«De voksnes fest» er et dikt av André Bjerke. Han debuterte i 1940 og er siden kjent som både lyriker og kriminalforfatter. Når han skrev kriminalbøker gikk han under pseudonymet Bernhard Borge. Bjerkes lyrikk er ofte humoristisk skrevet og han er spesielt kjent for sin gode rimkunst.

Diktet er skrevet i 2. person, forfatteren henvender seg direkte til leseren. Bjerke snakker til leseren som at han/hun er selve barnet i historien. Diktets direkte handling er om et barn som ligger i senga si og hører de voksne ha fest. Barnet ligger og undrer på om hva de egentlig driver med der nede, og synes det hele er magisk. Diktet handler om barns undring, samt evnen til å se det magiske i det meste. Jeg tolker det som at barnet i diktet er André Bjerke selv. Dette fordi de fleste dikt er skrevet om forfatteren selv.

Barnet lengter etter å bli voksen. Han vil utforske alle svarene han har inntrykket av at voksenlivet gir. Dette blir det gitt godt uttrykk for i 6. og 7. verselinje i 7. avsnitt:

«Når blir jeg stor?

Når får jeg vite det»

Barnet vil så gjerne vite hva som foregår der nede i stua, og i det hele tatt ha svar på livets gåter. Forfatteren uttrykker også barnets fortvilelse av å vite at det er flere år til han blir voksen, en tid som føles som minst to evigheter. Spesielt tydelig er dette på 9. og 10. verselinje i 7. avsnitt:

«Å, det er lenge til!

Lenge til!»

Dette er det dystre svaret barnet får når han spør seg selv om når han blir stor. Han er så nysgjerrig og synes det hele er så magisk. Han vil så gjerne ha svar på alle spørsmål; hva er det som skjuler seg rundt neste sving?

Barnet ser helt klart opp til de voksne. Dette er tydelig i 5. og 6. verselinje i 7. avsnitt:

«Veldige vesner

med allvitende øyne»

Han selv er så liten, så liten. De voksne er som kjemper for han. De er omtrent som guder; de har svaret på alt. For dem eksisterer det ikke noen spørsmål, ikke noe magi. De er allvitende.

Barnet ser på sin barndom som et fengsel, hvor de voksne er diktatorer.

«Der lå du

i barnets forsmedelige fangedrakt»

Jeg tolker dette som at barnet ser på pyjamasen sin som en fangedrakt – han er satt i fengsel i sin seng. For de voksne skal ha fest, og det er de som bestemmer over barna. Dette kommer igjen i siste avsnitt i diktet:

«Din fangetid er endt.

du er selv kommet ned i stuen,

og ingen dikterer deg lenger din leggetid»

Når barnet endelig ikke er barn lenger, så sitter han ikke i fengsel lenger. Jeg ser på dette fengselet som både et fysisk fengsel i den forstand at han blir tvunget til å ligge i senga og som et mer psykisk fengsel. Barnet ønsker å få svar på sine spørsmål, men det får han ikke. Han er i fengsel, og må dermed vente til han er voksen før han kan få svar på det han ser på som livets gåter. De voksne vil ikke gi han svar, og han føler dermed at han sitter i et fengsel.

Diktet kritiserer også de voksnes godtroenhet. De voksne har lagt barnet, men selvsagt ligger han våken og hører alt som foregår. De tenker at «Barn sover så lett!». På tross av deres allvitenhet klarer et lite barn å lure dem til å tro at han sover. Diktet er kanskje vel så mye en oppfordring til voksne om å ikke undervurdere barn, men å ta dem for det de er.

Gjennom hele diktet bruker Bjerke elementer fra havet som litterære bilder, for eksempel 1. og 2. verselinje i 6. avsnitt:

«Det måtte være de stores

havmørke hemmelighet»

Her sammenligner han de voksnes hemmeligheter med et mørkt hav. For et lite barn er verden stor og mystisk, akkurat som havet er. Tenk deg at du ser hav så langt øyet rekker. Havet virker så mystisk, så spennende. Hva skjuler seg bak horisonten? Hva skjuler seg i havets mørke dyp? Ved å bruke havet og elementer fra havet som bilde på barnets undring oppnår Bjerke å fremheve barnets følelse av magi og mystikk på en god måte.

Det at han bruker havet konstant gjennom hele diktet gjør at diktet blir underholdende. Selv om man kanskje skulle trodd at det kunne bli litt monotont, så klarer Bjerke å ha så stor variasjon i språket og de havrelaterte bildene at det blir spennende å lese. Diktet er på ingen måte trist, men det er heller ikke så morsomt som man kanskje skulle tro med tanke på hvem som er forfatteren. For meg er diktet mer som en tankevekker med et flott budskap; «ikke glem å finne nye mysterier!»

Diktet er episk, ettersom det forteller en historie. Jeg ser på dette som et moderne dikt – det har ingen fast rytme eller rim. Allikevel ser vi enkelte eksempler på alliterasjonske bokstavrim, for eksempel «veldige vesner» og «havmørke hemmelighet». Ved å benytte seg av slike rim tilfører Bjerke en fin flyt i diktet og fremhever de viktigste ordene. Det motvirker også at diktet blir for monotont og kjedelig.

Avslutning til diktet lyder:

«Nu vet du at havets hemmelige verden

ikke er vunnet, men tapt»

Dette tolker jeg dit hen at nå som barnet er voksent, så har magien forsvunnet. De voksnes hemmelige verden er ikke lenger et mysterium, og magien ved det hele er dermed tapt. Jeg ser på dette som en oppfordring om å la seg selv være litt som et barn, og kanskje ikke alltid forsøke å finne ut av alle livets mysterier. Det er viktig å ha noe å undre på. Mennesket er skapt for undring, og når vi endelig finner svaret på våre spørsmål er det ikke lenger spennende. Vi blir voksne. Havet er utforsket. Magien forsvinner.