Tittel: Der Untergang – Det tredje rikes siste dager

Tyskland: 2004

Sensur: 15 år

Spilletid: 2 timer og 36 minutter

Regi: Oliver Hirschbiegel

Manus: Bernd Eichinger og Joachim Fest

Mest profilerte skuespillere: Bruno Ganz, Alexandra Maria Lara, Corinna Harfough, Juliane Köhler, Ulrich Noethen og Thomas Kretschmann

 

Opp gjennom årene er det blitt laget en rekke filmer om Adolf Hilers liv og virke. Denne filmen er et nytt bidrag i så måte, men den skiller seg ganske så kraftig ut.

 

Aldri før tidligere har en film ”fulgt” Hitler så tett og samtidig hatt et så snevert handlings rom.       

 

Handlingen i filmen bygger på vitneutsagn fra Hitlers sekretær gjennom tre år, samt Hitler historikeren Joachim Fests bok ”I Hitlers bunker”. Filmen blir innledet med en spesiell vri. Hitlers tidligere sekretær, Traudl Junge, forteller om sitt første møte med Hitler. Hun forteller med en hes røst at hun hadde forlatt familie og venner for å søke på denne ærefulle stillingen. Hun sier at hennes første inntrykk av han var meget bra, og at han virket som en varm og kjærlig person. Han ba henne om å finne seg godt til rette i stolen foran skrivemaskinen, og sa at han hadde en liten test til henne. Han leser opp en melding han ønsker at Traudl skal diktere for å sjekke skriveferdighet og hurtighet. Hun gjør en liten glipp, men hun forteller at det ikke affiserte Hitler nevneverdig. Han smilte lunt til henne og ba henne ta et nytt ark og starte om igjen. Hun flirer litt med seg selv og sier: vanskeligere var det ikke. Jeg er sikker på at det var flere som var mer kompetent til jobben enn meg, men jeg fikk jobben. Gjennom hele denne scenen veksler vi hele tiden mellom å se den virkelige Traudl snakke, og en dramatisering av handlingen. Scenen fanger virkelig oppmerksomheten ens, og er med på å virkeliggjøre handlingen videre i filmen. Genialt!

        

 

Filmen gjør et raskt bykst til mai 1945. Den videre historien finner sted i Hitlers sagnomsuste førerbunker noen meter under Rikskanselliet. Etter at russerne har presset de tyske troppene bort, og er på vei mot å omringe Berlin, ser Hitler seg nødt for å søke tilflukt i bunkeren. Herifra er vi som en ”flue på veggen” i nesten to uker. Vi følger livet til Hitlers nærmeste familie og støtteapparat, og får et nært innblikk i alt som rører seg i det lille ”samfunnet”.

        

Fra første sekund er det tydelig at Adolf har gått gjennom en sterk forandring. Nærmest det første som møter oss er et kraftig utbrudd mot Heinrich Himmler, etter et forslag om kapitulasjon. Hitler er kjent for å være en stor taler, og det går virkelig fram i ”skjenneprekenen” mot Himmler. Men i denne tordentalen skimter man en mann ute av kontroll. Dette kommer svært godt fram i senere scener med nesten likt scenario. Det hele ender med at alle forslag om kapitulasjon blir sett på som landsforræderi. Det blir sendt ut en arrestordre på Himmler. Slike spontane avgjørelser skjer flere ganger gjennom filmen. Gjennom hele filmen veksler regissøren mellom å vise den lune og kjærlige delen av Hitler skikkelse, med det å vise en Hitler ute av kontroll. Det var også å merke seg at regissøren har fått fram en kronologisk gang i filmen, som er merkverdig god. For hver gang blir Hitlers utbrudd enda råere og mer hinsides all fornuft. Jo lenger ut i filmen vi kommer blir Hitler mindre og mindre virkelighetsorientert og han framstår nesten i psykotisk tilstand. Han søker ikke kontakt og blir gående rundt mutters alene mesteparten av filmen. Det at Hitler søker seg bort i fra folk klarer regissøren å få fram ved å vise Hitler alene, samt å la være å vise han gjennom store deler av filmen. Dette får seeren til indirekte å forstå at han trekker seg unna.

        

Det er en rekke ting som skaper kontraster til det som skjer inne i bunkeren kontra Berlins gater. Mens bombene hagler i klaser over hovedstaden, avholdes det fester i bunkeren hvor alkoholen og humøret henger høyt. Dette bygger opp under det inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett filmen, nemlig hvor virkelighetsfjernt livet i bunkeren var. Filmen gir også helt klare hentydninger til hvordan isolasjon fra omverdenen manipulerer mennesker og hvor lett det er å glemme virkelighetens harde realiteter.

        

I Der Untergang er det flere spenningstopper. Hver eneste gang Hitler er i konfrontasjoner med sine nærmeste stiger spenningen mange hakk, og man bare venter på hva hans neste utspill skal bli. Spesielt under en scene cirka midt i filmen er vi vitne til en sammensvergelse hvor flere av Hitlers trofaste stiller spørsmålstegn ved Hitlers dømmekraft og hans evne til å ta de rette avgjørelsene. Selv om man i bakhodet vet hvordan denne filmen vil ende, øker hjerterytmen litt under denne samtalen, og en liten stund aner man en sammensvergelse om å kuppe Hitler. Tross misnøyen til Hitlers avgjørelser følger man dem slavisk. Det kan virke som om Hitlers ”magiske” evne til å få folk med seg slår i gjennom også på dødsleiet av krigen. Uansett hvor urealistiske hans planer og visjoner er blir de ført videre ned i systemet og gjennomført i praksis. Det faktum at mange mennesker lever isolert sammen fører til irritasjonsmomenter og gemytter, og gjennom hele filmen ligger spenningen noe høyere enn i de fleste andre filmer. Vi føler hele tiden en slags gnissing mellom personene i bunkeren.

        

Det store vendepunktet i handlingen er når Hitler innser og innrømmer at alt håp er ute og at krigen er tapt. Etter å ha hatt en sterk overbevisning om at ingenting er tapt før det er borte, finner han nå tak i sitt innerste syn av realisme og anser slaget for tapt. Måten han gjør det på virker ikke overbevisende for en leder å være, og spesielt med tanke på det jerngrepet han hadde hatt i over 10 år. Etter at Hitler innrømmer at slaget er tapt og overlater han all styring til sine nærmeste generaler og sier at de kan gjøre hva de vil.  Flere velger å forlate bunkeren i et forsøk på å redde livet, mens noen velger å være støttende til Hitler fram til siste slutt. Dette markerer for alvor slutten på et allerede skrantende Nazi regime. Resten av filmen handler om hvordan nazistene gjør ende på seg selv.

        

Klimakset i filmen er da Magda Goebbels tar livet av sine seks barn med gift ampuller. Scenen er kanskje den mest følelsesladde og hjerteskjærende i noen film jeg har sett. Scenen er nok viet ekstra plass i filmen for å vise hvilken fascinasjonskraft Hitler skapte og for å vise den overbevisningskraft Hitlers visjoner kunne ha. Goebbels familien gikk så langt at de tok livet av sine egne barn før de tok sine egne, i den tro at det ikke gikk an å leve i en ikke -nasjonalsosialistisk verden.

       

 Bildeutsnittet i Der Untergang er noe ensformig, men det er gjort med fullt overlegg. Nesten i samtlige scener inne i bunkeren filmes det i halvnære bilder. Dette gir oss et godt overblikk samt at vi kommer nokså tett innpå personene, nokså likt slik vi selv ser det med våre øyne. I denne filmen synes jeg at de fant balansegangen.  Det kan også virke som om filmen er tatt opp med litt gammelt filmutstyr. Bildene virker ikke like krystallklare som i andre nylig innspilte filmer. Dette er nok gjort med vilje, og skal sikkert være med på å gi filmen et mer tidsriktig preg. Et virkemiddel mye brukt i denne filmen er subjektiv kameraføring. I en subjektiv kameraføring ser vi handlingen gjennom en av aktørenes øyne. Spesielt i dialoger hvor Traudl er involvert har man valgt å la bildeutsnittet gli fra halvnært (for å skildre stemningen og miljøet), til subjektivt(fra personens ”øyne”). Dette får dialogene til å virke mer ekte og overbevisende, samt at det knytter oss nærmere opp mot Traudl enn noen annen i filmen.

 

Når vi befinner oss i bunkeren er kameraet stort sett normalvinklet og kamerabevegelsene går sakte. Større variasjon er det når vi kommer utenfor bunkerens mange vegger og ut i Berlins travle gater. Her varierer kameraets tempo og bildeutsnittene mer. Vi vises blant annet oversiktsbilder i fugleperspektiv, og tempoet på kamerabevegelsene er brukt for å illustrere uro og for å skape kontraster til livet inne i bunkeren. I gjennom deler av filmen følger vi en liten guttunge. Gutten er hyret inn som tanksbeskyter. Mye av tiden i filmingen i Berlins gater er viet denne gutten, og et undervinkla bildeutsnitt gjennom guttens øyne forteller oss mye om hvor sårbar han er og gjør det tydelig hvem som er overmakta. Vi ser denne gutten bli plaffet ned av en russisk soldat, uten en sjanse til å forsvare seg.  Denne guttungens skjebne bygger nok ikke på en sann historie, men beskriver nok mer skjebnen mange uskyldige barn led under krigen, og er med for å underbygge en av krigens dunkle baksider.

        

Bruken av lys i filmen er framtredene. Lys brukes mye som et virkemiddel for å illustrere forskjellene på livet i bunkeren kontra det virkelige liv utenfor. Lysbruken skaper to verdener, den virkelige og den inne i førerbunkeren. Lyset er også brukt som et virkemiddel for å vise Hitlers psykiske problemer. I scener hvor Hitler var involvert var lysmengden vesentlig mindre. Musikk er nærmest et ikke-tema i filmen. Den eneste scenen hvor det er lagt på musikk er da Magda Goebbels tar livet av sine seks barn. Da ofrer regissøren et stykke melankolsk musikk, før stillheten igjen inntar. Det eneste lydbildet som er framtredene gjennom hele filmen, er de

mange drønnene av bomber som faller over hovedstaden. Dette er også eneste form for ”kontakt” som de boende i bunkeren har med omverdenen. Lydbildet er også preget av partier med total stillhet. Stillhet, faktisk så stille at vi ved flere anledninger hører strømmen summe gjennom ledningene.

        

Alt faller på plass i denne filmen. Møbler, lamper, biler og alt annet som er med på å tidsfeste filmen er perfekt og kan ikke tas feil av. Ellers er de fleste av mennene kledd i uniform med naziemblem rundt overarmen, mens damene er ikledd tidsriktige kjoler. Over hele linja bærer filmen preg av å være nøye planlagt og godt gjennomført. Slutten binder sammen filmen. Et nytt og lengre intervju med Traudl Junge avslutter kanskje en av tidenes mest rørende filmer. Hun tar et opprør med seg selv, og sier at hun ikke forstod hvilket monster hun jobbet for. Når filmen innehar et så følsomt og viktig tema som Der Untergang, kan feiltak få fatale følger for kvalitet og troverdighet.

 

Filmen Der Untergang ble mottatt både med applaus og kritikk. Mange, og særskilt konservative og eldre tyskere, mente at man hadde godt for langt i å ”menneskeliggjøre” Hitlers skikkelse. De mente at filmen bidrar til sympati med Hitler, og at den gir et feil på virkeligheten. Men de aller fleste virker å være enige om at dette er en kvalitetsfilm som forsvarer de over to timene den varer.  Dødpunkter eksisterer nesten ikke og filmen tar opp viktige temaer og viser kanskje hvorfor historien ble som den ble. Filmen legger egentlig igjen flere gåter enn den gir svar, og kanskje er det litt av hensikten. Hitler er en godt gjennomsnakket mann, som de aller fleste har kjennskap til. De fleste vet hvilke forbrytelser han har begått, men egentlig vet vi lite om hvordan Hitler var i det private. Det at filmen er basert på en pålitelig kilde, som tross alt fulgte Hitler på kloss hold i ca. tre år, bygger opp under og forsterker troen på at dette kan være Hitler bak den harde fasaden. For en ting står igjen etter denne filmen. Hitler var ikke noe steinansikt, med et hjerte av rustfritt stål.