”Det rare” er skrevet av Tarjei Vesaas, og vart utgitt i 1952. René Bjerke filmatiserte denne novella 1990.

”Det rare" handler om sødmen i det første møtet mellom en gutt(Arne) og en jente(Liv). Arne står og venter på bussen, sammen med en eldre mann, som tydeligvis skal til samme sted som han selv. Mens de står og venter sykler et par lettkledde unge kvinner forbi, og hilser på Arne, men han får ikke helt motet til å hilse tilbake, selv om han innerst inne har lyst til akkurat det. Langt om lenge kommer bussen, men er nesten helt stappfull. Bare et sete er ledig, et sete midt mellom fire vakre jenter. Dette gjør han usikker, men han liker det. På samme tid føler han seg innerst inne litt utilpass i denne situasjonen. Det neste som skjer er at Arne og Liv, jenta han sitter sammen med, får god kontakt etter litt småsnakk. Når bussen ankommer det stedet der Arne og den eldre mannen skal av, bestemmer han seg for å gå av på neste stopp. Da Arne går av bussen, virker det som om Liv ikke bryr seg, men det viser seg at hun går av også. Liv sier til venninnene sine at hun har en moster der i området som hun skal besøke. Begge går av bussen, og Arne vandrer innover i skogholtet. Liv kommer et stykke bak, Arne snur seg og venter. De står og prater en stund, og Liv spør om han ikke har en jente, han rister på hodet. Dette syns Liv er litt rart, for hun er tydelig interessert i han, og syns at han er en pen gutt. Arne begynner å skjelve innvendig. De går hand i hand innover i skogen, de er forelsket.

Det er litt vanskelig å fastsette sjangeren på denne filmen, men vår mening er at der er et romantisk drama. Temaet i denne filmen/novella er kjærlighet, og det å kunne vise følelser.

Budskapet i denne filmen er at om du føler deg usikker på hva du føler, og ikke helt klarer å ta initiativet, kan det komme et lys i tunnelen der alt plutselig forandrer seg.

Dramaturgien starter i eksposisjon, siden vi ikke får noe innblikk i livet til hovedpersonen før handlingen starter. Denne filmen er gjennomført kronologisk. Det at Arne setter seg ned bak sammen med jentene, når han egentlig er litt ”redd for dem”, er vendepunktet. Høgdepunktet er når Liv bestemmer seg for å gå av bussen sammen med Arne, fordi hun er nysgjerrig på hva som kan skje.

Arne er 18 år, en sjenert men jordnær ung mann. Han er en lang men smal ung mann, og går i utslitte arbeidsklær. Han er trolig en gårdsgutt og snakker en slags Telemarks dialekt. Han er ikke særlig trygg i selskap med jenter, men i denne filmatiserte novella virker det som om at han blir litt tryggere på akkurat dette. Liv er ca 16 år, og virker utadvendt og svært nysgjerrig på det meste, hun har halvlangt lyst hår med fall i, og er egentlig en ganske søt jente. Jentene som Liv sitter sammen med bak i bussen er også pene jenter men de virker spydige og sarkastiske. Dette er fordi når de finner ut at Liv og den kjekke unge herremannen finner tonen, blir de en smule misunnelige, og bruker sarkasmen og spydigheten som hersketeknikk. Forholdet mellom de fire jentene er en smule anspent, og det viser seg når Liv går av bussen sammen med Arne. Den personen som utvikler seg mest i filmen er Arne. Han går fra å være en innestengt person som ikke tørr å vise følelser, til en person som åpner seg litt mer opp. Vi er i et sterkt preget landbruksmiljø, med store vidstrakte marker og høge fjell. Filmen skal vise et miljø i 1950-60 - åra. Dette viser seg i standen på bussen, bilen, syklene klærne og den brede dialekten de snakker.

I denne filmen har vi et totalbilde, der hele personen og miljøet rundt blir skildret. I begynnelsen når jentene sykler forbi Arne, blir de fulgt et godt stykke bortover veien med kameraet. Kamerabevegelsen er ganske så variert, for av og til følger kameraet bevegelsen til bussen når den kjører ned i hull i veien. Dette fører til at vi får et litt mer realistisk bilde av filmen. Det virker som om vi står mellom Arne og jentene fordi kameravinklingen hele tiden skifter bilde mellom personene. Vi lever oss inn i filmen med andre ord. På slutten da Arne og Liv står i skogholtet, er kameraet rettet helt opp i ansiktet deres, slik at vi får en følelse av å komme nærmere inn i handlingen.

I denne kortfilmen har vi kun effektlyd, som for eksempel lyden av når bussen kjører, fuglekvitter og humlesumming. Fuglekvittringen og humlesummingen gjør at vi får en følelse av at vi er i rolige og naturlige omgivelser. Vi har i denne filmen ganske mange sekvenser uten lyd, og det skaper en viss spenning, der vi får mer tid til å fokusere på selve personene.

Klippingen er i denne filmen kronologisk, der vi ser filmen fra begynnelsen. Dette funker svært bra, for da får vi en mer sammenhengende handling som er enklere å tolke.

Temaet og budskapet i denne filmen er ganske sentralt nå i våre dager også, for det å føle seg usikker på seg selv, og det motsatte kjønn er fortsatt et problem for mange unge. Det er ikke alltid så lett å vise følelser, derfor er temaet sentralt.

Filmen var kjedelig, men det at personer som vi kjenner til var med i rollene, førte til at vi ble litt mer interessert. Herborg Kråkevik og Odd Nordstoga var blant hovedrollene som fikk oss litt på gli. Hadde det ikke vert for at disse personene var med ville filmen vert helt meningløs for oss å se. Grunnen til dette er fordi vi har sett titalls kjedelige kjærlighetserklæringer på film før. Dette var ikke en av de beste!