I Josteins Gaarders Appelsinpiken møter vi Georg, en femtenårig gammel gutt, som mottar et brev fra faren sin. Det spesielle er at brevet ble skrevet for over 11 år, rett før faren hans døde. I brevet forteller Jan Olav om den mystiske appelsinpiken som går ut og inn i livet hans. Vi blir med på jakten etter den mystiske skikkelsens identitet samtidig som Georg og faren forteller oss om sin felles fascinasjon for astronomi og universets enorme dimensjoner. Her reflekteres det over spørsmål som omhandler tid, rom og uendelighet. Dette er en bok om liv og død. I Appelsinpiken skriver forfatteren vakkert og livlig om mange viktig temaer som ungdommen i dagens samfunn må ta stilling til. Dette er en bok om kjærlighet, savn og lykke, men først og fremst er det en fortelling om redselen for å ikke ha nok tid. Appelsinpiken er en av de flotteste ungdomsromanene på en lang stund, med en moral som sier at vi skal leve livet mens vi kan - for vi vet aldri når dette blir tatt fra oss.

Om forfattaren
Jostein Gaarder vart fødd 8. august 1952 i Oslo og er ein norsk forfattar. Før han byrja å skrive bøker underviste han i filosofi ei kort stund. Fleire tema frå dette fager har seinare gått igjen i bøkene hans. Som liten var Jostein veldig interessert i filosofi og han stilte ofte spurnader ingen kunne svare på. Etter kvart som Jostein vart eldre, diskuterte familien ofte ting som filosofi, religion, politikk og kultur. Han vart oppdrege i eit kristent heim, så store spurnader som kvifor ein trur, og kva er det eigentleg ein trur på, var svært vesentleg i diskusjonane rundt middagsbordet.

I tenåra vart Jostein interessert i dette med livet. Merksemda hans var svært retta mot døden – om at vi menneske blir født og døyr heile tida. At vi lever i ein evig sirkel, men vi veit ikkje kvifor. Men han vart ikkje irritert over at han ikkje fann svaret. Han meinte, akkurat som Sokrates, at det var viktigare å finne gode spurnader enn svar. Slik utvikla han seg til å bli ein god filosof.

I 1962 gjekk Jostein ut av Ingeriåsen ungdomsskule og inn på Oslo Katedralskole. Tre år etter det gjekk han ut frå Oslo Katedralskole med ein eksamen i Latin. Nokon år seinare vart han gift og blei lærer ved Universitet i Oslo, der han underviste i norsk, idéhistorie og religionshistorie. Same året fekk han sin første son, Nikolas. Eit år seinare fekk Jostein jobb op Valler vidaregåande skule i Oslo.

Filosofi og fantasi
Georg er en fornuftig gutt på 15 år. Vi får vite mye om han gjennom det han sier og tenker – blant annet når han henvender seg til leseren.
Universet og filosofi er spørsmål som opptar ham, og han bærer derfor på mye kunnskap innenfor disse temaene. En annen side ved Georg er hans store toleranse for ting. Det er ofte han ikke deler farens meninger og ytringer i boken, men han prøver å se det fra farens perspektiv, for deretter å skjønne hva som er fornuftig. En likhet mellom Georg og faren er at de har en veldig lik tenkemåte.
Etter at Georg har lest brevet føler han seg mer voksen og er blitt mer bevisst på seg selv og litt rundt seg.

Jan Olav er likhet med sønnen en reflekterende og en sympatisk mann. Vi oppdager at Jan Olav som medisinstudent blir forelsket i den hemmelighetsfulle og mystiske Appelsinpiken og danner sine egne regler. I Jan Olavs verden mangler det lite fantasi - han begynner blant annet å lure på om Appelsinpiken jobber i FNs appelsininspeksjon eller om hun skal på ekspedisjon til Grønland.
Gjennom hans egne tanker om livet kan vi betegne han som en person som var veldig glad i livet. En rød tråd gjennom hele boken er farens sorg fordi han ikke får se sønnen vokse opp, og ut fra det han skriver vil jeg tro han ikke ville ha skrevet brevet om han fortsatt levde.

Veronika opptrer som en mystisk og drømmende kunstner. Hun viser stor evne til forståelse, men er likevel en bestemt kvinne.

Far og sønn

Hovedrollen i boken "Appelsinpiken" er delt mellom Georg og Jan Olav.
Det er først og fremst at hovedrollen opptrer i form av Jan Olav i hans brev til sønnen, men Georg spiller likevel en like viktig rolle i boken når han reflekterer over det faren skriver. Viktig informasjon som blir først senere avslørt i boken ville ikke ha blitt avslørt om ikke Georg skikkelse var en del av den.

I denne fortellingen begynner det med en presenterende del. Det er ingen fortelling hvor forfatteren velger å skrive in medias res, men han begynner å fortelle og opplyse leseren om enkelthendelser som er viktige for boken.
Handlingen i denne historien er derimot todelt: Georg og Jan Olavs egen fortelling. De to historiene finner sted på ulik tid - vi får lese om om Jan Olav som medisinstudent i Oslo og Georgs liv i Humlebakken der han bor.
 Selv om de to handlingene foregår på forskjellige tider, foregår de parallelt og møtes ved et punkt. Det skjer i det Georg får overlevert det viktige spørsmålet fra faren: Ville du levd kort stund og så forsvinne - eller ville du ha nektet?

Når det gjelder frempek i boken, er det to stykker som skiller seg særskilt ut.
Jan Olav ser for seg at han og Appelsinpiken var "to ekorner som levde sammen i et tre." Frampeket refererer til et tidligere liv - nettopp da Veronika og Jan Olav levde sammen som barndomsvenner hjemme i Humleveien.
Det andre frempeket skjer i det Veronika og Jan Olav er på flyplassen og får et glimt av en død due. Dette er heller ikke en alminnelig due, men en hvit due. Jan Olav er flink til å diagnostisere, og tolker dette som et dårlig tegn. Han begynner å forestille at dette er en straff fordi han ikke holdt seg til reglene. Frempeket kan på denne måten tolkes som et varsel om en ulykke.

Jeg vil også si at romanen er preget av en indre monolog. Gjennom den indre monologen får vi nemlig gjengitt alle tanker som flagrer gjennom hjernen. Et eksempel på dette står på side 11: "Sitter du godt, Georg? Jeg syntes jeg kunne høre buldrestemmen hans, og nå var den ikke på video, nå hørte jeg stemme til faren min som om han var blitt levende igjen og satt med oss her i rommet."
Et annet virkemiddel er Josteins Gaarders måte å flette inn likheter med eventyrsjangeren. Et eksempel er Veronika og Jan Olav som møtes 3 ganger i Oslo: På trikken, på kafeen og i Domkirken.

Et særpreg ved Jostein Gaarder er at han skriver to fortellinger som henger sammen, ved at hovedpersonen leser en annen historie.

Synsvinkelbruken i denne boken er personal. Den vinkles både fra en jeg-forteller som hovedperson og jeg-forteller som biperson. Ved hjelp av jeg-forteller i hovedperson kan denne personen fortelle om egne tanker og følelser.
Jeg vil også legge til at forfatteren hemmeligholder nøkkelopplysninger om Appelsinpikens egentlige identitet for å ikke ødelegge spenningen, siden hele plottet i boken er å finne ut hvem appelsinpiken er.

Et annet moment i boken er den stadige skiftningen mellom Georg og Jan Olav. Denne teknikken blir brukt for å gjøre det mulig å leve seg inn i rollene og viser at de to tenker mye likt. En annen måte han gjør boken personlig på, er at han skriver i brevform og stiller spørsmål til leseren.

Forfatteren vil ofte på noen måter avdekke holdninger og verdisyn - i "Appelsinpiken" er dette et tilfelle. I likhet med Jan Olav filosoferer han rundt kjernespørsmål i livet:Ville du levd en kort stund for å så ha blitt revet bort - eller ikke eksistert? Jan Olav er i tillegg en vitenskapens mann, og gjennom hans skikkelse undrer han om det finnes en et liv etterpå - en himmel, en gud og en skaper.

Språket i denne boken er svært enkelt. Den er bygd opp på en slik måte at setningstypene er enkle og det blir på denne måten enkelt å forstå temaet. I "Appelsinpiken" er skildringene svært enkle og korte. Skildringene er med på å skape en stillestående effekt - og driver på ingen måte handlingen fremover. Derfor er det lite skildringer og på denne måten oppnår forfatteren en fri flyt i handlingen. Jaget etter den mystiske Appelsinpiken skaper en drivkraft til å lese boken.

Det man leser er lett å visualisere seg. Det at han har spennende og morsomme fortellinger, gjør det lettere å huske boka. Når man har lest en bok som både inneholder masse faktastoff i tillegg til en god historie, blir det lettere å huske alt sammen.

Romanen har en trist og sørgelig stiltone, noe som går igjen med temaet som er sorg og savnet etter en man er glad i. Med beskrivelse om sorg, savn og ensomhet blir det naturlig med en trist stiltone. I det faren til Georg forteller om Appelsinpiken, skjer det et stilbrudd. Nå er ikke stiltonen lenger sørgelig og trist, men mer mystisk og undrende.

I denne boken har forfatteren valgt å legge temaet til filosofi, og han skriver mye om de store filosofiske spørsmålene. De filosofiske spørsmålene som markerer seg i denne boken handler om døden, kjærlighet og universet. Jan Olav sammenligner livet med et stort lotteri - hver og en som blir født deltar i eventyr. Forfatteren vil med denne boken bevisstgjøre at livet ikke er evig - og vi må sørge for å gjøre det beste ut av livet slik det er nå. Spørsmålene som forfatteren stiller, innbyr på et tankespinn om vår egen eksistens.
Jeg tror at forfatteren har med vilje bestemt at Jan Olav skulle dø, for å forsterke budskapet om døden. Det er heller ikke tilfeldig at Gaarder bruker filosofi som tema. Gjennom hele oppveksten har filosofi vært med å prege livet hans og er blitt et utrykk i bøkene for det livssynet Gaarder har.

I likhet med andre store filosofer mener Gaarder at det er viktigere å stille gode spørsmål enn å finne gode svar. Han har en oppfatning at filosofien kan deles i to kategorier: de store og små spørsmålene - Hvem er vi, og hva er kjærlighet? Hva er å leve? Hva vil du med livet ditt? Livet er fylt av opplevelser, sanseinntrykk og de små glimt av lykke. Slike verdier som ikke kan kjøpes for penger. Tenk etter og gled deg over hva du har!

Min personlige oppfatning av boken er en varm og virkelighetsnær fortelling som treffer midt i hjertet. Den setter i perspektiv hvor brått livet kan endres og hvor mye tapet etter over å miste noen er større en glede ved å eie det. Jeg føler for min egen del at jeg blitt mer bevisst på livet og døden, og prøver å gjøre det beste ut av dagene som jeg har blitt gitt i dette livet.