Novellen er skrevet av forfatteren Agnar Mykle, en kjent novellist som utga novellen i 1948. En av de mange novellene i samlingen han utga; var Apollon og Jahve. Apollon som solguden i gresk mytologi, og Jahve som israelittenes gud. Handlingen er om to forholdsvis unge mennesker som er forelsket i hverandre. Kjærlighet, lidenskap og begjær preger novellen fra begynnelse til slutt. Alt det kjærligheten kan oppblusse, alt det lidenskap den kan opprette, og alle de situasjonene det farlige begjæret lokker oss mennesker opp i.

Novellen starter midt oppi elskoven til de to forelskede. Skildringen gir ikke en direkte beskrivelse av hva som skjer, men leser man en god del mellom linjene så fortelles det ganske mye. I de hete øyeblikkene ligger det mange tanker i underbevisstheten til begge. Usikkerhet på følelser og gjensidighet kjærlighet i forholdet fører til spekulering. Idyllen fortsetter på stranda ved ett døende bål og med bringebær til dessert. Etter en liten stund blir det snakket om muligheten for at et barn kan ha blitt unnfanget under samleiet. Han har visstnok tenkt på dette lenge, og sa det bare rett ut nå for å lette på tankene. Han hadde ikke vært alene om tanken om ett barn. Hun tenkte også på det. Men hun trodde det at han ikke ville ha et barn med henne, at han ville komme til og stikke av dersom hun ble gravid. Han var knapp med ordene, en typisk gutt som ikke klarer å si ”jeg elsker deg”, noe jenta ville høre for å få bekreftelse. I det han sa de ordene, i en annen bisetning, smeltet hun og deres lille konfrontasjon ble én lykkerus.

Aldri kunne han tenkt seg at han ville gå fora og være som guden Apollon, med universet som i sin hule hånd, til å miste sin kjære i havet. Nakenbadingen endte opp med at Else aldri dukket opp igjen etter at hun dykket, og han prøvde febrilsk å dykke etter henne uten å lykkes. Mye tyder på at dette var en drukningsulykke. Forfatteren beskriver hennes tanker med: ”når jeg kommer opp av vannet skal jeg åpne meg for ham. Som vannliljen for solen”. På toppen ser han henne ikke i vannet og hopper uti. Han er ikke noen god svømmer og ender opp med å ligge og spy på strandkanten. Da bestemmer han seg for å løpe og hente hjelp, og mens han løper er han klar for å ta imot den straffen han kan risikere å få.

Fordi dette er en novelle fra 1948, var det helt andre tanker om seksualitet. På den tiden sammenlignet med i dag. Sex utenfor ekteskap kunne bli straffet hardt. Seksualitet var tabu, noe forfatteren ville forandre på. Han ville ha et samfunn som var mer åpen for seksualitet. Agnar Mykle skrev også Sangen om den røde rubin som ble oppfattet som pornografi. Denne boken ble senere beslaglagt, mens forfatter og forlag ble stilt for retten.

Man trenger ikke lese novellen mer enn en gang for og forstå hva den handler om. Et samfunn som ikke praktiserer vill kjærlighet, ett samfunn hvor man må følge resten, ellers kan man bli misforstått og utstøtt, i verste tilfelle dømt for noe en ikke har gjort. I denne situasjonen vil han i verste tilfelle bli mistenkt for voldtekt og mord. Ved en obduksjon vil de finne ut at de har hatt ulovlig samleie, ettersom de ikke er gift. Tilfellet kunne også være at hun bærte deres barn etter tidligere samleier.

Den mannlige personen i novellen virker redd og usikker når han prøver å trekke seg unna under samleiet, men hun holder ham igjen. De var tross alt ugifte og gjorde det samfunnet mente var en forbrytelse, nemlig sex utenfor ekteskap. Han var redd for at det ville bli barn av det. Forelskelsen og øyeblikket fikk han til å se bort fra det. Han sammenligner seg med solguden Apollon, og setter seg på topp fordi han tenker at han er den eneste som har opplevd dette, en forelskelse på stranda. ”Hun kastet håret tilbake og lo mot solen da Han…”. Her refererer fortelleren til mannen som om han var Apollon. Senere i novellen nevnes han som Jahve og i den sammenheng at han har gjort noe galt, Jahve er på en måte den dømmende guden.

Det virker som om han bare er ute etter utseende. Han tenker: ”Har hun en sjel?”. Og i beskrivelsen av henne er det ikke noe mer enn en det overfladiske. Kanskje var ikke følelsene for henne like sterke som hennes følelser for ham. Dette forklarer kanskje også at han ved slutten valgte livet framfor å hoppe i havet etter henne, altså selvmord. Det ligger også noe bak dette når han tenker at han aldri kom til og glemme dette, fordi ”Aldri skal dette hende igjen”. Sex og nakenhet på stranda i1948 uten å bli tatt var nok en engangsopplevelse. Pessimistisk er han kanskje når han tenker dette, men han kjenner til realiteten og konsekvenser av det de har gjort dersom de blir tatt. I det han løper for hjelp går det opp for han at han kan bli dømt for voldtekt og mord.

Else virker som en ung kvinne, yngre enn han. Hun bekymrer seg også over muligheten for å få barn, men er mer revet med i øyeblikket. Det som er viktig for henne uansett situasjon og bekrefte følelsene ved å si at han elsker henne. Hun virker som en initiativtaker i deres forhold, den som får den andre med på spontane ting. Dette viser hun med å kle av seg og løpe ned til vannet før han. Selv om Else ikke er i novellen hele tiden, er det henne hele novellen tar utgangspunkt ifra.

Karakteristikken til disse menneskene viser nesten til hvordan folk er i dag. Uten å ha visst om forfatter og årstallet den ble skrevet i kunne en etter å ha lest første siden trodd at dette var en situasjon fra nåtiden. Konflikten er samfunnets begrensninger til hva et menneske kan gjøre før det blir misforstått, eller før en handling blir sett på som noe kriminelt kreative tanker og liberale holdninger var ikke noe en gikk og fortalte om til folk på gata.

I novellen har fortelleren en autoral synsvinkel hvor handlingen er refererende. Dette gjelder fra begynnelse fram til det punkt da han innså at han ikke klarte å redde henne alene, han måtte hente hjelp. Her skifter fortelleren fra å kalle hovedpersonen ”han”, som i bestemt form. Istedenfor tiltales han med ”Det løp en ung mann”, en hvilken som helst mann. ”Det løp en ung mann, en ganske ung mann, i et merkelig sjanglende trav bortover heia.” Her bryter skiller novellen seg fra begynnelsen, med en beskrivende del av den unge mannen som er fortvilet. Siste del av novellen, fra ”Å, menneske, menneske”, bryter fortellerteknisk stort sett med resten av teksten. Her prøver forfatteren å formidle budskapet i novellen. Det ligger meninger bak som bare kan forstås dersom vi setter novellen i et litteraturhistorisk sammenheng. Forfatteren skriver om fire situasjoner der en kan bli misforstått av andre folk. Som for eksempel hvis du møter en venn etter 5 års atskillelse så kyss han ikke med glede på kinnet. En rødmende glede kan få en nordbo til å tro på homoseksualitet istedenfor gjensynsglede. Klapp heller aldri et barn med mindre dere er i slekt, ellers kan nordboere tro at du er en pedofil. Mykle kaller folk som misforstår situasjoner i samfunnet for ”nordboere”. Og disse nordboerne beskrives som haier, nemlig farlige. Derfor bør en ikke klappe et barn, men mindre en er i slekt med haiene. Novellen mister sin mening dersom en slik del hadde vært foruten. Den som leser fort gjennom og ikke forstår sammenhengen vil tro at siste del er unødvendig.

Framstillingen i teksten er kronologisk. Handlingen går fra ettermiddag til kveld, et kort tidspunkt. Situasjonen er en sen sommerkveld på stranda hvor sola skinner gjennom et par skyer. Stranda var tom for andre mennesker, bare han og hun. Teksten er fortellende med lite bruk av replikker og dialog. Setningene er korte, noe som gjør det mer spennende fordi en da tenker seg fram handlingen videre. Dette er et typisk trekk for noveller. Teksten kan deles inn i tre deler hvor den første delen er en beskrivelse av deres forhold, så kommer den delen hvor han febrilsk prøver å redde henne. Siste del består av tanker til forfatteren, skrevet inn gjennom hovedpersonens tanker. Dette gir novellen en tredeling. Spenningskurven går også opp ved overgangen til del to der alt vender om, alt et vendepunkt i novellen som var uforutsigbart. I det øyeblikket han prøver å redde henne, er det tankene hans vi leser om. Spørsmål og tanker om hvilke løsninger som er best, om han skulle holde pusten og samtidig ikke bruke hendene, eller ta det roligere slik at han ikke svelget for mye vann. Dette trollbinder leseren til å tenke om han kommer til å klare å redde sin elskede. Teksten i denne delen er normal prosa, men litt korte setninger og ikke altfor høyt ordforråd.

Vendepunktet i den overflatiske handlingen er når hun drukner. Alt går strålende helt til hun plutselig ikke kommer opp igjen fra vannoverflaten. Men senere skjer det også noe som kan nevnes som et vendepunkt. I den dypere handlingen er vendepunktet når han tenker på konsekvensene. En som nettopp har mistet sin elskede ved drukningsulykke, og som må tenke på at han muligens kan bli dømt for dette.