Dette skuespillet/dramaet, som heter ”Brand”, er skrevet av Henrik Ibsen og ble først utgitt i 1866.

Brand er en utdannet prest, han er sannsynligvis i slutten av tyveårene/begynnelsen av tredveårene siden vi får vite hans mor er gammel og gråhåret. Han kommer fra fattige kår, men i årenes løp har hans mor spart opp en formue. Han er på besøk i sin hjembygd, som er på Vestlandet. Mens han er der blåser det opp til storm, samtidig som han får bud om at en mann, på andre siden av fjorden, har tatt livet av sine to barn, fordi han ikke ville at de skulle sulte i hjel. Han bestemmer seg for å krysse fjorden, tross stormen som rår, for å vise mannen veien til frelse og tilgivelse. Han trenger imidlertid hjelp for å komme over og ber om hjelp fra folkene i bygda: 

til hjelp med øsekar og fokk!

Kom, en av jer som nylig gav!

Gi, menn, gi inntil død og grav!”

Ingen menn tør å følge ham. Agnes, som er blitt grepet av Brands mot om å trosse stormen, prøver å overtale kjæresten Einar til å hjelpe ham. Da Einar nekter, velger hun selv å forlate ham og i stedet følge Brand. Da de har kommet over fjorden, og Brand har snakket med mannen, vil Agnes fortsatt følge ham. Brand gir henne lov til det, men bare om hun er villig til å følge ham til det aller siste:

”Husk at jeg er streng i kravet,

fordrer intet eller alt;

hvis på veien fra du falt,

var ditt liv som slengt i havet.

Ingen prutningsmonn i nøden,

ingen eftergift i brøden; -

strekker ikke livet til,

må du villig gå i døden.”

De to, Agnes og Brand, får sammen en sønn og slår seg ned i et hus ved en korsvei til Brands hjembygd. Hans mot førte til at folk ville han skulle bli byens prest. Moren til Brand ligger på dødsleiet og sender bud etter sin sønn. Både for å forsone seg med ham og for at han skal frelse henne.

Han nekter imidlertid å komme før hun har gitt ”avkall” på alle pengene sine til fordel for å bli frelst og forsonet med ham. Hun tilbyr å gi bort pengene sine, først halvparten, så ni-tideler, men han nekter å komme før hun tilbyr alle pengene. Hun godtar ikke dette og dør uforsonet med sin sønn. Brand føler allikevel sorg etter morens død.

Brand må så ta et grufullt valg, hans sønn Alf har dårlig helse, og doktoren i bygda sier at de må flytte, eller så vil barnet dø. Dette fører til at store spørsmål dukker opp: Hvis han ikke flytter vil hans eget barn dø, men hvis han flytter frykter Brand at bygda vil bli fortapt, uten noen til å gi dem ”åndelig veiledning”. Han velger å bli, og Alf dør. Agnes tar dette tungt og gjemmer hans klær, for at hun i det minste skal ha noen minner etter ham.

Det kommer så en fattig kone til huset og tigger etter å få klær til ungen sin. Agnes ønsker ikke å skilles med dem og prøver å snakke seg ut av det, men Brand, som forstår at Agnes sin eneste sjanse til å bli kvitt sorgen på er å kvitte seg med klærne, overtaler henne. Agnes mener først at halvparten av klærne er nok, kvinnen trenger ikke mer, men Brand argumenterer da med at hvis kvinnen ikke trengte mer enn halvparten, hadde jo ikke det vært noen grunn til å kjøpe alle klærne i det hele tatt, og Agnes gir fra seg alt, bortsett fra en kappe. Brand greier å overtale henne til å gi denne bort også, og selv om hun tar det tungt først, føler hun seg så lettet og greier nå å akseptere tapet av sønnen:

Alle redsler som er tynget

lik en mare på mitt bryst,

ligger nu i sluket slynget!

Der er seir i viljens dyst!

Av er alle tåker strøket,

bort er alle skyer føket;

gjennem natten, over døden

ser jeg skimt av morgenrøden!

Kirkegården, Kirkegården!

Ordet åpner ei for tåren.

Navnet river ei i såret; -

barnet er til himlen båret!”

Brand mener at ved å være Gud trofast, uansett hva ondt som skjer deg i livet, og være klar til å ofre alt om det trengs, bare da vil man bli velsignet og frelst.

Evig eies kun det tapte!”

Brand har lenge hatt en ”krangel” med bygdens fogd, over hvem som har flesteparten av folket bak seg. Fogden innser at han er slått og prøver å få Brand med på å bygge et stort fengsel, men i stedet bestemmer Brand seg for å bygge en helt ny kirke for pengene han arvet etter sin mors død.

Agnes dør før kirken er helt ferdigbygd, og når den er det sørger Brand fortsatt. Folk strømmer til den nye kirken, mens Prosten prøver å få Brand i stand til å holde prekenen. Den nye kirken skaper begeistring, men dens virkelige formål, å hedre Gud, blir glemt og fokuset rettes mot at Brand har brukt mye penger på den og hvor flott den ser ut. Da Brand forstår at de ikke ser ut til å tenke på kirkens egentlige formål, kaster han nøkkelen i elva og får folket med seg opp på fjellet for å tjene Herren der i stedet.

Folket strømmer etter, men da Brand ikke gir dem mat og penger, som de tror de vil få, begynner deres tro på ham å minske. Fogden og Prosten utnytter situasjonen til å øke sin status og fører folket med seg ned fra fjellet for å mette dem.

Brand blir igjen alene på fjellet, og her møter han sin døde kone Agnes i menneskeskikkelse. Hun prøver å få ham til å gi opp og begynne på et nytt, annerledes liv. Men Brand avslår, og skikkelsen forsvinner. Han møter så den gale, taterkvinnen Gerd, som er på jakt etter hauker. Hun ønsker å tilbe Brand som en frelser. Dette fører til at Brands personlighet endres. Han faller på kne å roper på Jesus, som han aldri før har kunnet godta som frelser. I det samme trekker Gerd av geværet, og et snøskred blir utløst og begraver dem begge. Før han blir begravd roper han ut:

gjelder ei et frelsens fnug

manneviljens qvantum satis* -?!”.

En røst svarer ham da:

*”Gjelder ei tilstrekkelig mengde mannevilje”.

**”Han er den altomfattende, kjærlighetens Gud”.

Dette dramaet er kronologisk oppsatt. Vi begynner med Brands ankomst til bygda og følger hans liv til han møter sin tragiske skjebne, ved at han blir tatt av snøskred. Høydepunktet/vendepunktet er da Brand blir forlatt av folkemengden på fjellet og innser at troen på Gud ikke er sterkest blant folket, men grådigheten etter penger og mat.

Dramaet er delt i fem akter, og før hver akt er det en liten forklaring på hvordan scenen er/miljøet er. I tillegg blir det forklart hvis personene går et annet sted og hvordan det ser ut der.

Synsvinkelen i dette dramaet er autoralt refererende, med andre ord får vi ikke vite hva personene i dramaet føler eller tenker. Vi lærer personene å kjenne av hva de sier og gjør, noe som ikke er så rart med tanke på at dette er et drama som er ment til å bli fremført på en teaterscene.

Brand er hovedpersonen, og har et fast og strengt ytre. Han setter seg regler som han følger til enhver tid, i tillegg har han høye krav til sine medmennesker. Dette kan man si gir ham folkets respekt, men samtidig skremmer han dem vekk fra seg. Han blir derfor nokså ensom. Det kan virke som han ønsker å være en frelser for folket, den som vil lede dem inn på den rette vei, og det er nok dette målet han har satt seg og som han aldri greier å slå fra seg. Han har aldri erkjent Jesus som frelser, men strever for å gjøre ”rettferdige” gjerninger for å vise at han hedrer Gud.

Agnes er en modig, klok og kjærlig kvinne. Hun velger å gi opp sitt forhold til Einar, som er bygget på troen om at livet alltid vil være enkelt, til fordel for Brand, noe som viser at hun skjønner at det enkle liv ikke finnes. Hennes måte til å vise sin kjærlighet gjør at hun får gjort inntrykk på Brand, allikevel dør hun på en måte som følge av Brands harde vilje.

Gerd er den gale taterjenta som løper rundt i skogen i bygda ved Brands hjem. Man kan kanskje si at hun representerer de som ikke tror på Gud og som vandrer ”utefor” det gode liv.

Prosten, Fogden, Klokkeren og Skolemesteren er alle representanter for overklassen. De lever det enkle liv, men prøver allikevel å holde folket på sin side, da de kanskje frykter de vil gjøre opprør mot dem hvis Brand viser folket deres sanne ansikt.

Einar er en ung mann som hele sitt liv har levd uten bekymringer, og tror derfor at livet alltid kommer til å være en dans på roser, men han får smake virkeligheten da hans kjæreste Agnes forlater ham, både på grunn av Brands mot og på grunn av Einars syn på livet.

Moren til Brand kom fra fattige kår, men har de siste årene spart opp en formue og nekter å gi den fra seg, selv ikke ved sitt dødsleiet. Man kan si hun også representerer overklassen, som nekter å bruke sine egne penger for å spre kirkenes budskap og å hjelpe andre, men i stedet ønsker å beholde dem for å øke sin egen makt.

Miljøet vi blir beskrevet er en liten bygd ved en fjord på Vestlandet. Det er også fjell og en isbre der. Årstallet vi befinner oss i er antagelig Ibsens egen tid, 1850-årene. Det harde og tøffe miljøet har skapt et tøft folk, som ikke lar seg overstyre så lett, allikevel greier Brand det, både ved hjelp av sin egen, hardere personlighet, og fordi folket er utsultet på grunn av dårlig fangst av fisk den siste tiden. Ibsen bruker dette tøffe miljøet til å understreke den harde kampen Brand kjemper.

Ibsen har lite humor i dette dramaet, for å understreke alvoret i handlingen. Han har derimot med en del sammenlikninger:

”Ja, går min byggeplan i vasken,

jeg som en Føniksfugl av asken..”

og også noen kontraster er brukt:

”Rik eller tigger; - helt jeg vil…”

I tillegg er brukes en rekke bilder:

”..er bokens hvite jomfrublad..”

”..å dødes på et korsets tre..”

”..ennu ei verdens-slangen bet..”

Alle replikkene i boken er skrevet i diktform:

”Ja, lovens Gud er over slekten!

Det første mål er likevekten.

I offervillighetens makt

Er reisningsmuligheten lagt;”

Temaet i boken vil jeg si er at folk bør ha større tro på at Gud vil gi dem frelse, selv om deres levekår er harde, betyr ikke det at Gud ikke tenker på dem og vil velsigne dem. De klager på at de ikke har mer, istedenfor at de verdsetter det de har.

Brand kan være et slag mot materialismen, siden folkene er mer opptatt av mat og penger enn å prise Gud. Dette ser vi da folkemassen forlater Brand på fjellet , som vil velsigne dem, for å fange fisk i fjorden istedet. De går fra høyden (fjellet), eller det himmelske, og nedover ( til fjorden), til det syndefulle ,(grådighet er en synd), pga. deres manglende tro.

På den annen side kan man si at temaet er at man ikke alltid skal streve etter å leve perfekt, men også unne seg tid til latter og moro. Hvis man bare fokuserer på det alvorlige, vil man gå glipp av mye.

Man kan også si at temaet er kampen mot overklassen. Overklassen er redde for at Brand skal åpne folkets øyne, og nekter å hjelpe ham. Da Brand ikke gir folket mat, da de er oppe på fjellet, benytter overklassen sjansen til å gripe makten igjen og lurer dem med å si at det er mengder fisk i fjorden og at de kan skaffe mat raskt. Folket følger med dem. Ibsen vil kanskje si at folket bør åpne øynene og se at overklassen ikke vil hjelpe dem, men at de må hjelpe seg selv.

Jeg mener at boka er ganske grei, men man bør ta seg god tid når man leser den, siden hele boken er skrevet i diktform, samtidig som den er skrevet for over 100 år siden, da skriveformen var veldig annerledes. Jeg vil anbefale at man enten hører den på lydbok, eller ser den på teater, siden et drama gir mye større inntrykk da, en om man leser den.

Bildet er fra en polsk oppsetning av Ibsen stykke ”Brand”.