Romanen ”Den siste viking” er skrevet av forfatteren Johan Bojer i 1921. Han var oppvokst i Rissa på Fosen, og de beste av Bojers bøker er knyttet nettopp til hjemplassen hans, og folket som levde der på den tiden. Hans mest kjente roman ”Den siste viking” omhandler denne folkegruppen. Som hans viktigste bøker regnes ”Den siste viking” om trøndere på lofotfisket, utvandrerromanen ”Vår egen stamme,” og den selvbiografiske ”Læregutt.”

Motivet i romanen er en gjeng med karer fra Stadsbygd som drar til Lofoten for å tjene penger hver vinter. De lever under små kår, og handlingen er satt til bondemiljøet rundt midten av 1800 – tallet. Forholdene både på bygda og under fisket er elendig, og de må jobbe hardt for å i det hele tatt overleve. Det er en stor klasseskille, og det blir skildret hvor mye makt de rike hadde på denne tiden. ”Den siste viking” er fra den poetiske realismen, der bondemiljøet blir skildret.

Kristaver Myran har nettopp kjøpt seg en seglbåt som heter ”Kobben,” med den skal han seile hele den lange veien til Lofoten. Hvert år drar han, og mange av de andre kameratene fra bygda, nordover for å tjene penger på fisket. Mannskapet vi møter på ”Kobben” er Henrik Rabben, en stor sterk kar, som er lett på flaska. Kaneles Gomon, den unge, kjekke karen som alle damene vil ha. Lars Myran på seksten år, sønnen til Kristaver. Elezeus Hylla, mann med to unger og ustabilt temperament og Arnt Åsan, en usikker ”skårunge” som for første gang drar til Lofoten. De etterlater seg bekymrede koner og barn, som må streve alene hjemme, og ikke ane om mannen noen gang kommer tilbake igjen. Kristavers eldste sønn, Lars, blir med for første gang, og dette legger et ekstra stort press på Kristaver. På lofotfisket møter de mange forskjellige problemer og tragedier i løpet av vinteren. To av mennene mister livet, bl.a. Elezeus Hylla dør av lungebetennelse, og Kaneles Gomon, dør i en kraftig storm der båten velter. Dette er hverdagslig kost for Lofotfiskerne, og på den tiden kunne de ikke sitte og syte av den grunn. Vi følger mannskapet på ”Kobben” gjennom en rekke fysiske og psykiske hendelser gjennom hele boka.

Problemet Bojer vil ta opp her, er rett og slett hvilke forhold de faktisk levde under på denne tiden. På små plasser som Stadsbygd, var det ikke lett å leve bare av gårdsbruk, så karene måtte opp til Lofoten for å fiske slik deres fedre hadde gjort i århundrer før. Her får vi skildra både harde kår, kjærlighet og sorg, men det var ikke lett å vise følelser på den tida. De hadde også et sterkt forhold til kristendommen, noe som gjorde at de følte seg tryggere da de var ute for farer.  Det var enormt mye kulde og piner de måtte igjennom. De måtte for eksempel ro i tolv minusgrader med gjennomblaute klær, blemmer i hendene, og uten å ha verken spist eller sovet på flere døgn.

Kristaver Myran er en omsorgsfull person og en som tar ansvar. Under de store opptøyene der nordlendingene og sørlendingene begynner å slåss mot hverandre, nekter han mannskapet å gå ut. Den eneste som slipper ut er Henrik Rabben, han blir kommandert til å finne Lars og Kaneles og hente dem heim til enhver pris. Et annet eksempel er da Elezeus blir syk. Kristaver prøver å få han til en doktor, selv om dette vil utsette fisket, og de ville tape enorme summer og dyrebar tid. Et sted i boka viser Kristaver psykisk styrke og utholdenhet, nemlig etter at båten har kantret. Han klarer å holde Kaneles, som er bevisstløs i svært lang tid, og i tillegg må han selv klamre seg fast til båten med den andre handa for ikke å bli kasta på havet av stormen. Etter lang tid klarer han dessverre ikke å holde den kjekke unggutten lenger, så når Jakob klarer å redde dem opp fra sjøen, har Kristaver mistet Kaneles slik at han synker til bunns. Dette gir Kristaver stor skyldfølelse i ettertid, noe som viser at han også er en følsom person. Lenger ut i boka blir Kristaver mer og mer følsom, og han blir mer ydmyk overfor de andre. Han har vært gjennom store påkjenninger i løpet av reisa, og han har måttet takle mange tunge stunder.

Jakob, ”Pinade med litlfoten,” er en artig karakter i boka, som nevnt tidligere var det han som reddet mannskapet fra ”Kobben” opp i sin egen båt. Ikke nok med at han redder liv, men Jakob er raus på andre måter også. Han er en rik mann, med pengesedler stappet ned i buksene, og han er snar med å kaste de bort. Jakob er en enslig kar fra bygda, som ikke skjønner seg på det med kvinnfolk og unger. Han halter og nynner for seg selv, ”Å, du Maria – å høtt.”

Alle mennene på båten har et godt forhold til hverandre, og de må ha god tålmodighet for å være såpass tett sammen i mange måneder. De ligger andføttes i den lille stua de leier på Lofoten, og det blir trangt om plassen der de ligger. Tross i dette er de gode kamerater, og er sjelden uenige. De holder sammen i tykt og tynt som en liten familie. ”Lars syntes alle om bord begynte å likne hverandre. De stod stille og så det samme, de tenkte på det samme, alle ansiktene ble bare vind og vær, himmel og sjø, de likna hverandre mer for hver dag som gikk.”

Romanen er skrevet i kronologisk rekkefølge, og historien går jevnt over fra høsten til våren det samme året. Deretter blir det et stort hopp helt på slutten av boka, da vi får høre mye om Lars liv. Han har blitt voksen mann, og skolestyrer. Begge foreldrene er døde, og han besøker den gamle hjembygda si. Forfatteren får frem på slutten den store utviklinga det har vært i samfunnet årene etter Lofotreisene foregikk, og forfatteren skildrer damp, og motorbåtene ved kaia. Spenningskurven varierer noe, men stiger mot slutten, og klimakset kommer da båten kvelver ute på Lofothavet under den store stormen. Det blir sterke følelser i sving da Kaneles dør den natta. Etter det går spenningskurven nedover igjen, og det blir noen små topper for å få leseren til å måtte lese videre.

Det er en autoral synsvinkel, der fortelleren skildrer tankene og følelsene til alle om bord i båten, men spesielt blir tankene til Kristaver, som er hovedpersonen, skildret. Språkbruken som Johan Bojer bruker i denne romanen kan være vanskelig for noen å forstå. Han har skrevet replikkene til karakterene i boka på deres egen dialekt, og for meg som kommer fra nettopp denne bygda, var det veldig artig å lese. Boka er verken skrevet på bokmål eller nynorsk, men mer som en blanding av de to, med en innfletting av dialektsord. Man merker fort hvem som er ”fattig og rik” i boka ved måten de snakker til hverandre på. Når mennene snakker til hverandre bruker de ikke ”De,” men ”du.” når de derimot snakker direkte til høytidelige mennesker bruker karakterene ”De” i språket. ”Har du itj sjett ein båt før?” er en replikk Arnt Åsan sier til Kaneles. I en annen replikk spør Kristaver den høytidelige doktoren, ”Det var meningen – og De?” språket som er brukt er en artig stil med mye humor, og lite høytidelig.

Budskapet til Johan Bojer er å få folk til å skjønne hvor hardt våre forfedre hadde det, og hvor tungt det var å leve på den tiden. De blødde inne i hendene, spiste nesten ingenting, sov lite, hadde opphovne kropper av kulde, og fikk ikke vasket seg oftere enn en gang i måneden da de var på sjøen. Allikevel fungerte menneskene slik vi i dag gjør. Det som rører meg mest er at det faktisk er en ”sann” historie, og at det var akkurat slik de hadde det for bare hundre år siden. I tillegg var det spesielt å lese denne boka for meg, som kommer fra denne plassen, og som kjenner til de stedene som blir skildra i boka. Jeg kjenner igjen etternavnene på personene, og ser for meg alt på en annen måte enn en som ikke har vært på plassen. Allikevel er det en interessant bok for de fleste andre også, med en så kulturomfattende historie.