Eventyr. Alle mennesker har et forhold til eventyret. Eventyr ble fortalt av en kappekledd forteller til stammen som satt med ørene på stilk i leirbålenes tidsalder. Skumle eventyr overlevde flerfoldige generasjoner blant nomadene fjernt mot nord. I mørke stuer lyttet hele familien konsentrert til morsomme eventyr om dumme knekter og falske kemnere da mørket senket seg over Europa i den mørke middelalder. Eventyr om bokstavelig alt mellom himmel og jord er blitt fortalt, glemt, gjenfortalt, nedskrevet, brent, husket, opplest, og illustrert i alle sivilisasjoner; romerske legionærer så vel som Østens porselensmakere har trødd sine barnesko med eventyr i tankene. Mye av urbefolkningens sjel ligger gjemt i fablenes, eventyrenes og sagnenes fantastiske verden. Eventyr er et universalt språk som alle, på tvers av kulturer og motsetninger, kan forstå. 

Verden rommer et enormt mangfold av fantastiske fortellinger. Eventyret om hvorfor himmelen er blå, kan man med ymse variasjoner gjenkjenne i enhver kultur som har hatt noen befatting med en blå himmel. Norske eventyr er derfor ikke nødvendigvis så norske som vi kanskje liker å tro. Eventyret om ”Kvernen som står og maler på havsens bunn” minner mistenkelig om lignende eventyr, fortalt i flere av verdens sjønasjoner, som forklaring på det underlige naturfenomen som saltvann faktisk er.

I ”Kvernen som står og maler på havsens bunn” fortelles det om en fattig mann som har en rik og velholdt bror. Denne broren er lei av å fø å syte for broren sin, og da stakkaren kommer på julekvelden for å be om litt julemat, ber han fattigkaren om å dra lukt til helvete etter å ha gitt bort en juleskinke. Den fattige går så som lovet helt til helvete, hvor han selger skinka for en magisk kvern som kan male fram alt det bes om. Vel hjemme igjen blir det fryd og gammen da de saftigste herremåltid trylles frem. Gjestebud blir det også, og den sjalu og grådige broren får tilslutt halt kverna i land mot en klekkelig sum. Men hans grådighet blir hans ulykke, og den tidligere fattige broren blir enda rikere for å berge den griske broren. For sin opptjente formue og kvernas hjelp, skaffer han seg en slik praktgård av tyngre kaliber, at folk kommer fjernveis fra for å beundre både gård og kvern. Etter langt om lenge vil en skipper på en stor båt kjøpe kverna, for det ville lettet hans virksomhet. Det fikk han da, for mange, mange tusen daler. For å unngå at selgeren ombestemmer seg, bryr han seg ikke med å lære seg bruken av kverna, men kaster loss så fort som råd. Det var en dyr erfaring, for kverna senker skipet med mann og mus med sine utømmelige mengder salt som ustoppelig males fram. Og på havsens bunn står kverna den dag i dag, stadig i full saltmaling.

At dette er et eventyr, er det aldeles ikke noe tvil om. De umiskjennelige kjennetegnene formelig strømmer på etter hvert som man leser igjennom. Historien er fortalt på en skjematisk måte, uten sidesprang og med kun én stemme, og innenfor gitte rammer. Det mest åpenbare kjennetegnet er åpningen ”Det var en gang”, som pirrer vår nysgjerrighet for hva som nå følger og øyeblikkelig innstiller hjernen på ”underholdning”. Videre er språket ukomplisert og fullstendig blottet for moderne uttrykk og fremmedord, skjønt datidens begreper og uttrykk ofte er intakte. Få er det i dag som har noen befatning med slåttonna eller dugurd, eller spiser velling til formiddagsmat. Trofast mot regelen inneholder ikke denne historien utbroderende skildringer av verken miljø, karakterer og landskap. Det holder å si at mannen hadde langt, hvitt skjegg, eller at garden var så flott at det ”lyste og skinte av den langt ute over fjorden. Selv Fanden blir ikke viet et eneste stygt ord. På denne måten holder fortelleren seg til den enkle og lettvinte stilen som kjennetegner eventyrene. Teksten inneholder dessuten flere ord som henger sammen, og som forsterker hverandre: ”På død og liv”, ”time ut og time inn” ”fort og vel” eller ”over sjø og bårer”. Slik får eventyret et muntlig, naturlig preg, selv om det forekommer formuleringer som virker litt tungvinte, sett med vår tids øyne. Den alltid like forutsigbare tretallsloven er ikke så markant tilstedeværende her, selv om den ikke er glemt. Legg for eksempel merke til at det er tre forskjellige personer som prøver kverna, og med den siste går den tapt.

Den ikke ukjente god\ond-konflikten finner vi også i dette eventyret. Her utspiller dramaet seg mellom den griske, selvsentrerte broren som føler ubehaget stige i sin fattige, men godmodige og lojale brors nærvær. De står som rake motsetninger på alle plan, den ene klok og god, den andre dum og ondskapsfull. Kontraster er altså et viktig virkemiddel i eventyrene.

Selv om alle tidsbegreper og stedsnavn er udefinerte og uklare, vet man at dette eventyret har sitt opphav fra bondelandet, for ca 3-400 år siden. I et slikt miljø er det dette eventyret finner sted. Rammen rundt er bygd opp slik at alt skal virke mest mulig realistisk, og hverdagslige hendelser og gjøremål har stor plass i fortellingen. Stort sett lever jo den fattige broren et normalt bondeliv, med slåttonn, julefeiring, gjestebud og til og med fyll. Men like selvfølgelig er alt det overnaturlige og fantastiske som skjer. Hvordan kverna er i stand til å trylle frem alt man kan tenke seg, er det ingen som lurer på. At den fattige gikk til å fra helvete på én julekveld, vekker lite oppsikt. Men så har fortelleren heller ikke gjort krav på å bli trodd.

Persongalleriet er svært begrenset, med bare 4 personer av reel betydning for historiens utfall. Verdt å merke seg er det også at ingen av karakterene endrer seg under eventyrets gang. Dessuten er de statiske karakterene mer personlighetstyper enn nyanserte mennesker. Enten er de slemme og dumme, eller de er kloke og hjelpsomme. Litt spesiell er den fattige broren, som går fra dyp fattigdom til ufattelig rikdom. I utgangspunktet vil han ingen noe ondt, men ved klokskap og kløkt lar han andres ulykke komme til sin egen fordel.

Og nettopp her er det eventyrets moralske verdier kommer så klart til uttrykk. Den kloke, lojale og vennlige, men akk så fattige broren er den som ved lure avgjørelser blir den vinnende part i bror-bror konflikten. Det er han leseren\lytteren tar parti og identifiserer seg med. Det er han som sitter igjen med all fortjeneste, mens både den onde broren og den ubetenksomme skipperen mister alt de har. Man skal merke seg at mye av den fattige brorens fortjeneste, skyldes andres dumhet og uvørenhet. Han utnytter kynisk andres uvitenhet til egen fordel. Sett med dagens moralske briller er dette forkastelig. Men det rettferdiggjøres fullstendig i eventyret av dumheten til motpartene, som er hevnlystne, grådige og hovmodige.

Eventyrets oppdragende funksjon er sådan soleklar: Grådighet og uvennlighet lønner seg sjelden, mens godhet og visdom er rette vei å velge i de fleste situasjoner (selv om målet er å selvforherlige seg selv, og ikke å ubetinget være snill og god uten baktanker). Og dumme og uvitende personer som har kortere tankerekkevidde enn deres egne snyteskaft, havner lett i uføret.

Eventyr som dette gikk på folkemunne i mange generasjoner. Oftest var det fattigfolk som samlet seg om kveldene og fant trøst fra en hard hverdag i eventyrene om Askeladdene som starter med tomme hender og tom mage, som ved hjelp av flaks, vett og vennlighet klatrer helt til topps på den sosiale stigen og lever lykkelig til sine dagers ende. Slike eventyr ga håp til de vanskeligstilte bøndene at det trass de faktiske forhold var mulig å få et bedre liv og en mer rettferdig fordeling av godene. I dette eventyret behøver ikke den fattige arbeide et eneste sekund for å få alt han ønsker seg. Det minner mye om dagdrømmene til en bonde som sliten støtter seg på ljåen etter timer med knallhardt arbeid.

Men i våre dager er vi nok mest opptatt av underholdningsverdien i eventyrene. Selvfølgelig moret folk seg også før over Per og Påls dumhet, stygge kjerringer og naive konger, men da var rammene rundt ikke ulike deres egen hverdag,. Nå fortelles eventyr ved hver eneste barneseng, og eventyrene våre har blitt en kjent og kjær tradisjon som alle ønsker å bevare. For eventyrenes tid er ikke omme; det blir aldri snipp snapp snute for eventyrene, de blir aldri ute.