Dagbladjournalisten, forfatteren og litteraturkritikeren Johan Borgen (1902-1979) er født i Oslo. Borgen debuterte som novelleforfatter i 1925 (www.dagbladet.no) og i det følgende vil jeg gi en analyse og en tolkning av hans novelle ”Av en født forbryters dagbok” hentet fra samlingen ”Noveller i utvalg 1936-1961”.

I ”Av en født forbryters dagbok” (heretter forkortet ”Av en født”) ser vi verden gjennom en liten gutts øyne. Teksten er delt opp i elleve deler, skilt med konkrete markører. Effekten av dette er todelt. På den ene siden får vi inntrykk av at novellen er en reise i tid; for hver ny del har tiden gått. På den andre siden kan det utenfra virke som om novellen består av flere små anekdoter som bindes sammen til en tekst.

Synsvinkelen i teksten er personal, skrevet i første person. Vi blir kjent med både miljøet og personene kun gjennom guttens barnlige beskrivelser og mistolkninger, noe som fører til at novellen får et lekent og humoristisk preg. Også de lange setningene uten komma er med på å danne denne effekten. Johan Borgen tvinger oss til å glemme vårt voksne, tillærte og forutinntatte syn på verden, og gir oss til gjengjeld en humoristisk, men like fullt tankevekkende framstilling.

Temaet i ”Av en født” kan være barndom, og dens merkverdigheter. Borgen gir her en illustrasjon av voksnes mistolking av barns oppførsel. Et gjennomgående virkemiddel er ironi. Dette ser vi brukt allerede i tittelen; ”Av en født forbryters dagbok.” De voksnes mistolkninger fører barnet inn i et nett av problemer og de voksne er ikke snare om å sette en ”forbrytermerkelapp” og ”avvikerstempel” på gutten. Foreldrene mener det må være noe alvorlig galt med sønnen deres, så galt at de til og med sender bud på psykolog. Dette henspeiler på et mer alvorlig tema; voksnes manglende forståelse for hvordan et barn kan oppfatte verden.

Selv om novellen har en slik alvorlig undertone, er det også mulig å lese novellen kun for fornøyelsens og humorens skyld. Mange vil nok nettopp gjøre dette, for ”Av en født” er full av små humoristiske og rett ut latterlige misforståelser og episoder. For eksempel drar hovedpersonen flere ganger ned duken av bordet, så alt som står oppå ramler ned eller går i stykker. En annen gang legger han seg i brønnen og blir gjennomvåt. Personlig får jeg assosiasjoner til Astrid Lindgrens spilloppmaker; Emil. Likevel må det presiseres at disse episodene ikke bare er morsomme fordi vi kan kjenne oss igjen. De er også viktige for temaet. Barnet tenker egentlig logisk nok, det er de voksne som skaper misforståelsene, og det er en tankevekker.

Episoder som bygger på misforståelser fra hovedpersonens side, finnes det også mange av. Det er særlig en som drar historien framover som en slags rød tråd, nemlig det at gutten tror at bestefaren er en stokk. Allerede i åpningslinjene kommer dette tydelig fram: ”Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovnet (…) En gang kom bestefar ned; det var far som hentet ham. (…) Bestefar hadde en blank kule i den ene enden og hadde en masse små knotter på kroppen.” (Del I, linje 1-6). En gang går gutten opp til bestefaren på loftet. ” Jeg så ikke bestefar men det lå en mann der og så opp og sa Æh. (…) Det må være et loft over der også med en bestefar til (…) Jeg lå i sengen hos den gamle mannen, og da fikk jeg se bestefar, han lå ved siden av den gamle mannen i sengen og så banket den gamle mannen i gulvet med bestefar, (…)” (Del III, linje 1-7).

På samme måte som vi møter bestefar, møter vi også de andre personene i hans liv. ”Far er høyt oppe.” (Del I, linje 9), og ”Mor er nær.” (Del I, linje 17), er eksepler på hvordan gutten ser foreldrene sine. Selv de få replikkene som er i novellen er gjenfortalt gjennom hovedpersonen. Dette gjør at vi får kun et ytre inntrykk av personene rundt ham, noe som fører til at i alle fall jeg blir nysgjerrig på hva de tenker og føler. En kan gjøre seg opp meninger og tanker rundt dette, men det vil bare bli spekulasjoner basert på personlige assosiasjoner og den ytre beskrivelsen vi får av forfatteren. Jeg vil ikke ødelegge den personlige leseropplevelsen ved å greie ut om mine tanker rundt dette.

Når det gjelder tekstens oppbygning, er det ikke ved første øyekast så lett å skille ut den typiske fortellerstrukturen med innledning, oppbygning mot et klimaks, vendepunkt og avslutning. (Skarðhamar 1993:91). Innledningen er in medias res og det er vanskelig å si hvor den stopper. Jeg vil kanskje si at det er et naturlig skille mellom innledning og hoveddel ved den første delemarkøren, altså mellom det jeg har kalt del I og del II. Dette fordi i del I møter alle de viktige personene i historien; bestefar, mor, far og lillesøster. I del II går hovedpersonen over til å snakke om seg selv. ”Nå er jeg blitt liten. Jeg er kommet ned på bunnen jeg også og er blitt mindre enn det som heter Lillesøster. De kaller det å vokse.” (Del II, linje 1-2).

Oppbygningen mot et klimaks er parallell med oppbygningen av guttens mer og mer alvorlige rampestreker. Han starter i det små med å snike seg opp på loftet og å legge seg i brønnen, og ender opp med å tenne på utedoen og å få Lillesøster til å drikke kjemikalier. ”(…), men det var meg som fant fyrstikkene som far hadde gjemt bak de flaskene som Lillesøster ble aller sykest av. Hun ble nesten død.” (Del VI, linje 13-15). For foreldrene og omgivelsene kommer klimakset med et høydepunkt av misforståelser, og så et vendepunkt da de finner det nødvendig å bringe inn en barnepsykolog. For gutten derimot representerer denne psykologen ingen særlig forandring. ” (…) hentet mor en dame med sånn stemme som de har i barnetimen og spurte om jeg kunne se forskjell på en fugl og en slags stokk hun hadde fordi det regnet, (…). Hun var gæren.” (Del IX, linje 4-7). At det ikke kommer et markant vendepunkt gjør og at slutten er åpen og uten løsning på konflikten. ” Lillesøster har lovet meg at i morgen skal vi ta rønkenbilde men da må vi ned i kjelleren hvor det er mørkt og vi skal ikke si det til noen…” (Del XI, linje 12-13).

Tar vi for oss miljøet i ”Av en født” har ikke Johan Borgen gitt oss mye å gå etter. Det er situasjonene som utspiller seg som er viktige, og miljøskildinger finnes praktisk talt ikke. Novellens handling kunne ha skjedd nesten hvor og når som helst. Likevel finner vi små hint, som at de har utedo, som peker mot landsbygda og tidligere tider. Setningen ”Mor sier Det er bare rutemaskinen til København, (…)” (Del I, linje 12-13), forteller oss at vi høyst sannsynelig befinner oss i Skandinavia, kanskje nærmere bestemt i Danmark.

Hvis vi går tilbake til disse små, artige situasjonene som driver historien framover, finner jeg det naturlige å trekke fram noen av disse spesielt. En viktig del av guttens oppfattelse av verden er at han vokser seg mindre. Han lå først i vogna og var høyere oppe enn Lillesøster. Altså var han stor. Så vokser han og må forlate vogna til fordel for gulvet; han blir lavere. ” Når jeg går, ligger jeg på gulvet istedenfor i vognen og da kan jeg se opp på vognen. Jeg lurer på hvor liten jeg skal bli hvis jeg skal vokse mer.” (Del II, linje 11-13). Jeg må innrømme at Borgen her får fram en artig og troverdig hypotese om hvordan et barn kan tolke de voksnes verden og utsagn.

En annen episode, som utspiller seg etter at gutten har tent på utedoen og halve huset, munner ut i noe av det samme. Da han var liten ble mor ”myk på nesen” når han hadde gjort i buksa, og med dette i tankene gjør han det samme nå for å blidgjøre henne. ” Så gjorde jeg i buksen for at mor skulle bli glad igjen.” (Del VII, linje 11). Dette får meg til å tenke at det er kanskje ikke alltid så lett for barn å begripe at noe er greit den ene dagen, men plutselig ikke den andre, bare fordi de har blitt litt eldre.

Ris er noe som opptrer som et paradoks i novellen i den forstand at det både opptrer som noe som skal forhindre nye påfunn fra guttens side, samtidig som det faktisk er ønsket om ris som driver gutten til nye revestreker. Far lover gutten ris hver gang han gjør noe galt, men han får det likevel ikke. Derfor blir dette noe gutten ønsker å få og higer etter. ” Far sa at nå skulle jeg få ris. Men jeg har ikke fått det. Jeg har igjen alle de eskene jeg la i senga hos Lillesøster. I morgen skal jeg lage lys.” (Del V, linje 13-14). Som vi ser virker det hele mot sin mening, og Borgen har igjen skapt en tankevekker for den voksne leser.

Forfatteren har også en finurlig evne til å gripe tak i barns måte å assosiere på. Hovedpersonen i ”Av en født” fyller tre år tidlig i novellen, og grunnen til at han vet det, er at han får en stor kake med tre lys på. ”Alle sa Tre lys, så det var tre lys.” (Del V, linje 1-2). Senere bruker han denne erfaringen til å tenke seg hvor lenge det er til han skal begynne på skolen. ” Fattern sier at nå er jeg stor gutt og skal begynne på skolen om tre år. Tre år er sånn kake som er til å tenne på så en får ris. (…) Men da jeg sa til mor at han hadde sagt at jeg skulle begynne på et stort hus med fullt opp av barn om en sånn kake til å brenne opp, hentet mor en dame med sånn stemme som de har i barnetimen (…).” (Del IX, linje 1-5).

Til sist vil jeg ta med en tankerekke jeg personlig lo godt av. Hovedpersonen leter etter fyrstikker slik at han kan tenne på ting sammen med nabogutten. ”Far har gjemt fyrstikkene, så det er lett å finne dem. Før lå de helt oppe på peisen så jeg måtte rive ned det meste for å få tak i dem men nå lå de bak de flaskene i kjøkkenskapet (…).” (Del VI, linje 4-6). ” Nå gjemmer ikke far fyrstikkene, så nå er det umulig å finne dem. ” (Del VII, linje 2-3). Denne situasjonen synes jeg det er verdt å tenke litt over. Kanskje kan vi huske tilbake til vår egen barndom å finne lignende tanker?

Det er mange lignende episoder å ta tak i i ”Av en født”. Jeg har valgt ut de jeg synes er viktigst for novella som helhet, men det er fullt mulig at andre ville lagt vekt på flere, færre eller andre eksempler. Johan Borgen har her skrevet en novelle jeg personlig ikke kunne få nok av. Jeg ville ønske at den fortsatte og fortsatte. Dette har nok sammenheng med at jeg kjenner meg igjen i mange av episodene, og at dette er og en tekst til ettertanke. Mange vil nok ha glede av denne novellen, enten det er for fornøyelsenes eller det mer alvorlige temaets skyld.