Vi mennesker har alle en identitet, eller rettere sagt egenskaper og sider ved oss selv som vi identifiserer oss med og som sier noe om hvem vi er. Det kan være språk, livsstil, ætt eller klasse og politikk. Summen av alt det vi identifiserer oss med, utgjør oss selv. Vår individuelle identitet er unik og tilhører bare oss. Identiteten vår er noe som kommer til oss og utvikler seg med årene, noe vi ubevisst velger. Hva skjer når vi lar samfunnet og menneskene rundt oss påvirke oss så mye at rammene for identiteten ikke lenger bestemmes av vårt eget liv, men vi lar samfunnet foreteller oss hvordan vi skal være? Er det da en identitet eller bare en rolle vi spiller?

For å finne ut av dette har jeg valgt å ta utgangspunkt i identiteten til to karakterer som fascinerer meg. Ludvig Holbergs Erasmus fra stykket Erasmus Montanus og Gina fra Helene Uris roman Dyp Rød 315. I Holbergs stykke får vi ikke vite særlig mye om Erasmus barndom, vi får bare små indikasjoner på hvordan den var. Det eneste vi vet er at han flyttet til København for å studere, det er når han kommer hjem, at handlingen i stykket starter. Erasmus er blitt lærd og vil bli kalt Erasmus Montanus i stedet for Rasmus Berg som han egentlig heter. En indikasjon på hvordan Erasmus var tidligere får vi når broren Jakobs ønsker ham velkommen med småslag og krangel, som Erasmus ikke svarer på. Det virker som om Erasmus var veldig lik Jakob en gang. Erasmus var imidlertid den kloke som hadde muligheter for å lære, så foreldrene jobbet hardt og brukte alle sine penger på utdannelsen hans.

Gina var pappas lille prinsesse da hun var liten. Men én dag, når Gina er veldig ung, oppdager hun at faren misbruker lillebroren hennes. Hun har medfølelse med broren og tar seg av ham, men samtidig føler hun seg sviktet av faren. Når det kommer til det seksuelle, velger han broren selv om hun er hans yndlingsbarn, og det opplever hun negativt. Kanskje Gina trodde hun var den eneste i farens liv. Det er ikke umulig at faren også misbruker henne. Hun føler at én må bort, faren eller broren. Faren dør i en bilulykke der hun har sørget for at bremsene svikter.

Holberg forteller oss ikke hva Erasmus har opplevd i København, jeg denne perioden i livet hans slik: Erasmus flytter inn til København for å studere, han er familiens helt og håp. Erasmus er en bondesønn midt blant Københavns rikmannsgutter. Han går fra å være den kloke i landsbyen sin til å bli bare en simpel bondegutt. Hva gjør Erasmus? Han justerer seg. Han skifter navn til Erasmus Montansu og han jobber seg opp i samfunnet. Ved å iscenesette sin egen akademiske identitet distanserer han seg fra sin opprinnelige identitet. Erasmus Montanus, den lærde, er født. Gina vokser opp, sviket fra faren gjør at hun bir besatt av sitt ytre jeg, hun føler seg ikke god nok som hun er. Utseendet blir hennes lidenskap, det som identifiserer henne som menneske. At menn er seksuelt tiltrukket av henne blir viktig og meningen med livet for henne. Hun tingliggjører seg selv, det vil si gjør seg selv til et seksuelt objekt som menn skal beundre og begjære. Og motsatt tingliggjør hun menn, hun kaller dem vesker, pyntegjenstander. Hun møter en mann, de flytter sammen og hun får en sønn. Han forlater henne imidlertid for en annen kvinne. Hun er sviktet igjen.

Når Erasmus kommer hjem til landsbyen der han vokste opp, kommer han i en kulturell klemme. Foreldrene forventer å få den gode, gamle Rasmus Berg tilbake. De får Monsuoir Erasmus Montanus som nå tilhører en helt annet klasse enn sine foreldre. Han belærer dem med all sin kunnskap og sitt jålete akademiske snakk. Han er inne i sin egen lille, lærde verden, han merker ikke at det regner, og da han skal besøke sin forlovede Lisbed klarer han ikke å se forskjellen på stallen og hovedhuset. Erasmus klarer ikke å finne tilbake til sin opprinnelige identitet, han klarer ikke å legge Erasmus-rollen igjen i København. Giftemålet med Lisbed er helt klart frem til Erasmus påstår at jorden er rund. Jeronimus, Lisbeds far, nekter Erasmus å gifte seg med henne hvis han ikke godtar at jorden er flat. Erasmus nekter, selv når Lisbed skriver i et brev at hun vil ta sitt eget liv. Tilslutt blir hans diskusjonteknikker brukt mot ham, og under tvang innrømmer han at jorden er flat. Rasmus´ utvikling har vært at han først i København er blitt presset til å undertrykke sin opprinnelige identitet, for deretter å bli presset til å undertrykke sin akademiske identitet.

Gina er nå i samme situasjon som da hun var liten. Hvem må bort, mannen som forlot henne eller kvinnen han forlot henne for? Hun velger igjen, og denne gangen blir det kvinnen. Hun kaster syre i kvinnens ansikt, noe som ødelegger kvinnens utseende og dermed en viktig del av hennes kvinnelighet og seksualitet. Gina var pappas lille prinsesse, ble sviktet, hun var ikke bra nok for faren. Hun iscenesetter en identitet der hennes utseende og seksualitet er alt. Hun vil at menn skal begjære henne, det er det hun lever for. Så hun skaper seg denne identiteten og dyrker den. Likevel blir hun igjen sviktet. Gina er nok innerst inne en svært usikker person. Gina virker svært narsissitisk, hun elsker til og med med sitt eget speilbilde. Så selv om mannen hennes kanskje forlot henne av andre grunner, vil hun tro det var på grunn av hennes ytre. Hva skulle det ellers være, det er jo kun den identiteten hun kjenner til. Hun ender opp i fengsel. Hele boken er formet som fengselspsykologens rapport, der Gina forteller om livet sitt og alt som har skjedd.

Både Rasmus og Gina skifter identitet ved hvert sitt vendepunkt i livet, Erasmus når han kommer til København og Gina da hun får vite om faren og broren. Både Erasmus og Gina er produkter av sine omgivelser. Mens de fleste mennesker skaper seg en identitet i løpet av livet, har Erasmus og Gina skapt nye identiteter ved å være det de tror omgivelsene vil at de skal være. Når de lar dette skje, ender de bare opp forvirrede og nedtrykte. For den identiteten de har iscenesatt, passer ikke inn i alle delene av livet deres. Erasmus ender opp med å fornekte sin nye identitet, og tvunget til å nekte for det han vet er sant. Gina ender opp i fengsel og skjønner kanskje aldri helt hva som gikk galt. Hun kommer til å sitte inne lenge. Når hun kommer ut igjen, vil hun være mye eldre og hennes ytre vil være falme, og det vil hun sannsynligvis ikke komme til å takle. De er begge et resultat av sterkt ytre press, henholdsvis av svik og eventuelt misbruk og av samfunnets ytre krav, som gjør at de glir inn i en iscenesatt identitet, en rolle, i stedet for å skape og utvikle en trygg identietet selv.