Den misunnelige frisøren er en novelle skrevet av Lars Saabye Christensen. Lars Saabye Christensen er en kjent norsk forfatter som har skrevet en rekke bøker, både lange og korte. ”Halvbroren” er vel den mest kjente idag, men ”Beatles”, ”Maskeblomstfamilien” og ”Gutten som ville være en av gutta” er også ganske vel ansett. Christensen er en veldig variert forfatter. Han skriver jo både noveller og romaner. I tillegg gir han ut dikt. Det var faktisk en diktsamling han debuterte med i 1976.

”Den Misunnelige frisøren” står i novellesamlingen med samme navn. I tillegg inneholder den tre andre noveller. Denne novellesamlingen ble utgitt i 1997 av Cappelens Forlag. Akkurat denne novellen synes jeg er ganske lang. Den er på 26 sider.

Språket i denne novellen er typisk for Christensen, lett og presist. Setningene er ofte korte og direkte. De er ikke særlig kompliserte. Men hvis man ser på setningene i en helhet, er det masse man kan finne ut av. Ofte står det skrevet en god del mellom linjene. Forfatteren bruker veldig ofte indirekte antydninger.

Tittelen ”Den Misunnelige Frisøren” er en helt grei tittel. Den beskriver hele novellen, for det er jo selvfølgelig det novellen handler om, en misunnelig frisør.

”Den Misunnelig Frisøren” handler om Bent Samuelsen. Bent er en vanlig middelaldrende mann som bor alene. Han jobber som portør på rikshospitalet. Bent klipper seg hos Frank. Det har han alltid gjort. Helt fra han flyttet inn i leiligheten over Storkiosken har Bent klippet seg hos Frank siste fredag i måneden, annenhver måned.. Sånn var det, og sånn skulle det alltid være. Men sånn ble det ikke.

Den siste fredagen i november får Bent et helt vanvittig innfall. Han går inn i en av disse nye frisørsalongene. Spaghetti, het denne. Han klipper seg. Han klipper seg ikke som vanlig. Nei, Bent gir frisøren frie tøyler, og kommer ut igjen med en helt ny sveis. Dette gikk ikke som planlagt. Hva med Frank? Hva med klippingen til Frank? Var kanskje Bent for god for Franks klipp?

Denne novellen begynner med et tilbakeblikk. Fortelleren tenker på en måte tilbake til den gang da Bent slo seg ned i byen, for mange år siden; ”I alle år hadde Bent klippet seg hos Frank, i Franks salong.” Det er en god begynnelse, og Christensen får lett tak i leseren med en gang. Fortelleren i denne novellen er altså i tredje person. Han beskriver følelsene og bevegelsene til Bent på en objektiv måte.

Jeg tror temaet i denne novellen er misunnelse, sjalusi og forpliktelser. Bent er medlem i et eget hemmelig ”samfunn”. Når Bent bryter ut av dette ”samfunnet” reagerer de andre medlemmene. Bent bryter forpliktelsene han har. Han skuffer dem. Dette lille frisørsamfunnet kan også være en metafor for dagens samfunn. Man har forpliktelser overalt, og hvis man bryter dem får man svi. Jeg tror kanskje det er det forfatteren vil si eller fortelle. Man har for mange forpliktelser, flere enn man tror..

Handlingen hopper litt fram og tilbake i tid. Av og til tillater fortelleren at Bent tenker tilbake. Han tenker tilbake til da han for første gang kom til byen han bor i nå. Han tenker på hvor skremmende og rart det var å være helt alene og helt fremmed i en så stor by.

Høydepunktet er når Frank kommer på besøk til Bent. Man kan merke spenningen mellom dem, hvor intens den er. De vet begge hva den andre tenker, og de sier ikke direkte ut hva de mener. Akkurat dette stykket her var veldig bra. Christensen skriver slik at spenningen er på bristepunktet hele tiden. - Hva skjer videre? - Hva gjør Frank? Slike tanker satt jeg med akkurat da. Det var veldig spennende lesing, og helt klart det absolutte høydepunktet i teksten.

Vendepunktet er når Bent tar det store steget inn i den nye frisørsalongen Spaghetti. Da vet man bare at nå kommer det til å skje noe. Man skjønner, og forfatteren gjør det veldig klart, at akkurat her er det et vendepunkt i Bents liv. Nå kommer aldri noe til å bli det samme igjen.

Novellen slutter veldig brått. Slutten kommer overraskende på en, og jeg trodde ikke det kom til å ende slik. Forfatteren holder alle muligheter åpne helt til slutten av novellen. Det er umulig å forutsi noe som helst. I tillegg forstår man ikke alt før det siste avsnittet, den siste setningen, det siste ordet.

Bent er en stille, rolig og avbalansert mann på 44 år. Han har bodd i byen i femten år, hatt den samme jobben i femten år, og gått til den samme frisøren i femten år. Og han har aldri skulket, verken jobben eller frisørtimen. Det er sjeldent Bent viser sine egne følelser, og han kan ikke huske sist han var sint. Men når han først blir det, synes han det er godt. ”Noe steg i ham, et sinne, et voldsomt sinne. Det var lenge siden sist. Det var nesten godt. Han kunne knust noe.”

Det virker som om Bent er veldig usikker. Han har sine rutiner, og er nesten avhengig av dem. Jeg tror ikke han liker det. Han vil gjerne komme seg løs. Løs fra sine forpliktelser. Løs fra sitt gamle liv. Løs fra alt som binder ham. Men når han faktisk klarer å rive seg vekk, - han går til en ny frisør, blir han skremt. Han er mer bundet fast enn han trodde.

Frank er den gamle frisøren. Den frisøren Bent alltid har gått til. Den frisøren alle middelaldrende menn i nabolaget bruker. Den frisøren som alltid er der, og aldri forandrer seg. Frank er rundt femti år gammel. Han arvet frisørsalongen etter sin far. Faren var en mester i å klippe. Pokalen hans står ennå inne i salongen.

Frank er avhengig av den lille kundekretsen sin. De kundene som alltid sier. ”Kort ved ørene”, eller ”som vanlig”. Alle disse tilhører et samfunn. De prater ikke med hverandre, men de vet det alle sammen. De er alle like.

Handlingen i novellen finner sted i en storby. Jeg tror nok denne byen er Oslo siden Bent jobber på rikshospitalet. Det er ikke så mye skildring. Forfatteren beskriver leiligheten, og det lille miljøet rundt Bent veldig knapt. Storkiosken, frisørsalongen, Spaghetti og andre plasser blir beskrevet med få ord, men man får et godt inntrykk av hvordan Bent føler seg der. Om han føler seg vel eller uvel. Om han mener han passer inn eller ikke.