oss i stedet, en rekke innblikk i jentas liv. Jentas liv blir skildret gjennom en tekst, uten linje avsnitt, bare avkortete linjer. Dette gjør Lie sannsynligvis for å holde på mystikken og intensiteten. Det uforklarelige blir idiotisk hvis man tenker på det, og det er derfor Lie ikke slipper taket. Jonas Lie fyller også teksten med konjunksjoner, for å skape flyt. Han har også normal setningslengde, noe som skaper et seriøst preg over teksten, midt oppi alt det rare.

 

 

Teksten starter med en stedsbeskrivelse. Det er en helt vanlig innledning, altså ikke in medias res. Selve historien er bygd opp i en miks mellom skildringer, dialoger og hendelser. Lie starter teksten med skildringer av Andvær, eks: ”På en vakker sommerdag glinser det gjennom sjørøken, som om der lå en gullring.” Dialogene i teksten blir bare brukt mellom jenta og frierne. Dette er litt spesielt at et virkemiddel blir brukt utelukkende i en sammenheng, kanskje handler det om å framheve at nå kommer det noe viktig. Sagnet er også fylt av symbolikk, sånn som: den tredje vinteren, tretten skarver og tolv skarver som er på holmen konstant. Dette er typisk i gamle folkesagn. Tallene forteller oss mer enn bare tallet.

 

Andværs-skarven er kronlogisk bygd opp, siden vi følger jenta fra barndom til hun forsvinner. Det er helt naturlig siden dette er et gammelt sagn fra Norland, og retrospektiv teknikk var uhørt.

 

 

Teorien min rundt Andværs-skarven, er at det er tretten skarver, som egentlig er mennesker. Det er en del som kan tyde på at de forliste eks: ”i solnedgangen hildrer der seg under tiden frem et fartøy med akterkastell og blinker i et gammeldags høyt galleri.” Dette tolker jeg dit hen at det er et spøkelsesskip, og passasjerene ble til skarver i stedet for spøkelser. Siden det ligger en gullring på øya etter forliset er skarvene kongelige. Siden de tolv skarvene er på øya til enhver tid, hviler det sannsynligvis en slags forbannelse over dem. Den trettende skarven er jenta, og hun må ofre seg for de andre tolv. Jeg tolker slutten slik at hun dør, men opphever samtidig forbannelsen. Det er derfor de tolv skarvene flyr. I mine øyne gjør jenta en helte innsats, som får noen til å gi henne ringen og ofrer seg selv.

 

Moralen eller budskapet i et slikt sagn, som dette er vanskelig å si noe om. Men oppdiktete sagn har ofte en baktanke. Moralen kan være at kvinner skal ofre alt for sin mann. Dette er tross alt et eldgammelt sagn. Det er mulig at poenget er at man ikke skal begjære det man ikke kan få. I historien ønsker alle ungguttene seg Jenta, men ingen får henne permanent. Andværs-skarven er en kvinne med pågangsmot, og er villig til å gi avkall på alt for andre. Det er derfor mulig at Andværs-skarven rett og slett er et forbilde.