«Aust-Vågøy» er skrevet av Inger Hagerup. Hun ble født i 1905, og hun vokste opp i Bergen. Diktet er fra diktsamlingen «Videre» som ble gitt ut i 1945. Det ble skrevet i 1941 da hun var i Sverige, men hun kunne ikke stå frem før 2. verdenskrig var over, fordi slike dikt var strengt ulovlig under krigen. Disse ble ulovlig spredt ved hjelp av små lapper og illegale aviser. Det ble også fortalt muntlig og var meget populært. Da krigen var over, ble meget stor spenning knyttet til hvem som var forfatteren av diktet. Svært overraskende var det at Inger Hagerup hadde skrevet Aust-Vågøy. Folk trodde først og fremst det var Arnulf Ødeland som hadde skrevet det. Inger Hagerup døde så sent som i 1985.

Diktet handler om hva tyskerne gjorde da de tok landet vårt i 1940. I Aust-Vågøy, derav tittelen på diktet, brant tyskerne ned store deler av bygningene. Diktet tar utgangspunkt i at leseren er fra Norge fordi forfatteren bruker ordet «våre». Det er skrevet på en måte som er meget nasjonalistisk. Under krigen var dette diktet godt kjent blant motstandsbevegelsen her hjemme.

Både tanker og følelser blir vekket når man leser det, fordi det er brukt sterke ord som brente, drepte og døden. Dette skaper assosiasjoner til alt det fæle som hendte under krigen. Det får oss automatisk til å ta sterk avstand fra tyskernes handlinger siden beskrivelsene som er brukt, er ganske så groteske.

I diktet blir det ikke referert direkte til leseren, men det blir skrevet som om det skulle kunne vært lest opp i en stor forsamling. Dette får oss til å skjønne at vi må kjempe sammen og at dette er en sak som gjelder oss alle. Diktet ba det norske folk om å holde motet oppe. I dag er diktet en sterk oppfordring til leseren om ikke å glemme de tyske okkupanters ugjerninger i Norge.

«De» er ofte gjentatt i teksten og det refererer til tyskerne under 2. verdenskrig. «Oss» blir brukt i diktet og dette henviser til oss som bor i Norge. «De brente våre gårder» kommer igjen tre ganger i tre forskjellige strofer. Hun har også valgt å skrive «De» med stor bokstav gjennom hele diktet. Dette for å presisere at det er akkurat tyskerne hun mener og ingen andre. Under høytlesning blir trykket i denne setningen lagt på «våre». Da kommer appellen ekstra tydelig fram.

Forfatteren har valgt å bruke bokmål gjennom hele diktet, og det er også grammatisk riktig. Det eneste stedet i diktet hvor forfatteren har valgt å gjøre noe spesielt med tegnsettingen er i andre strofe og andre verselinje. Her har hun avsluttet med kolon. Deretter har hun repetert de to første linjene i første strofe. Dette får oss til å skjønne at vi skal legge ekstra stor vekt på disse to linjene.

Diktet har fire strofer hvis vi ser bort i fra den aller første teksten i diktet hvor det står «Mars 1941». I hver strofe er det fire verselinjer. Det er brukt enderim i diktet. Andre og fjerde verselinje rimer i alle strofene. I første strofe ender for eksempel andre verselinje på «menn» og fjerde verselinje på «igjen». Rytmen er god gjennom hele diktet. Ordet «hjerter» er gjentatt to ganger i forbindelse med hjerteslag. Det forekommer en gang i første strofe og en gang i andre. Dette er for å symbolisere livet. Budskapet i diktet er at vi ikke må glemme alt det fæle tyskerne gjorde mot Norge under 2. verdenskrig.

Temaet i diktet er krig og fred, og er nok ikke helt aktuelt for oss i dag i og med det er over 50 år siden krigen var over. Likevel er det en god del i diktet som vi kan lære noe av. Nå tenker jeg spesielt på dette om å stå sammen. Alene er vi alle maktesløse, men sammen kan vi få til noe. Dette gjelder alle store saker som for eksempel miljøforurensning og det økende skille mellom rik og fattig. Mange stedet i verden er det krig i dag. Mange av disse konfliktene kan vi løse hvis vi står sammen. Derfor er jeg positiv til budskapet i diktet.

Jeg likte diktet veldig godt, fordi det er brukt kraftige skildringer og sterke ord som vekker mange føleser. At diktet er kort og lett å forstå gjør det også veldig .