Oscar vinner 2003: Beste Dokumentarfilm

Cannes 2002: Juryens spesialpris

Skrevet, produsert og regissert av Michael Moore.

Norsk tittel: Bowling for Columbine

Originaltittel: Bowling for Columbine

Opphavsland: USA

Laget: 2002

Kategori: Dokumentar

Skuespillere: Michael Moore, Matt Stone, Marilyn Manson, Charlton Heston, Dick Clark, Evan McCollum m. fl.

Spilletid: 115 min

Distributør: Sandrew Metronome Norge A/S

 

 

”En nasjon under våpenet"

 

Hvorfor begås langt flere drap med privateide våpen i USA enn i noe annet land? Den radikale dokumentarregissøren Michael Moore ville finne ut hvorfor amerikanerne har kløe i avtrekker fingeren. Med skarpe spørsmål og overraskende vinklinger viser han et vreng bildet av den amerikanske drømmen.

 

En av de første senene vi ser i filmen er at Michael Moore går inn i en av de lokale bankene, som tilbyr et gratis håndvåpen vis du signerer på en bank konto, de har over 500 håndvåpen til rådighet inni banken, men ammunisjon har de ikke, utrolig nok!. Når han spør: «Do you think it's kind of dangerous handing out guns at a bank?», er det ingen av de ansatte som helt forstår at dette skulle være et problem.

 

Her ser du Michael Moore med sin nye hagle.

Bakgrunnen for den kritikerroste dokumentaren er skytetragedien på Columbine high school i Littleton, Colorado i 1999..

 

Utgangspunktet for filmen er skytetragedien på Columbine High School i Littleton, Colorado 1999, Etter å ha bowlet går to elever tilbake til skolen og starter en forferdelig massakre som dreper 12 elever og en lærer. De avslutter med å skyte seg selv. Moore tar også en avstikker til nabolandet Canada, der våpenbruken og frykten for blind vold er langt mer beskjeden, men faktisk eier kanadiere flere håndvåpen enn det Amerikanerne gjør. Så hvorfor er det likevel slik at det skjer 20 % ganger så mange skytemord i USA enn i Canada?

Vi får også møte the Michigan militia, som er en gruppe mennesker som virkelig lever for retten til å beskytte sitt eget hjem med all virkemidler. Tanken bak og møte denne gruppen, var at to av medlemmene var med på terror angrepet ”the oklahoma bombing”. Vi får møte James Nichales som er broren til Terry Nichales som sitter i fengsel på livstid. Moore og James snakker også om den henrettede Timoty McVeigh, som ofte var på besøk hos brødrene, og vist nok var ”en god gutt”.

Moore lar både mannen i gata og maktpersonene komme til orde om sitt forhold til våpen sett i lys av tragedien på Columbine. Rocke ikonet Marilyn Manson måtte tåle mye ”dritt” fra media og organisasjoner etter skytedramaet på Columbine High School, de mente det var hans skyld, og at han framprovoserte slike handlinger med sin musikk og kles stil.

 

Marilyn Manson prøver å forklarer under et intervju hva som er galt med USA.

 

"South Park"- skaper Matt Stone (som var elev på Columbine) og filmikonet Charlton Heston er noen av dem som forsøker å forklare hvorfor det enkleste ofte er pistol i USA. Sistnevnte er nå leder for den mektige våpenlobbyen i USA, National Rifle Association, og er ikke spesielt likt av Moore. Ironisk nok er Moore selv medlem i NRA. Moore tar også opp problemene til mennesker fra andre etniske grupper som fortsatt må slite i USA. Dette viser han blant annet gjennom en tegneserie snut, som viser forholdet mellom hvite og andre etniske grupper fra begynnelsen av og frem til nå. Han tar også med to overlevende etter massakren ved Columbine High til K- mart’s(stor dagligvare kjede) hovedkontor for å returnere en kule som ble avfyrt under dramaet. Den sitter fortsatt i kroppen til den ene. Vi får også møte en ung mann som lager sin egen napalm, og som er skuffet over at han kun kom som nummer to på listen over potensielle terrorister i byen sin. Han ville gjerne vært nummer én, fordi som han selv sier: «It’s an ego thing».

 

 

Dokumentarsjangeren

 

Dokumentaren skal man holde seg strengt til de innhentede fakta, men har lov til å gjenskape faktaens virkelighet gjennom å bruke dramaturgisk virkemidler innen lyd, lys, kostymer og rekvisitter osv. Likevel må man som regissør for en dokumentar kun gjenskape og vinkle fakta i bakgrunnsstoffet slik at virkeligheten ikke endres eller gis en annen fremstilling enn det bildet man får av bakgrunnsstoffet.

 

Dokumentaren er ofte ikke en avsluttende fortelling. Den reiser gjerne kritiske spørsmål som kan henge igjen ubesvarte helt til slutt, men den kan like gjerne besvare spørsmålene underveis. Utgangspunktet for dokumentaren skal være en kritisk holdning til fakta gjennom hele arbeidsfasen. Kritisk betyr ikke "negativ", men innebærer en analytisk tilnærming til årsaker og virkninger på ulike områder.

 

Uavhengighet er uhyre viktig for skaperen av dokumentaren. Det er et absolutt krav av hun/han er uavhengig av alle interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner eller økonomiske interesser. Dette betyr ikke at skaperen kan være uavhengig av alle mulige ytre påvirkninger, men hun/han skal ikke la seg presse eller kjøpe til bestemte vinklinger eller standpunkter.

 

Skaperens oppgaver er å bringe klarhet i årsakssammenhenger i stoffet, systematisere det og gi en etterrettelig beskrivelse eller analyse av vesentlige og virkelige hendelser. Det er derfor viktigere enn noe annet for skaperen å drive grundig "research" og dermed hente inn et bredest mulig bilde av sammenhenger og årsaker for deretter å gi en mest mulig korrekt fremstilling av denne informasjonen.

- Den forklarende som bruker en påstand som utgangspunkt og kommentaren dominerer.

- Den observerende der kameraet er en slags flue på veggen og kommentaren er nesten fraværende.

- Den interaktive har intervjuet som fortellerkjerne og ofte med krasse spørsmål.

- Den reflekterende der fortelleren er synlig og til stede med sine kommentarer i filmen.

Den siste kategorien er nok den vanskeligste formen da publikum ofte oppfatter denne fremstillingen som sterkest regissert og minst nyansert og objektiv.

Budbringeren eller fortelleren kommer sterkt inn og fokuseres mye i og med at hun eller han sees på skjermen så mye.

 

Bowling for Columbine er en dokumentarfilm. Dokumentarfilmer er ofte filmer som tar for seg kulturelle, politiske, sosiale eller kunstneriske spørsmål. Dette kan selvfølgelig også spillefilmer og nyhetsreportasjer gjøre. Det som skiller en dokumentarfilm fra en spillefilm er at den tar utgangspunkt i virkelige historier og mennesker, i motsetning til spillefilmer som bygger på oppdiktede historier. Mens det som skiller dokumentarfilmer fra nyhetsreportasjer er at en dokumentarfilm ikke har noen forpliktelse til å være en objektiv og balansert gjengivelse av virkeligheten. I en dokumentarfilm kan filmskaperen derfor på en helt annen måte enn en nyhetsjournalist gi uttrykk for sine personlige meninger, argumentere og propagandere for et politisk standpunkt, eller utforske kunstneriske virkemidler. En dokumentarfilm kan derfor karakteriseres som en film som henter råstoffet sitt fra virkeligheten, men som formidler dette stoffet ut fra en personlig holdning eller synsvinkel. Og det virker som om Moore kan mye om det å lage dokumentarer( han har jo laget fem filmer, to TV serier og skrevet fire bøker) fordi filmen viser årsakssammenhenger, og handlingen i filmen utvikler seg systematisk etter beskrivelser og/eller analyser. Det blir også brukt mange virkemidler som lys, lyd, tegneserie snut, oppramsing av aktuelle fakta. Moore har også brukt lang tid å drevet en grundig ”research”. Filmen følger alle retningslinjer for innen  sjangeren dokumentar.

 

 

Filmtekniske virkemidler

 

I Bowling for Columbine spiller filmskaperen selv, Michael Moore, en svært aktiv rolle i filmen. Han kommenterer det som skjer i filmen i voice over, og i mange scener dukker han opp foran kameraet som en aktiv deltaker. Han framstår som en veldig rolig og behersket person som virker å ha respekt for mange han intervjuer. Klesstilen hans er ikke veldig høytidelig, og ser ganske ”shabby” ut egentlig. Men dette tror jeg Moore gir et bilde av seg selv at han ikke tar seg selv så høytidelig, og derfor er det letter for han å komme inn på folk han skal intervjue, vi ser ikke at han er mange millionær akkurat. Detter gjelder også for vi som ser på han, han er en alminnelig mann. Det er dette han hvil oppnå. Jeg synes det er bra at filmskaperen er så synlig, fordi dette gjør at du skjønner at han er engasjert i det han driver med.

I spesielt to scener spiller Moore selv et svært aktiv rolle, han er protagonisten I den ene scenen tar Moore med seg to gutter som overlevde massakren på Columbine, men med varige mén, til hovedkvarteret til supermarkkjeden K-Mart, som i dette tilfellet er antagonisten, det er en person eller gruppe som forsøker å motarbeide protagonisten. Disse to guttene er på en måte katalysatorene, de to guttene er med for å skape et større inntrykk på sjefene i K- Mart og ovenfor media. Her bønnfaller de ledelsen til å slutte å selge ammunisjon til angrepsvåpen i butikkene sine, noe ledelsen til slutt går med på. Moors framgangsmåte i denne senen er veldig rolig og høflig, han spør om han kan snakke med sjefen, dette får han ikke fordi han er ”borte” hele uka. De venter i 5-6 timer uten å få snakke med noen som har med dette å gjøre, like vel blir de ikke sure. Dagen etter på kommer de tilbake med et helt pressekorps på slep. Dette gir resultater og K-Mart velger å slutte med salg av denne type ammunisjon i butikkene sine. Med å gjøre dette brukte Moore et virkemiddelet å skremme, og K-Mart var redde for å komme i dårlig lys, og miste kunder.

Den andre scenen Moore spiller en svært aktiv rolle, er den som avslutter filmen. Her tropper Moore opp i hjemmet til filmstjernen Charlton Heston, som i mange år har vært leder av National Rifle Association. Denne scenen er veldig bra og morsom, og  her ser du to fiender som i begynnelsen er høflige, men etter vært som Moore stiller en rekke kritiske spørsmål endrer forholdet dem i mellom, fra å være en velkommen NRA medlem til å være en mann som ikke er på Heston’s side. Og jeg må si Heston får som han fortjener. og det er veldig smart å vise denne scene på slutten, fordi dette vil gi et negativt inntrykk av Charles Heston. På slutten av intervjuet med Heston lar han bilde av en seks år gammel jente stå igjen, som ble skyt av en jevnaldrende gutt på skolen i flint, Michigan. Dette gjorde han for å gi et flachback til oss som ser på filmen, et minne om den seks år gamle jenta.

Et karakteristisk trekk ved Bowling for Colombine er at den, til tross for at den handler om et trist og alvorlig tema, er en svært underholdende, morsom og intens film. De scenene jeg liker best er tegneserie snutten, oppramsingen av USA’s utenriks misser og den første scenen ”a typical day in america” dette er fordi disse er de med mest humor og de er ment som humor scener. Det å lage en dokumentar film med så mye humor i seg om et så alvorlig tema har både gode sider og dårlig sider. Dette fordi det kan virke som han tar for lett på oppgaven og ikke klarer å vise hvor farlig de spørsmålene han stiller er! Men det som er bra med dette er nettopp at han klarer å stille spørsmålene riktig både i ironisk, humoristisk og på seriøs måte.
Selve filmen er konstruert rik måte, med dette mener jeg at det er innslag av mange ulike typer visuelle og dokumentarisk materiale (arkivopptak, informasjonsfilmer, nyhetsinnslag, animasjon, intervjuer, bilder fra overvåkningskameraer, opptak fra nødtelefoner etc.) for å få frem budskapet sitt. På et tidspunkt i filmen får vi se bilder fra overvåkningskameraene ved Columbine den dagen massakren fant sted. Dette gjorde han for å skape og forsterke bestemte følelser, som vi kaller Arkitektonisk rom. Alle disse virkemidlene virker veldig engasjerende, og gjør at du får et inntrykk over hva film handler om. Kamera vinklingen er også en faktor som hjelper deg med dette. Noen ganger er kameraet nøye plassert på forhånd, men det hender også at opptakene er tatt påholdt kamera, dette er at filmopptaket skjer når kameraet holdes eller bæres for hånd( ikke fast montert). Hele filmen har opptak som går under subjektivt kamera, med dette mener vi kameraet som ser, er identisk med et fortellende jeg. Slow-motion er også en av de tekniske virkemidlene Moore bruker flittig.

Bowling for Columbine inneholder en kort, animert framstilling av Amerikas historie. Denne delen er kanskje den med mest humor i, den latterliggjør de hvite som kom til Amerika. Selv om denne historie leksjonen ikke er synonymt med den vi finner i norske historie bøker om Amerika, så er det kanskje noe som er vært å lære. Og den har som oppgave å belyse hvorfor amerikanere har så mye håndvåpen, og grunnen til dette er frykt og det argumenterer Moore mye med, at det er frykten i det amerikanske samfunnet som er årsaken.

Den 20. april 1999, samme dag som massakren ved Columbine, var også den dagen amerikanske fly slapp flest bomber over Kosovo i krigen mot Serbia. Moore bruker dette til å skape en parallell mellom det han mener er en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk, og volden hjemme, frykten for at det slemme terroristene skal komme til akkurat det huset DU bor i. I filmen intervjuer Moore rockestjernen Marilyn Manson, som ble gjort til syndebukk for massakren i Columbine. Manson sier i dette intervjuet: ”Mennesker skremmes opp for at de skal vende seg innover i seg selv, konsumere og bli uinteressert i den krig som deres ledere fører i verden utenfor?” med dette mener han at menneskene skal bli uinteresserte, slik at lederne kan gjøre hva de vil uten at det skal bli stilt spørsmål tegn til det. Etter 11.september brukte Bush meste parten av landets penger  på krigføring for å avskaffe Taliban styre og still Osama bin Laden for retten, vi får se en tale av Bush som han krever enda mer penger fra kongressen for krigføring, dette gjorde han selv om landets økonomi var i nedgangstider. Under dette innslaget spilles det hard rock, dette for at Bush skal virke som en hard og kynisk person.

Et av Michael Moores hovedpoenger i Bowling for Columbine er at massemediene bidrar til å skape frykten i det amerikanske samfunnet. Som eksempel nevner Moore at til tross for at draps tallene i USA har gått ned over 20 %, så har tv-dekninen av vold økt med 600 %. Vi får også se et nyhetsinnslag som viser at våpen salget har gått opp med 70% og ammunisjon med 140%, dette også med ganske skremmende musikk som virkemiddel. Dette, mener Moore, er med på å skape et daglig inntrykk av at folk er i mye større fare enn de egentlig er. Moore intervjuer sosiologen Barry Glassner, og et av spørsmålene er hvorfor tror du mediene bruker så mye plass på drap, ulykker og kriminalitet? If it bleeds, it leads, sier han.

I filmen får vi se hvordan Eric og Dylans medievaner ble en stor del av debatten etter massakren ved Columbine. Sjokkrockeren Marilyn Manson og dataspillet Doom ble bl.a. gitt ansvaret for massakren. Dette førte til at skolemyndigheter og lærere over hele landet begynte å slå ned på populær- og subkulturelle uttrykk de ikke forsto, eller oppfattet som ubehagelige. Under denne delen av filmen blir det vist mange nyhetsinnslag som gjaldt denne saken landet rundt, intervjuer med mange av ungdommene som ble utvist osv. dette var en måte å skylde på noe, jeg ser det lite trolig at dataspill, voldsvideoer, internett og rockemusikk har så stor innflytelse på ungdommer flest at de kan ty til slike handlinger, da hvile nok volden være mye høyere enn det den er nå.

 

Tema og budskap

 

Dokumentarfilm av Michael Moore om amerikansk våpenindustri og USAs voldelige natur. Filmen kan sees på som et angrep på amerikanske myndigheter og kanskje spesielt Bush. Den tar utgangspunkt i massakren som fant sted på Columbine High School i 1999.  Hva får unger til å gjøre noe sånt, spør Moore? Hvorfor blir det skutt mange flere mennesker hvert år i Amerika enn noe annet sted i verden? ”Eksperter” har skyldt på alt fra videofilmer og heavy-metal til voldelige forfedre. Moore gjør imidlertid et poeng ut av at det finns voldelige videofilmer og heavy-metal i andre land også, uten at det blir skutt så mange som i Amerika. Marilyn Manson en av de som blir intervjuet av Moore. Hvorfor er det ingen som tenker på at presidenten kan ha en slik påvirkning, spør Manson?.

 

Og dersom man skulle skylde på voldelige forfedre hvordan skal du kunne forklare dette:

- Hitler- tyskland myrdet 12 millioner mennesker!

- Japans okkupasjon av Kina.

- Fransk massakre i Alger.

- Britisk nedslakting i India og verdensherre dømme.

Tross dette hvor mange blir drept med håndvåpen vært å i:

- Tyskland, 381

- Frankrike, 255

- Canada, 165

- Storbritannia, 68

- Australia, 65

- Japan, 39

- USA, 11 127

 

Det virker også som Moore har brukt mye tid og krefter på en Historisk oversikt over Amerikas utenrikskatastofer fra 1950 til nåtid. Når disse presenteres til «What a Wonderful World» av Louis Armstrong, er det vanskelig å ikke bli berørt.

1953: USA styrter statsminister Mossadeq i Iran. USA innsetter Shah som diktator.

1954: USA styrter den demokratisk valgte President Arbenz i Guatemala. 200,000 sivile drept.

1963: USA støtter mordet på den sør- vietnamesiske President Diem.

1963-1975: Amerikanske styrker dreper 4 millioner sivile i sørøst Asia.

September 11, 1973: USA setter i gang et kupp i Chile. Den demokratisk valgte president  Salvador Allende blir drept. Diktatoren Augusto Pinochet blir innsatt. 5,000 Chilenere blir drept.

1977: USA støtter militærstyre i El Salvador. 70,000 Salvadorere og fire Amerikanske nonner blir drept.

1980's: USA trener Osama bin Laden og med terrorister i å drepe sovjetere. CIA gir dem 3 milliarder dollar.

1981: Reagans administrasjon trener og finanser ”contras” 30.000 nicaraguanere dør. 

1982: USA gir milliarder i våpenhjelp til Saddam Hussein for å drepe Iranere.

1983: Det Hvite Hus gir i hemmelighet våpen til Iran for å drepe Irakere.

1989:   CIA- agent Manuel Noriega(også President i Panama) lystrer ikke ordre. USA invaderer Panama fjerner Noriega. 3.000 panamaiske sivile falne.

1990: Irak invaderer Kuwait med amerikanske våpen.

1991: USA går inn i Irak. Bush gjeninnsetter Kuwaits diktator.

1998: Clinton bomber ”våpenfabrikk” i Sudan. Det viser seg at de lager aspirin.

1991 til i dag: Amerikanske fly bomber Irak hver uke. FN beregner at 500.000 irakiske barn dør av bombeingen og sanksjoner

2000-01: USA gir talibanstyrte Afghanistan 245 millioner dollar.

11.September 2001: Osama Bin Laden bruker sin CIA- trening til å myrde 3.000 mennesker.

 

Moores konklusjon er til dels at det er frykt som er årsaken til amerikanernes våpenfiksering. Blant annet har måten nyheter blir dekket på ført til at innbyggerne konstant går med en klam hånd av frykt over seg. Drapstallene i USA har faktisk gått ned tjue prosent, mens tv-dekningen av vold har økt med skyhøye 600 prosent. Amerikanere er med andre ord opplært til å være vettskremte. De er redde for terror, innbrudd, mordbier, sykdom, millennium - skiftet osv, alt det nyhetene pumper de med.

 

 

Vurdering

 

Bowling for Columbine er en utrolig sterk, morsom, tragisk og uhyrlig godt laget dokumentarfilm og fullpakket av fortellerglede, og Michael Moore er veldig flink til å bruke vidt forskjellige fortellerteknikker og spørsmålsstillinger til de forskjellige personene han snakker med. Og det som gjør denne filmen så genial er at du får møte så mange forskjellig type mennesker, som skaper en hel del morsomme intervjuer. Det er flere morsomme innspill, for eksempel en animasjons snutt "A Brief History of the United States of America" som må ta prisen for den mest oppfinnsomme og morsomme passasjen i filmen, men min favoritt scenen er vel kanskje den første ”a typical day in America” som virkelig får deg til å tenke. Dette er en veldig viktig film spesielt etter 11. september. Filmen har og vil nok åpne for en del debatter. Men svakhetene i filmen er vel kanskje lengden: 120 minutter er ganske heavy i dokumentarsjangeren.