Det gylne kompasset er skrevet av Philip Pullmann. Boken finner sted i vår egen tid, bare i en annen verden, der ting er litt annerledes. Alle i denne verdenen har sjelen sin utenfor kroppen, i en form av et dyr, kalt daimoner. I den verdenen bor det en liten jente ved navn Lyra. Lyra vokser opp på Jordan-kollegiet i Oxford, blant forskere og professorer. Hun er en vill og barbarisk jentunge, som elsker å klatre på hustak og leke med barn fra slummen. En dag bestemmer hun og daimonen hennes seg for å snike seg inn på røykeværelset, der bare menn har lov å være. Der er hun vitne til at rektoren på kollegiet heller gift i vinen til Lyras onkel. Lyra advarer onkelen, og han velter vinen med et ”uhell”. Lyra sitter gjemt i et skap da onkelen viser forskerne noen lysbilder fra Norden.

Noen dager senere møter Lyra den vakre og sjarmerende Mrs. Coulter. Rektor bestemmer seg for å sende Lyra med henne. Dagen før de reiser gir rektor henne et gyllent kompass, het alethiometer, men hun får ikke lov å vise det til Mrs. Coulter. Midt i alt dette har bestevennen hennes blitt tatt av ”gomlerne”, som er en gruppe folk som stjeler barn i hele England. Dette fører Lyra mot nord, det hun møter hekser, gøynere, bjørner med panser og mennesker som er ondskapsfulle og avskylige.

Miljøskildring:

Jordan-kollegiet er det fineste og det rikeste av alle Oxfords kollegier. Det er antakelig det største også. Bygningene, som ligger gruppert omkring tre uregelmessige tun, stammer fra alle epoker, fra tidlig middelalder til midt på syttenhundretallet. Det har vokst fram bitevis, og var aldri planlagt. Det har en nedslitt kaotisk prakt. Ettersom tiden gikk, var det ikke mer plass igjen over bakken, sa Jordan-kollegiet utvidet seg med gigantiske katakomber og ganger under jorden. Etter hvert, var det like mye kollegie under jorden, som over jorden.

Norden, der ville barbariske Norden. Der samojeder jakter på tundraen, og bjørner fanger sel på Svalbard. I Norden er det hekser og mange andre magiske vesener. Tundraen strekker seg over hele Lappland og er hjemmet til ville mennesker og dyr. Der er det nesten for kaldt til å overleve, men likevel så blendene vakkert og magisk. Det lukter fisk, jord og kvae, og det ligger noe dyrisk i luften. Over de vidstrakte viddene stråler det fargerike nordlyset, auroraen, som maler himmelen med bilder og farger, og hvis man konsentrerer seg hardt nok, kan man kanskje se en helt annen verden.

Personskildring:

Lyra er en vill og ukontrollbar jentunge, som liker å herse og leke med barn fra Oxfords slum. Hun er en typisk ledertype, og fører ofte sine tropper i krig mot gøynerbarn og andre mulige fiender. Lyra er 12 år gammel, men hun ser liten ut for alderen. Hun har mørkeblondt/gyllent hår, er ganske tynn og er ofte skitten. Lyra er også en utmerket løgner. Hun har en evne til å finne opp historier på et blunk. Disse historiene liker hun å fortelle til sine trofaste undersåtter, og de tror hvert ord hun sier. Lyras daimon heter Pantalaimon, og Lyra er enda så ung at han kan skifte form. Der Lyra er frampå og nysgjerrig, prøver gjerne Pantalaimon å snakke henne ut av det.

Jorek Byrninson er en panserbjørn. Panser bjørnene lever på Svalbard, og Jorek var konge over dem, men, en bjørn ved navn Jofur Rakinson lurte ham, og Jorek ble forvist fra Svalbard. Han reiste til en by kalt Trollesund. Der ble han lurt av noen mennesker som skjenket ham full og stjal rustningen hans, Rustningen til en bjørn er omtrent som daimonen til et menneske. Jorek er en stor, gigantisk bjørn, og når han står på to, rager han hele tre meter over bakken. Han er vill og aggressiv. Lojal og pålitelig. Han har kjempet mange slag, og han tjener alle som er villig til å betale. Jorek har ett følelsesløst ansikt, og man kan aldri se hva han tenker eller føler. Selv om det sies at panserbjørner ikke kan elske et menneske, elsker denne bjørnen Lyra.

Spenning:

Forfatteren har en veldig god måte å holde på spenningen, det finnes ikke et eneste kjedelig punkt i hele boken. Noen steder blir spenningen så intens, at man føler det er deg selv det skjer med. Boken er mye dypere enn det mange av de som har lest den innser, og hvis man får med seg disse små tingene, blir den bare enda bedre.

I de øyeblikkene personene i boken føler smerte, eller sorg, føler man det selv også. Boken er veldig rett på sak, den skjuler ingenting. Noen ganger blir det nesten litt grotesk. Noen steder er det mye sinne, da kan man omtrent kjenne det inni seg, at man vil slå noe.

Noen eksempler:

Grotesk: ” Det var et grufullt slag. Det rev underkjeven rett av, så den for gjennom luften og sprøytet bloddråper omkring seg flere meter bortover.”

Trist: ” Lyra var på gråten. Hennes kjære, tapre, fryktløse forsvarer kom til å dø – og hun ville ikke svikte ham ved å se bort, for hvis han så på henne, måtte han se øyne som skinte av kjærlighet og tillit, ikke et ansikt som skjulte seg i feighet eller en skulder som vendte seg fryktsomt bort.”

Provoserende: ”Hvor var den? Hun trakk teppet til side. Den var borte. På et sekund var hun på bena, og øynene lynte av sinne mot mennene i nærheten. ”Hvor er fisken hans?” De stanset i villrede og lurte på hva hun mente; men noen av daimonene skjønte det og skottet på hverandre. En av mennene begynte på et usikkert smil. ”Du våger ikke le! Hvis du ler av’n river jeg lungene ut på deg! Det var det eneste han hadde igjen, bare en gammal tørrfisk, det var all den diamonen han hadde å være glad og god i!”