”Bak kulissene” har Ebba Haslund kalt denne novellen, som kom ut i novellesamlingen ”Hver i sin verden” i 1976. Teater tenker du, og du tar ikke feil, men overskriften er dypere enn som så. Novellen handler om Lillegull. Hun har en pappa som skal være med i en lokal teateroppsetning og spille troll. Han er sjelden hjemme, og hvis han er det, så krangler han og moren. Lillegull gleder seg til teaterforestillingen, men da dagen endelig kommer blir den ikke helt som hun hadde tenkt seg. Moren tar med seg Lillegull bak kulissene, hvor de tar faren på fersken i utroskap. Faren flytter ut og moren har blitt alenemor for vesle Lillegull.

Novellen begynner in medias res. Handlingen er kronologisk så det er ikke vanskelig å få med seg hva som skjer på det ytre plan. Det gjør det lettere å konsentrere seg om symboler, billedbruk og frampek, som teksten er spekket med. Hele teateroppsetningen er et bilde på livet til den lille familien. De lever i en fiktiv tilværelse. På scenen i teateret spilles det et eventyr, men går vi bak kullissene, til virkeligheten, finner vi en utro familiefar. På scenen og hjemme hos familien har han på seg en maske, men når han har kommet seg bak kullissene tar han av seg masken og vi ser sannheten.

Det er flere frempek til det som skal skje. Allerede med en gang når du begynner å lese forstår du teateroppsetningens symbolikk. Det at trollet stjeler prinsessen er en forvarsel på at dette også skjer i virkeligheten. Det at faren aldri er hjemme og at han og kona krangler så mye gjør at vi straks begynner å spekulere på om faren kanskje har en dame på si. Noe er i hvertfall veldig galt mellom dem. Handlingen foregår over to tre uker. Rundt en uke før teaterdagen og litt over en uke etter den katastrofale lørdagen. Meste av handlingen er konsentrert rundt dagen for teaterforestillingen, fordi dette er den mest sentrale dagen. Det er få dialoger i novellen, men en rekke replikker. Dette understreker at familien mangler evnen til å kommunisere. De er flinke til ”å slenge dritt” til hverandre, men noen vettuge samtaler har de ikke.

Det er mange litterære virkemidler i teksten. Ironi/ sarkasme er et eksempel. ”Så kan jeg gratulere han samtidig, sa hun og vrengte munnen samtidig, med den glimrende forestillingen!” Fordi glimrende står i kusiv er det tydelig at hun slett ikke mener det hun sier. Det er helt klart at hun har andre intensjoner ved å gå bak scenen enn å gratulere ektemannen. Det viktigste virkemiddelet i denne novellen er bilder. Da Lillegull og moren går bak kulissene ser hun en gullvegg. Det er deler av slottet som blir demontert.

Slottet symboliserte den perfekte overflaten, men nå blir altså den ødelagt, og det er tid for at sannheten kommer fram. Samtidig som det er et bilde er gullveggen også et frampek. Alt det flotte vil rase sammen.

”Jeg sa det til deg før dette begynte! Man skal aldri vekke sovende bjørner.” Den sovende bjørnen symboliserer nysgjerrigheten. Hvis man vekker den og som følger av det vil finne ut av alt, kan man få se en sannhet som kanskje ikke er så lett å takle.

Handlingen i nesten alle noveller bygges opp mot et klimaks, men det er ofte mange små vendepunkter på veien fram til klimakset. Det er det også i denne novellen. Handlingen bygges opp av Lillegulls forventninger til teateroppsetningen parallelt mens man ser at ekteskapet mellom moren og faren sakte men sikkert rakner. Spenningskurvene stiger ganske parallelt, fordi begge klimaksene kommer på teateret. Lillegull får endelig sett teateroppsetningen hun har gledet seg til så lenge, samtidig som faren blir tatt i utroskap, noe som fører til at det som var igjen av ekteskapet nå er helt oppløst. På veien mot dette store vendepunktet som forandrer deres liv er det mange små vendepunkter. Et eksempel på det er da Lillegull begynner å gråte etter teaterforestillingen. Endelig klarer hun å få ut denne vonde følelsen som har ligget som en klump i magen så lenge. Men klimakset kommer da mor og datter tar faren på fersken i utroskap. Alle anelser vi har hatt om at faren kanskje ikke er trofast blir nå bekreftet. Sinne og krangling går over til gråt, sorg savn og skyldfølelse. I det siste avsnittet får vi en forståelse av hvordan Lillegulls hverdag vil fortsette, triste og tomme.

Synsvinkelen i teksten er personal tredje person. Det er Lillegulls opplevelse av det hele vi får. Det er ikke vanskelig å se p.g.a. setningskonstruksjon, billedbruk og ordvalg. ”Men siden drømte hun så fært at pappan var blitt et troll på onkli, et farlig troll med rødt gap som hunden til dem i første.” Lillegull hun føler tidlig at noe er galt, men hun klarer ikke å finne ut hva. Frampekene tilsier at forfatteren tydelig vet mer enn hun sier ”gjennom” Lillegull. Selve tittelen er jo et varsel på at noe vil skje ”bak kulissene”. Forfatteren er inne og beskriver en del steder. I begynnelsen –smakte mormor på ordet da hun snakket til barnebarnet sitt. Dette er ikke en 5-årings ord, men Ebba Haslund’s.

Lillegull er tydelig hovedperson i novellen, fordi handlingen er sentrert rundt henne. Det er ingen ytre personbeskrivelser av henne men sannsynligvis er hun en helt normal jente både på det ytre og indre plan. Hennes reaksjoner på alt som skjer er helt typisk. Hun føler seg usikker og redd. Et klart bilde på hvordan hennes forhold til voksne er, er da de er på teateret og hun nesten blir tråkket ned av de voksne. De ser hverken henne eller hennes redsel og tramper over henne. Lillegull er en våken jente. Hun får med seg alt som skjer, selv om hun ikke forstår alt hva som foregår, så føler hun det på seg.

Forfatteren har tydelig sympati ovenfor denne lille, uskyldige skapningen som er offer for voksnes tankeløshet. Moren er den som tar seg av henne, men det er faren hun beundrer. Det er helt tydelig under teaterforestillingen og i krangelen med Elsebrit om hvem av fedrene deres som har den beste rollen.

Moren er en kvinne som stemmer med det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hun er hjemmeværende med barn og hus å passe. Hun er hissig og trolig sliten av all krangling med ektemannen. Hun har alt ansvaret for Lillegull og når hun i tillegg går rundt og funderer på om mannen er utro, klarer hun ikke å se datterens behov. Hun oppdager ikke at den lille 5-åringen får med seg det som skjer, og at hun trenger en forklaring. Moren er ganske egoistisk når hun bruker barnet for å straffe mannen sin. Hun tenker ikke på at detter er en minst like traumatisk opplevelse for Lillegull som for henne. Selv om moren prøver å skjule det som skjer for datteren klarer hun det ikke.

Faren er aldri hjemme så man får ikke noe spesielt bilde av hvordan han egentlig er. Det eneste vi får vite er at han aldri er hjemme, at han skal være troll i en teaterforestilling, og at han er utro. Det bilde forfatteren gir oss av ham er ikke særlig positivt, men det er nok ikke meningen heller, siden han er den klare syndebukken, trollet. Det at han har rollen som troll i teateroppsetningen er nok derfor ikke tilfeldig.

Mormoren er den eneste av de voksne som får sympati av Haslund. Hun setter Lillegull i første rekke, og tar vare på henne, mens moren og faren har mer enn nok med seg selv. Det er ikke dermed sagt at de er dårligere foreldre enn andre for det er akkurat dette som skjer ved skilsmisser, barna kommer i andre rekke. Den viktigste mangelen hos moren og faren er altså at de ikke klarer å kommunisere, verken seg i mellom eller med datteren.

Det viktigste som skjer i denne novellen skjer i familien. Skilsmisse står for døren, så det er ingen hyggelig atmosfære som møter oss. Krangling og sinne preger hverdagen. Miljøskildringene skjer gjennom Lillegull. Det er ikke mange miljøskildringer i novellen av den enkle grunn at den som beskriver alt er 5 år. Vi får vite at vi befinner oss i en by, med et ”teater som var et eget hus og som lå midt på torget”.

Naturen er ikke sentral, bortsett fra i en scene: ”Så de gikk bare litt omkring i gatene mens sneen falt og falt”. Snøen symboliserer noe kalt og frossent, slik som forholdet mellom moren og faren.

Ordvalget i novellen er enkelt. Det er det nødt til å være hvis det skal virke troverdig, fordi enn femårings ordvokabular er ikke så godt utviklet. Men under den enkle stiltonen skjuler det seg mange bilder og frampek som gir teksten en dypere mening.

Tema i novellen er samlivsbrudd mellom foreldre, og hvordan barn opplever og reagerer på det. Lillegull blir redd og usikker fordi hun blir skjøvet vekk og overlatt til sine egne tanker og funderinger over alt som skjer. De fleste barn som opplever at foreldrene går fra hverandre gjør akkurat det samme som Lillegull, de tar på seg skylden. Hun tror at hvis hun ikke hadde begynt å gråte i teateret, så ville de ikke gått bak scenen, og da ville ingenting ha blitt forandret og pappan kunne fortsette å bo sammen med dem. Dette er jo selvsagt feil, men for et lite barn som ikke har fått vite noe annet virker det som en veldig sannsynlig forklaring på det hele.

Moralen i denne novellen er at foreldrene må ta mer hensyn til barnet i en skilsmisse. Et lite barn er tross alt det største offeret. De voksne må sette sine behov til siden og konsentrere seg om ungene. De fortjener en skikkelig forklaring på alt som har skjedd. Selv et lite barn forstår, og det har mange voksne lett for å glemme. Haslund liker dårlig utroskap og har derfor gitt oss et dårlig inntrykk av faren.

Selv mener jeg at novellen er meget aktuell i dag. Da Ebba Haslund skrev den i 1976 var hun på mange måter forut for sin tid, da hun pekte på noe som ville bli et stort sosialt problem i fremtiden. Hvordan foreldrenes skilsmisse påvirker barna blir en stadig mer aktuell problemstilling, fordi flere og flere dessverre kommer opp i denne uheldige situasjonen.

Novellen er ganske typisk for det som ble skrevet på 1970-tallet. Denne novella handler ikke direkte om kraftige kvinneopprør og kvinnekamp. Men den bærer preg av kvinnefrigjøringen. Moren kan bestemme såpass selv at hun kan ta ut skilsmisse. Det kunne ikke en kvinne gjøre bare noen få år tidligere. Ebba Haslund beskriver en av de første ”moderne alenemammaer”. Selvsagt har det vært kvinner uten menn med barn i alle tider, men nå blir ikke disse kvinnene stemplet nor og ned. De har et sosialvesen til å støtte seg i ryggen i tillegg til tusenvis av medsøstre i samme situasjon.