Karl Marx er mest kjent for å ha skrevet Det kommunistiske manifest, som har dannet grunnlaget for utviklingen av ulike kommunistiske retninger og stater. Han var opprinnelig tysk, men ble utvist fra landet til Frankrike, og senere utvist derfra igjen til England på grunn av sitt politiske syn. Dette ser vi blant annet ved at han var en del av februarrevolusjonen i Paris i 1848. Han er også kjent for å ha utviklet kommunismen tre faser, som forteller hvordan man skal omvende et samfunn til kommunistisk. I 1848 ble Det kommunistiske manifest, der han opplyser om hvordan han mener borgerskapet har forpestet samfunnet. Marx ville oppfordre til en endring av det politiske systemet og samfunnets politiske syn. Han gjør dette i Det kommunistiske manifest ved å ha en saklig bevisføring.

Det Marx vil få frem til allmuen, hans hovedsynspunkt, er at borgerskapet er roten til alt vondt. Industrialiseringen av samfunnet har skapt denne nye klassen, borgerskapet, som forpester det gamle samfunnet. Han mener derfor at kapitalismen må bort for å fjerne denne nye klassen som utnytter samfunnsstrukturen. Marx hensikt med Det kommunistiske manifest er å endre det politiske systemet. Han vil fjerne likegyldigheten som finnes i samfunnet, og skape et samfunn der alle er likestilte og bryr seg om alles velferd. Kapitalismen har ingen tanker om en felles velferd og den bryr seg ikke om individet, bare om kapital og produksjon. Et eksempel godt på dette finner vi i dette sitatet fra manifestet: ”Det har forvandlet legen, juristen, presten, poeten, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere. […] Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne; det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjonen hos seg selv, det vil si til å bli borgere. Kort sagt: Det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.” Han mener at menneske blir sett på som en ressurs, ikke et individ. Marx mener at denne forandringen må skje ved å opplyse folket om at det finnes andre løsninger, andre samfunnsstrukturer, dette bidrar han med ved å utgi Det kommunistiske manifest.

Marx’ dispositio begynner med at han kommer med en påstand som han underbygger i resten av teksten. Han setter borgerskapet inn i forskjellige perspektiver og oppsummerer argumenter for sin påstand. Marx har en klar disposisjon, han begynner med å plasser industrialiseringen og borgerskapet inn i et historisk perspektiv ”Den stadige omveltningen av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre.”  

Videre oppsummerer han det negative ved borgerskapet ”Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittingen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen.” For så igjen sette det inn i et historisk perspektiv ”I løpet av sitt knapt hundreårige klasseherredømme har borgerskapet skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner til sammen.” Og til slutt stiller han tekstens ensete spørsmål ”Hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter slumret i det samfunnsmessige arbeidets skjød?”

Ved å gjøre dette gir han leseren først en idé, for så å argumentere for ideen og til slutt stiller et spørsmål som oppfordrer leseren til selv å tenke, som jo er hensikten hans med teksten.

Teksten er rik på forskjellige retoriske grep. Marx er informativ igjennom hele teksten, han informerer konstant. Noe som er interessant ved manifestet er hans appellative moment. Mange vil nok forbinde en kommunistisk tekst med dirkete oppfordring til revolusjon. Marx gjør dette, men indirekte. Manifestet er appellativ, men det ligger bare og ulmer under overflaten. Noe som viser at Det kommunistiske manifest er appellativ, er at Marx bruker mange språklige bilder som for eksempel Det har druknet det fromme svermeriet, den rideelige begeistring, det spissborgelige vedomds hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann. Marx er estetisk i manifestet, som fører til at leseren får indre bilder av hans argumentasjon. Han estetikk fører videre til hans bruk av patos. I tillegg til de språklige bildene, bruker Marx setninger som vekker følelser i leseren. En følelse er familiefølelsen som i dette eksemplet: Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et penge forhold. Marx viser sine historiske kunnskaper og sin evne til å argumenter på et logisk høyt nivå, det vil si at han bruker logos. Noe det er mindre bruk av i teksten er etos. Marx referer ikke til egen erfaringer og han skaper ikke et ”vi”. Men han bruker etos, da han viser at han er velutdannet ved sine fakta kunnskaper og evne til å trekke linjer.  

At Marx bruker antitese som et retorisk grep i teksten er viktig. Han skaper en motsetning mellom det nåværende kapitalistiske samfunn og hans kommunisme. Dette blir  basisen for hele teksten, ved at det er hans hovedsynspunkt at borgerskapet og kapitalismen må bort. Han bruker også ekfrase ved at han har detaljerte beskrivelser av hva som har hendt etter at borgerskapet har overtatt. Manifestet har exemplum i hans konstante fakta bruk. Indignatio brukes som et bevisst virkemiddel, i det at han beskriver borgerskapets råskap. Han bruker pleonasmer, ved at han gjentar sine argumenter i flere forskjellige formuleringer. Og mange av setningene inneholder ord som betyr det samme. Marx bruker sentens i sin argumentasjon, ved at han gir krav på at hans samfunnsfilosofi er en allmenn sannhet. Han mener at kommunismen er den beste samfunnsstrukturen, fordi den ikke undertrykker deler av samfunnet.

I det kommunistiske manifest klarer Marx virkelig å få frem sitt budskap. Alle virkemidlene underbygger hans syn og mottakeren sitter ikke igjen med noen tvil om hans syn på saken. Manifestet er vel komponert og strategisk. Mange av hans samtidsmennesker lot seg inspirere av manifestet. Men det moderne vestlige menneske i dag vil nok ikke føle det helt på samme måte. Hvis man ser manifestet i forhold til verdens historien etter Marx` tid, vet man at de land som har hatt eller har kommunisme på ingen måte fungerer slik Marx forstilte seg dem. Men man må likevel si at manifestet vekker følelser i en om håp mer likstilte samfunn. Manifestet i seg selv kan virke alt for aggressiv og nesten litt pompøs for at man skal ta den på alvor. Men hans hovedsynspunkt treffer likevel en del av mange.