Diktet ”Aust-Vågøy” er skrevet av forfatteren Inger Hagerup. Hun ble født i 1905 og vokste opp i Bergen. I 1939 debuterte hun med diktsamlingen ”Jeg gikk meg vill i skogene”. Inger Hagerup døde i 1985, 80 år gammel.

”Aust-Vågøy” er et krigsdikt hentet fra diktsamlingen ”Videre” som ble gitt ut i 1945. Det var dette diktet som hun slo igjennom med. Hun skrev diktet i Sverige like etter mars 1941, og det bygger på hennes opplevelse av den tyske invasjon under 2. verdenskrig. Hun var i Sverige da hun skrev diktet, i likhet med mange andre forfattere som ikke kunne stå fram før etter annen verdenskrig var over, siden slike krigsdikt var strengt ulovelig under kampen. Diktene hennes ble spredd rundt i landet ved hjelp av små lapper og illegale aviser. Det ble også fortalt muntlig og det ble etter hvert meget populært. Da krigen endelig var over, ble det knuttet stor nysgjerrighet til hvem som var forfatteren. Folk trodde at det var fridomskjemperen Arnulf Øverland som hadde skrevet det, derfor var det veldig overraskende at det var Inger Hagerup som sto frem som dikteren etter krigen var slutt.

”Aust-Vågøy” forteller om den tyske invasjonen av Norge i 1940. Hovedsakelig hendingene i det vesle bondesamfunnet. Austvågøy i mars 1941, der flere store bygninger ble satt fyr på. Det ble fortalt at mange var blitt drept, men likevel stod resten av folket sammen og kjempet imot.

Fortelleren i diktet er hele den norske befolkningen, fordi det hele tiden blir brukt pronomenene ”våre” og ”oss”. Dette kommer til uttrykk i setningene; "De brente våre gårder" og "de kuer aldri oss". Mennene som står bak de grusomme handlingene blir beskrevet som ”de”, noe som gir en oppfatning av at det er fremmede eller ukjente menn.

Diktet er skrevet veldig nasjonalistisk. Den siste strofen forklarer at de som ikke ble drept av tyskerne, stod sammen og lot seg ikke holdes nede. Det er beskrevet en trist og sjokkerende handling. Mennene som kommer, blir beskrevet som blodtørstige slaktere som kun ønsker å utrydde befolkningen.

Diktet har nesten bare denotasjoner. Ordet "hjerte" er en konnotasjon, fordi det kan vekke flere forskjellige tanker, blant annet kjærlighet, vennskap og rødfarge. Det er tatt i bruk forskjellige bildetyper. "La våre hjerter hamre" og "La våre hjerter hugge" er en besjeling, fordi et hjerte kan ikke hugge eller hamre. Disse to linjene har også et skjult mening, og er derfor symboler.

I den andre strofen kan "La våre hjerter hugge - med harde, vonde slag" bety at de ønsker å skade tyskerne, fordi de har påført dem sorg. "Bak hver som gikk i døden" er et symbol, fordi det ikke er bokstavelig mulig å gå inn i døden. "Aust-Vågøy" er bygd opp av fire strofer, med fire verslinjer. Diktet har "abcd" enderim. Det har også en fast rytme, som kun varierer litt i tredje verslinje i alle strofene. Det er en god del gjentakelser, blant annet: "De drepte våre gårder - De drepte våre menn" og "La våre hjerter hamre - La våre hjerter hugge." Det er blitt gjort, fordi forfatteren ønsker å legge vekt på hva de (tyskerne) gjorde. Noe litt spesielt med diktet er tegnsettinga; hver eneste strofe har forskjellig tegnsett. Den eneste likhet er siste verslinje i hver strofe, som alltid slutter på punktum. Det eneste stedet forfatteren har valgt å gjøre noe spesielt med tegnsettingen er i andre strofe og andre verselinje. Her velger hun å avslutte med kolon, deretter repeterer hun de to første linjene i første strofe. Slik skjønner vi at hun vil at vi skal legge ekstra stor vekt på akkurat disse to linjene.

Det blir brukt enderim i diktet, andre og fjerde verselinje rimer i alle strofene. I første strofe ender for eksempel andre verselinje på ”menn” og fjerde verselinje på ”igjen”. Rytmen er god gjennom hele diktet. Ordet ”hjerter” er gjentatt to ganger i forbindelse med hjerteslag. Det forekommer en gang i første strofe og en gang i andre. Jeg mener dette er for å symbolisere livet. Budskapet i diktet er at vi ikke må glemme alt det utilgivelige tyskerne gjorde mot Norge under 2. verdenskrig.

Selve tittelen på diktet sier oss ikke mye. Både tanker og følelser blir vekket når man leser det, fordi det er brukt sterke ord som brente, drepte og døden. Dette skaper assosiasjoner til alt det grusomme som hendte under den forferdelige krigen. Diktet får oss automatisk til å ta sterk avstand fra tyskernes handling siden beskrivelsene som er brukt, er veldig groteske.

I diktet blir det ikke referert direkte til leseren, men det blir skrevet slik at det kan leses opp i en stor forsamling. Dette får oss til å skjønne at vi må kjempe sammen og at dette er en sak som gjelder oss alle. Diktet ba det norske folk om å holde motet oppe. I dag er diktet en sterk oppfordring til leseren om ikke å glemme de tyske soldatenes ugjerning i Norge.

”De” er ofte gjentatt i teksten og det refererer til tyskeren under 2. verdenskring. ”Oss” blir brukt i diktet og dette henviser til oss som bor i Norge. ”De brente våre gårder” kommer igjen tre ganger i tre forskjellige strofer. Inger Hagerup har også valgt å skrive ”De” med stor bokstav gjennom hele diktet, jeg tur hun gjør det for å understreke at det er akkurat tyskerne hun mener og ingen andre.

Temaet i diktet er basert på tyskerens angrep på byen ”Aust-Vågøy” under 2.verdenskrig. Dette diktet er trolig basert på hva Inger Hagerup opplevde. Temaet er altså krig og fred.

Hvis man går mer i dybden kan diktet være et eksempel på hvordan livet vårt kan arte seg. Vi vil oppleve motgang, trange tider og større eller mindre problemer, som mennesker. Da er det viktig at vi alltid er positive og ikke blir holdt nede. Etter å ha lest diktet sitter jeg igjen med et helhetsinntrykk. Det virker som at Inger Hagerup så på tyskerne som mordere, noe som er helt forståelig, siden hun opplevde krigen på nært hold. Det er et trist og tankevekkende dikt som har en klar mening. I de to siste strofene virker som hun prøver å forklare, at mennesker som er i "samme båt," holder sammen. Temaet i diktet er enda mer aktuelt enn den gangen. Diktet viser at krig kun skaper sorg og smerte. Nå til dags er 90% av krigsoffrene sivilpersoner, noe som er skremmende fakta. Budskapet er mangetydig, og jeg er enig med begge tolkningene nevnt tidligere: diktet kan bety at vi aldri må la noe holde oss nede, selv i vanskelige tider; eller rett og slett at krig er sorgfullt. Personlig likte jeg diktet, mye p.g.a. den enkle oppbygningen, og det klare budskapet. Diktet har også rytme, noe som gjør det litt mer muntert. Den muntre sammensetningen sammen med den sørgmodige teksten gir et dikt som overgår mye annet.