Anne B. Ragde utga romanen Arsenikktårnet i 2001. Samtidig som disse 441 sidene ble satt ut i verden kom også Sigrid Undset-biografien hennes. Det har gått elleve år siden hennes første roman, En tiger for en engel. Romanen tar utgangspunktet i den syndefulle, egoistiske og hensynsløse skuespilleren Amalie Jebsen, bedre kjent som Malie-Thalia.

Slik som Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, handler Arsenikktårnet om hendelser i et liv som kan få forferdelige følger i flere slektsledd. Ragde bygger på hennes egen familiehistorie; fra morens slekt i Danmark. Hovedpersonene er datter, mor og bestemor. Og alle disse har problematiske mor-datter forhold til hverandre.

Romanen starter med et dødsfall. Amalie, som er født i 1907, dør i København. Hennes eneste datter Ruby ringer til sin egen datter Therese og forteller nyheten: ”Mor er død. Og så lo hun. Svært lenge. (...) Er det ikke fantastisk?”. Therese blir sønderknust, mens Ruby danser og jubler. Disse vidt forskjellige reaksjonene er selve utgangspunktet for romanen. Vi blir forklart hvordan én kvinnes liv kan påvirke andre på slike vidt forskjellige måter.

Hele familiehistorien legges ut mens Ruby, Therese og Thereses sønn Stian er i København. De skal rydde opp i eiendelene, selge huset og ordne begravelsen til Amalie.

Amalie Jebsen var en kro-pike på farens kro, men rømte for å bli med i en omreisende teatertrupp. Hun livnærte seg som kabaretsangerinne og giftet seg med porselensmaleren Mogens. Amalie ble bitter og egosentrisk etter at hun måtte gi opp sin lysende karriere og ofre seg for barn og mann. Hun lot denne bitterheten gå ut over sitt første barn, Ruby. Ruby ble behandlet som søppel, ignorert og forkastet av moren gjennom hele sin barndom. Det er ikke rart hun stråler av glede da kvinnen som gjorde hennes liv til et rent helvete dør. Romanen stiller samtidig et spørsmål om at kanskje det burde være lov å være lettet når et mennesket forlater jorden.

Therese har oppfatet sin bestemor som en vital, livsglad og kjærlig person. Det er vanskelig å si om det er Ruby eller Therese som har den riktige oppfatningen av Amalie. Det som vi derimot forstår utover i romanen er at det viktigste er å ha sympati til deres reaksjoner og følelser, og ikke dømme dem.

Boka er delt inn i kapitaler etter hvem historien blir fortalt gjennom; Amalie, Therese, Mogens og Ruby. Den begynner og slutter med et kapitel hvor Thereses reaksjon til begravelse og opprydning står sentralt. Historien rulles opp baklengs og vi får vite om Amalies liv som kroeierens datter helt til slutt. Denne måten å skrive på skaper en spenning som får leseren til å ville vite hva som ligger bak disse hendelsene, følelsene og dialogene. Romanen blir også mer overraskende ved denne fortellermåten. Når vi tror at vi kjenner en karakter, får vi ved neste kapittel et nærmere innsyn.

Ragde klarer svært godt å skildre Danmark og bruke det danske språket. Hun har også studert en god del for å få en slik informasjonsrik og riktig beskrivelse av 1900-tallets Danmark. Dette gir leserne en sjarmerende og interessant framstiling av et ellers kjedelig miljø.

Romanen stiller typiske eksistensielle spørsmål som; ”hvem er vi, hvor kommer vi fra og er noen av oss den vi tror vi er?”. Hun får også frem et nesten religiøst budskap om at vi straffes for våre forfedres synder. Arsenikktårnet får meg også til å tenke at kanskje den vi er bare er en konsekvens at tilfeldigheter i miljøet og arv. Therese, Ruby og Amalie ble alle påvirket i stor grad av hverandre og reagerte på hendelser med slike instinktive følelser at man begynner å lure om det fins en viss vilje? Det er altså til en viss grad en deterministisk roman. Eller om Ragde har en for dårlig forfatterevne til å skape dynamiske og kompliserte personer?