’Aster’ handler om Vandreren som gaar i spissen for De Faa og Store for aa kjempe mot De Smaa og Mange. Temaet i denne boken er individets frihet kontra kollektivisme. Hva er egentlig best? Oeyvind Myhre mener tydeligvisvis at vi er best stillt med et samfunn hvor den enkelte har stor frihet til aa bestemme over seg selv og sitt eget liv, slik som vi har det i Norge. Man kan kanskje trekke enkelte paralleller mellom de to samfunnformene i boken og vaart eget samfunn kontra det russiske samfunn. Spoer man en person fra den andre gruppen vil denne kanskje heller foretrekke den samfunnsformen han lever i istedet for vaar. Det er derfor ikke lett aa gi noe svar paa hva som er best eller hva som er riktig i denne sammenheng, men jeg skulle tro at flesteparten av befolkningen i verden ville foretrekke en styreform lik vaar egen.

Bokens oppbygning - Boken er delt inn i 3 hoveddeler som hver er delt inn i kapittler paa ca. 3-4 sider. I slutten av hver hoveddel er det et sidelangt utdrag fra "sangen om fargene", som Demring sang da han kom tilbake til sitt eget folk i slutten av boken. Inndelingen og plasseringen til de 3 hoveddelene gaar i takt med hovedpersonens personlige utvikling.

Handlingen - boken innledes med et forord der Asters (planeten handlingen utspilles paa blir kalt Aster) fysikk og biologi blir forklart. Deretter blir kapittel 1 innledet med en naturskildring pluss at man faar vite at Demring, eller Ildregn, som han da het, er paa vei mot soer for aa kjempe mot De Smaa og Mange. Leseren faar ogsaa et innblikk i bakgrunnen til De Faa, og bakgrunnen for fiendeskapet mellom De Faa og De Mange. Handlingen blir for det meste presentert kronologisk, med enkelte tilbakeblikk inn i fortiden. Den brytes ofte opp av glimt inn i hovedpersonens/Demrings sinn og tanker, og enkelte ganger av utfyllende naturskildringer.

Eksempler:
"Vandreren paa bredden var fjernt fra seg selv. Han var mellom stjernene, hvor gaatene bare vokste, hvor hvert svar bare var porten inn til nye spoersmaal. Han floet i et veldig rom. Omkring han svevde andre; de kunne ikke sees, bare svakt anes som naerheter... Buer av lys og moerke spentes for blikket. Han syntes han beveget seg i en mektig stroem; en nesten uimotstaaelig dragning, mot moerket. Han kjempet mot, saa uvissheten i kampen: det var saa mange som nesten naadde fram til lyset,- men saa faa, saa faa som naadde helt fram." "Landet omkring virket nesten livloest. Det var et fjell-land med rekke bak rekke av sylkvasse tinder, svartglinsende i kvelds sola. Arrete daler skar seg gjennom fjellkjedene. En slik dal fulgte Ildregn soerover. Himmelen var blaalilla. Roedtonen var blitt skarpere jo lengre soer han var kommet; i nord ved Lystets Haller var himmelen blaa, nesten med et skjaer av groent. Sola var en liten, gyllen klatt paa himmelen. Langt i nord syntes gjennomsiktige, gullkantete skyer."

Handlingen stiger hele tiden mot et klimaks (sakte i begyn- nelsen, deretter hurtigere), som kommer naar Demring oedelegger Mesteren. Etter klimaks faar leseren en jevn og rolig avslutning.

PERSONSKILDRING:
Forfatteren skildrer heller ytre trekk hos personene i teksten enn indre trekk.

Eksempel:
"Demring saa ikke den vennen han en gang kjente - stolt, med et glinsende, nesten groennlig skjold: Skjoldet var sprukket og avskallet, oeynene visne, beina krokete som om kroppstyngden var nesten for mye for dem," osv.

Ild regn/Demring er full av paagangsmot gjennom hele boken, ogsaa naar han befinner seg i de vanskeligste situasjoner, f.eks. da han ble forraadt av Lysbaerer og flukt syntes umulig. I begynnelsen av boken er han ganske uerfaren, men etterhvert vokser hans opplevelser og erfaringer. Han laerer aa beherske og styre kroppen sin til det ytterste. F.eks. kan han sende konsentrerte lysboelger mot et maal og oedelegge dette, en slags laser med andre ord. En annen gang han var truet, av en stor ildkule, sugde han ut all veske fra kroppen sin og konsentrerte dette i en vannsoeyle mot ildkulen som da fordampet.

Naar det gjelder synsvinkel oppleves det meste av handlingen gjennom forfatteren, enkelte ganger ogsaa gjennom personen det handler om. Eksempel: "Liv vaaknet i tua. Ned i de dypeste hulene trengte lyset, - gjennom krystalldoerer, langs muggraa kontorvegger. I sovecellene vaaknet De Smaa til ny dags virke." Det er positivt at forfatteren gir leseren noen innblikk i tankene til den personen det handler om, det kan hjelpe til lettere aa forstaa personens handlingsmoenster.

MILJOE:
Man faar ikke inntrykk av noe miljoe, da hovedpersonen for det meste vandrer alene.

STIL:
Naturskildringene spiller en viktig rolle da de ofte gjennspeiler hovedpersonens/Demrings sinn. Her staar farger saerlig sentralt, da De Faa kommuniserer med farger, og ikke med lyd. Bilder formekommer ofte, saerlig i forbindelse med naturskildringene. Naar det gjelder setningsbruk bruker forfatteren ofte lange, relativt kompliserte setninger.